For tiden er det Sverige som har formannskapet i EU. Det har vært nok å gripe fatt i – med håndteringen av finanskrisen, forberedelsene til klimatoppmøtet i København og en endelig ratifikasjon av Lisboa-traktaten.
Etter at Irland stemte ja, er det bare Tsjekkia som mangler før traktaten kan settes i kraft. Når det er skjedd, kan EU iverksette sine planer om bl.a. å skaffe seg en fast EU-formann og en egen, felles utenriksminister.
Tsjekkias president, Vaclav Klaus, har nølt lenge. Men nå meldes det at det er håp om en løsning. Etter forhandlinger mellom det svenske formannskapet og den tjekkiske regjering er det muligheter for at man på EUs toppmøte i neste uke kan inngå en avtale som også tilfredsstiller Tsjekkias behov for unntak.
Tsjekkia ble medlem av EU allerede i 2004. Dersom landet nå også underskriver den nye Lisboa-traktaten, er landet fullt ut integrert i et enda mer omfattende europeisk samarbeid. EU vil få større tyngde og bli stadig viktigere, både i møte med globale utfordringer som klimaet – og for lille Norge. Likevel er det ingenting som tyder på at det får noen som helst virkning for vår hjemlige debatt, ettersom EU-saken her, nærmest av hensyn til partiene, er en ikke-sak.
Noen ganger lurer jeg på hva som egentlig skal til for å bevege norske politikere til å interessere seg mer for EU og løfte debatten frem i lyset. En utvidelse av EU fra 15 til 27 land, innføring av euro, finanskrise, klimakrise og et eventuelt medlemskap for Island er visst alt sammen helt uten betydning for Norges situasjon.
Og det er igrunnen rart, for i 1994 var det mange som uttalte at saken ville stille seg helt annerledes dersom sånn eller slik inntraff. Den daværende SV-lederen Erik Solheim, for eksempel, kunne tenke seg å revurdere sitt standpunkt og gå inn i EU hvis og når de østeuropeiske statene ble medlemmer. Og som det het i et debattinnlegg i Aftenposten for nokså nøyaktig 15 år siden: "SV-lederen venter (..) på Den tsjekkiske republikk, representert ved statsminister Vaclav Klaus".
10 år senere var ventetiden over, og Tsjekkia ble medlem. Men jeg tror ikke vi hørte noe fra Erik Solheim da. Nå er det gått 15 år, og Tsjekkia blir enda mer med, men kommer vi til å høre fra Solheim nå?
Jeg tror ikke det.
Jeg tror konklusjonen i debattinnlegget i Aftenposten fra den gang står seg godt den dag i dag. For der heter det om Solheim: "Mon det ikke er Klaus og tsjekkerne som kan måtte vente på ham?"
Dette var en god kommentar, og det er helt uforståelig at Norge ikke har fått en skikkelig EU og Europa-debatt igjen! Det var jo nesten ikke snakk om denne saken under valgkampen heller, og da lurer en virkelig på hva slags politikere Norge egentlig har. De er i hvert fall ikke modige, fremsynte og visjonære. Norge trenger en god og balansert EU og Europa-debatt slik at vi nordmenn kan se om vi bør bli medlem av EU eller ikke! Da bør politikerne våre lede an og sette denne debatten på dagsordenen nå. Det tror jeg at det er mange i Norge som venter på!
Vi har det ganske konvertabelt utenfor, og med en Europabevegelse som er totalt fraværende som en daglig debatant, skal det litt tid til for å mobilisere for et norsk medlemskap. Legger du på en del underlige utspill fra unionens medlemmer som kommer fra tid til annet kan det se ut som om kostnadene med å starte opp igjen kampen mot Nei til EU er for høye akkurat nå.
Mitt inntrykk er at AP og FrP opplever kostnaden av å ta stilling til spørsmålet som for høy. Begge partier er delte og har ingen førende personer som klarer å få til utvikling mot et konsensus. Ganske trist spør du meg. EU er vår felles fremtid og debatten handler mest om hvor mye vi velger å delta og å ha å si. Slik det står nå ser det ut til at Norges to største partier er såpass feige at vi er på vei tilbake til dansketiden. Patetisk!