Det er fortsatt kamp om Kunnskapsdepartementet. Siste nytt på spekulasjonsfronten er at Arbeiderpartiet ønsker å overta departementet, og at Solhjell og Aasland må finne seg noe annet å gjøre.

Da håper jeg at de samtidig endrer navnet på departementet. Navnet "Kunnskapsdepartementet" er merkelig av flere grunner. Å skape inntrykk at vi har et departement som har ansvar for kunnskapen i samfunnet, er like dumt som å late som vi har departementer med ansvar for omsorgen eller for inkluderingen.  Jeg er tilhenger av at departementene har navn som gjenspeiler det de driver med, som f.eks. utdanning og forskning.

Det burde dessuten være et varselsignal når navnet ikke kan oversettes til engelsk uten at det ville få folk til å bryte ut i latter. Det finnes forhåpentligvis ingen statsråd som kunne tenke seg å introdusere seg selv som "the minister of knowledge from The Ministry of Knowledge in Norway". Det har da også departementet skjønt, for det heter fortsatt "Ministry of education and research" på engelsk.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er i det hele tatt mye rart i det politiske språket. Forleden hørte jeg en stortingsrepresentant fortelle om en gang han skulle "avgi", men hvem kan egentlig forstå hva det betyr? Det er intern stortingssjargong og gir ingen mening for folk flest. Men for den som lurer: Det betyr at en stortingskomité skal "avgi" innstilling og foreslå hva Stortinget skal mene om en sak regjeringen har fremmet.

I nyhetene i dag hørte jeg en NRK-journalist snakke om "pengene som Regjeringen skal dele ut" og om pengene noen skal "få fra Trond Giske". NRK har i sin journalistikk forlengst brutt forbindelsen mellom verdiskaping og fordeling – og mellom skattetrykk og offentlige bevilgninger. Det virker nærmest som om pengene oppstår av seg selv. Men det er blitt verre, for nå hører vi stadig oftere at det er Regjeringen, og endog konkrete statsråder, som "gir" penger til ulike formål, som om Giske, f.eks., deler ut sine egne penger. Men sannheten er jo at det er våre penger.

På nyhetene ble det fremsatt et krav til de pengene som Regjeringen skal "dele ut", nemlig at de måtte være "friske". Men hva i all verden betyr det? Finnes det "syke" penger? Det gjør det neppe, så det er vel egentlig ikke dette som er ment. Det vedkommende mener, er at pengene ikke må tas fra det samme formål, men komme på toppen av det man har fått før. I klartekst betyr dette at pengene må tas fra et annet formål, fra skattebetalerne eller fra fremtidige generasjoner.

Journalisten fortalte oss også om en statsråd som nå risikerer å "miste jobben". Det å sitte ved Kongens bord omtales altså som en "jobb". Men det er ikke og bør ikke være en jobb. Det er et ombud eller verv som man har så lenge man har tillit. Det er uheldig hvis man begynner å betrakte Stortinget og Regjeringen som "arbeidsplasser" med "interessante jobber". Det er også det som fører til at mange irriterer seg over Stortingets "lange ferier", enda det ikke er snakk om ferier, men om perioder hvor Stortinget ikke er samlet, og som bl.a. muliggjør kontakt med velgerne på hjemstedet. Stortingsrepresentantene er ikke arbeidstakere og bør heller ikke fremstille seg selv som om de er det.

Vedkommende statsråd, som antagelig ikke syns at hun burde "miste jobben", forsvarte seg overfor journalisten. Hun syns nemlig hun "har levert". Levert hva da? Før leverte man varer, så begynte man å "levere barn i barnehagen", men nå "leverer" man også politikk. Det er en merkelig språkbruk, som antagelelig underbygger bildet av politikk som noe konkret og håndfast, og som et prosjekt, eller "leveranse", som kan avsluttes.

Språk er makt. Både interessegrupper og politikere bruker ofte språket for å oppnå noe, dvs. at språket i seg selv blir en del av politikken. Men NRK må trå mer varsomt. Det er nemlig ikke likegyldig om pengene som bevilges på et offentlig budsjett, kommer "fra Regjeringen", "fra Trond Giske", "fra pensjonsfondet" eller "fra skattebetalerne".