I valgkampen arrangerte Civita noen frokostmøter, hvis formål bl.a. var å utfordre selve formen på (medie)valgkampen. Vi ville tilby et alternativ til den politiske debattkulturen som innebærer at alt må sies på 15 sekunder, og hvor all debatt arter seg  og fremstilles som "krangling". Vi ønsket også å gi politikerne muligheten til å snakke ut – uten å bli avbrutt. Jens, Erna og Siv fikk hvert sitt møte, og de fikk snakke uavbrutt i inntil en time – hvoretter de i ro og mak fikk anledning til å svare på spørsmål fra tilhørerne.

For meg var det ikke overraskende at alle tre var veldig gode. De holdt engasjerte, interessante og reflekterte innlegg om hva de vil med Norge. Men grunnen til at ikke jeg ble overrasket, er at jeg kjenner dem fra før. Andre som var til stede, ble svært overrasket. Er de virkelig så dyktige, så nyanserte, så reflekterte? Avisene, radio og TV etterlater tydeligvis et helt annet inntrykk.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste Aftenposten i dag. Over to hele sider "avslører" Aftenposten at vi ikke er så effektive i Norge. Ressursbruken er høy, og ofte høyest i hele verden, men resultatene er ikke de beste. Både når det gjelder skole, helse, samferdsel og kommunal forvaltning er det et påfallende misforhold mellom ressursene vi setter inn, og resultatene vi får ut. Norge har en kraftig utgiftsvekst i offentlig forvaltning, men vi får ofte mindre igjen for pengene enn andre land gjør.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den "avslørende" reportasjen etterlater inntrykk av at dette er noe politikerne ikke vil diskutere, hvilket får forskere til å fortvile. En av forskerne presenterer til og med en medisin: Vi må avvikle fylkeskommunen, redusere antall kommuner, prioritere bedre lærere fremfor flere lærere, la private konkurrere med offentlige tilbydere og innføre prosjektfinansiering innen vei- og jernbaneutbygging.

Aftenpostens "avsløring" er både riktig og gal. Det er riktig at vi får mindre igjen for pengene vi bruker enn mange andre land får. Men det er ikke riktig at ikke politikerne er interessert, og at det er en nyhet.

Allerede i Syse-regjeringens tid var det mye diskusjon om et offentlig utvalg som Victor Norman ledet, og som la frem de såkalte effektivitetsstudiene. Selv ble jeg nærmest "hetset" som utdannings- og forskningsminister, fordi jeg påpekte at vi ligger i verdenstoppen når det gjelder pengebruk i skolen, men bare skårer middels på internasjonale undersøkelser som måler ferdigheter og kompetanse. Og mang en helsepolitiker har påpekt misforholdet mellom ressursene vi bruker innen helsevesenet og det vi får igjen, f.eks. sammenlignet med vårt naboland Danmark.

Alle de forslag professor Rune Sørensen fremsetter i Aftenposten, og som jeg har referert over, er tidligere – og nesten til det kjedsommelige – fremsatt av flere politikere og partier. Aftenpostens "avsløring" er altså ikke politikken fremmed, slik man kan få inntrykk av når man leser reportasjen.

Likevel har Aftenposten, helt indirekte, rett på ett punkt. Det er ikke dette vi føler at vi hører fra politikernes side, særlig ikke i en valgkamp. Men hvorfor hører vi det ikke så ofte og ikke så tydelig? Kan det ha noe med mediene å gjøre? Er mediene interessert i slike "komplekse" sammenhenger, eller er de mest opptatt av å fyre opp under den litt "enklere" konkurransen mellom politikerne om å bevilge stadig mer? Og hvis mediene lytter til en politiker som stiller spørsmål ved pengebruken, hvordan reagerer de da? Er det noe mediene finner interessant, eller nøyer de seg med å "skandalisere" den politikeren det gjelder?

Jeg bare spør.

For en som i tyve år har stilt de samme spörsmål som Aftenposten stiller i dag, er det veldig rart å lese det som en "avsløring". At dette ikke forlengst er allmenn kunnskap i Norge skyldes nok derfor ikke bare politikerne, men også pressen selv.