Skavlan, G20 og Norden

  • 07.10.2009 kl.11:42 i Blogg
Jeg har vært ute og reist. Jeg har ikke lest en eneste norsk avis på ti dager, og det har ikke vært lett å finne nyheter om Norge der jeg har vært. Det første jeg leste da jeg kom hjem og fikk kjøpt en norsk avis på Gardermoen, var lederartikkelen i denne ukens Morgenbladet. Den lød "Ja til nordisk kanaldekning" og var et innlegg til forsvar for fri utveksling av tv-sendinger i Skandinavia. "Tenk hvilke ringvirkninger det ville få, dersom NRK, Sveriges Television og Danmarks Radio begynte å sende gratis tv til lisensbetalerne i hverandres land," skriver Morgenbladet, som er inspirert av den svenske journalisten Thomas Alkärr. Han mener at Fredrik Skavlan er det viktigste som har skjedd siden 1905 for å få svenskenes øyne opp for Norge og det nordiske samarbeidet. Men denne typen samarbeid strander, nå som før, på meningsløse og uforståelige hindre.

Morgenbladets hyldest til det nordiske samarbeidet minnet meg om noe jeg leste rett før jeg reiste. Da tok nemlig den norske utenriksministeren til orde for at de nordiske land skulle slå seg sammen og kreve en plass i G20. Hver for oss er vi for små til å få plass, selv om vi, pr hode, er rikest i verden.  Til sammen fremstår vi imidlertid som et rimelig stort land som kanskje, hvis vi var heldige, kunne få en plass. Forslaget møtte kritikk både fra Sverige og norsk opposisjon fordi det indirekte ville svekke FN, men det er ikke poenget her.

Mitt poeng er det paradoksale i Norges situasjon: Vi er et veldig rikt, men et veldig lite land.  Der vi kan gjøre oss gjeldende, nemlig i EU, vil vi ikke være med. Der vi vil være med, greier vi ikke å gjøre oss gjeldende. Norden har aldri greid å få sving på tv-samarbeidet. Og hvorfor skal svenskene, som ikke bare er medlem av EU, men til og med har formannsskapet i EU og i kraft av det faktisk møter i G20 samtidig som de er kritiske til G20, bry seg om å konstruere et nordisk fremstøt for å gjøre Norden til et medlem av G20?

Det virker nesten som om det norske utenforskapet gjør oss litt desperate. Departementene gjør enorme anstrengelser for at de og deres statsråder skal få lov til å være med i EUs mange uformelle ministermøter, selv om vi altså har takket nei til å være med i de formelle møtene. Forleden fortalte den danske utviklingsministeren meg hvordan hun nærmest hadde lobbet Erik Solheim inn på et møte. Og nå vil vi altså prøve å komme med i G20 via våre venner i Norden, enda de allerede er med i kraft av sitt EU-medlemskap.

Argumentene for å se Norge, Sverige og Danmark i sammenheng, er imidlertid interessante: Vi har et språkfellesskap. Vi har en felles historie. Vi har den samme kulturen. Og vi er alle en del av den såkalte nordiske modellen. Vi er vant til å ha passfrihet og felles arbeidsmarked. Ingen har innført euro, men vi kan jo godt gjøre det. Vi er hver for oss ganske små, men til sammen blir vi en rimelig stor region - og antagelig en mer interessant region. Norge har store inntekter fra oljen. Danmark og Sverige forsker mer for fremtiden. Vi er åpne, globaliserte økonomier, og vi ønsker altså bli hørt i det internasjonale samfunn.

Så hvorfor ikke ta skrittet fullt ut og gjøre Norge, Sverige og Danmark til ett land?
hits