Sykelønnssaken: Et snedig argument om tillit

  • 01.12.2009 kl.23:01 i Blogg

Sykelønnsdebatten ruller videre.

I dag skriver bl.a. Per Fugelli innlegg i VG, Einar Øverenget i DN og jeg i Aftenposten - mens Torbjørn Røe Isaksen har vært i Dagsnytt 18 for å forsvare og forklare Høyres og statsministerens forslag om såkalt normert sykemelding, slik man har i Sverige.

Bortsett fra Civita, enkelte forskere og DN på lederplass er det ingen som lenger snakker om økonomiske innstramninger i sykelønnsordningen. Det er heller ingen journalister som stiller kritiske spørsmål om det. Det tas nå for gitt at det hverken er aktuelt, riktig eller fornuftig å stramme inn sykelønnsordningen på vanlig måte.  Demarkasjonslinjen er flyttet, så nå betyr "innstramninger i sykelønnsordningen" noe annet enn det betød før. En "innstramning" er nå bare nye IA-tiltak og nye pålegg og ideer til hva leger og trygdemyndigheter og arbeidsgivere kan gjøre. Det dreier seg om alt fra det å "se" arbeidstagerne bedre og sende dem blomster når de er syke - til å starte med en litt kortere, eller "normert", sykemelding enn man ellers ville gjort.

Normalt er det høyresiden som er mest tilbøyelig til å ville stramme inn sykelønnsordningen, mens venstresiden er mer skeptisk. Deler av venstresiden, herunder SV og LO, har gjort bevaring av sykelønnsordningen til en kampsak. Saken er blitt svært betent, men frontene er klare, og argumentene er godt kjent.

Likevel har det sneket seg inn et nytt og snedig argument mot høyresiden i debatten. For hvorfor er det slik at høyresiden, som normalt er opptatt av å ha tillit til enkeltmennesket, ikke kan ha tillit til at folk virkelig er syke når de sier at de er det - uten å måtte kontrollere det eller "straffe" dem med trekk i lønnen?

Umiddelbart kan det være vanskelig å svare på en slik utfordring, fordi man så å si blir "tatt" på hjemmebane. Men er argumentet så godt som det høres ut som?

Det er både banalt og basalt at verdier må skapes før de kan brukes, og at mennesker påvirkes av penger. Vi påvirkes heldigvis ikke bare av penger, men vi påvirkes også av penger. Derfor er det også grunnleggende allmennkunnskap at ikke alle kan få alt uten at det stilles krav tilbake. Det finnes riktig nok situasjoner hvor vi ikke kan yte noe selv, f.eks. fordi vi er svært alvorlig syke, men heldigvis gjelder det få mennesker eller korte perioder av livet. De fleste av oss er derfor det meste av tiden i stand til å yte noe.

Fordi penger betyr noe for vår adferd, er hele velferdsstaten forsøkt "designet" slik at det skal lønne seg å jobbe. Dette har vært allment akseptert politikk i mange tiår. Alle har vært enige om at hvis det blir for lønnsomt ikke å jobbe, ja, så vil færre gjøre det. Bill Clinton ble helt i USA da han strammet inn støtteordningene til alenemødre, slik at de fikk sterkere incentiver til å jobbe. Så langt går vi ikke i Norge, men også her hviler velferdsstaten på denne grunnleggende ideen: De som trenger fellesskapets hjelp, skal få det. De som kan jobbe, skal jobbe - eller i hvert fall forsørge seg selv.

En konsekvens av dette er at vi i utformingen av alle våre trygde- og støtteordninger  forsøker å ta hensyn til denne hårfine balansen: Ordningene skal være gode nok for dem som ikke kan jobbe eller yte noe selv - men samtidig ikke så gode at flere enn nødvendig slutter å jobbe eller yte. Også dette er i prinsippet alle enige om - spørsmålet er bare hvor denne hårfine balansen går. At høyresiden mener at vi er litt nærmere denne grensen nå enn venstresiden mener, er ikke rart, og det kvalifiserer selvsagt ikke for så voldsomme argumenter om tillit som enkelte nå fremfører.

Det er også en ganske banal sannhet at mennesket ikke bare er godt. Vi har evne til å gjøre mye godt, men vi er også tilbøyelige til å gjøre ondt. Verden har fostret både Mor Theresa og Adolf Hitler, og annen verdenskrig kunne neppe vært unngått, selv om lille Adolf hadde fått barnehageplass eller en mye bedre sykelønnsordning. Derfor er det ikke et uttrykk for generell mistillit at man erkjenner at det også forekommer juks. Hvorvidt omfanget er stort eller lite vet vi ikke, men det vi vet, er at omfanget av juks også avhenger av omstendighetene.

Hvis juks ikke får konsekvenser; hvis det ikke betyr noe eller hvis "ingen" blir rammet av jukset - ja, så blir det antagelig mer av det.  Det er en grunn til at man oftere låser døren i storbyen enn på landet. Det er forskjell på små samfunn, der alle kjenner alle,  og store samfunn, der ingen kjenner noen - og på samfunn der staten tar mye eller lite ansvar. Jeg tipper at avstanden mellom fellesskapets rikdom og den enkeltes innsats har blitt såpass stor i Norge at det å "ta" fra fellesskapet ofte kan føles som å ta fra ingen. Det får man inntrykk av bl.a. når man hører unge mennesker forklare hvorfor de sniker på trikken, eller når litt mer voksne mennesker forteller at de arbeider eller kjøper "svart": Det går jo ikke utover noen.

Når avstanden mellom det å skape og det å bruke økonomiske verdier blir stor, kan det også påvirke forvaltningen av verdiene. Jeg tror at mennesker som forvalter egne penger, som de har slitt for og spart, stort sett bruker dem fornuftig og omsorgsfullt. Mennesker som forvalter andres penger - for ikke å si "ansiktsløse" penger - er ofte langt mindre omsorgsfulle. En million kroner på et offentlig budsjett kan virke utrolig lite. Men det er skatten fra en vanlig arbeidstager i ti - tyve år.

Tillit er en strålende verdi. Men den må, som alle andre verdier, veies i møte med andre, like viktige verdier. I sykelønnsaken dreier det seg bl.a. om personlig ansvar, om forvalteransvar, om hensynet til fremtidige generasjoner og om hensynet til fellesskapet, som består av medmennesker og ikke bare er et kodeord for en fjern stat. 

Alle disse verdiene er viktige for den politiske høyresiden.

Dessuten er det lite som tyder på at det er mindre tillit i andre samfunn som ligner vårt eget, selv om de har en mindre sjenerøs sykelønnsordning. Husker jeg ikke feil, er tilliten i Danmark litt høyere og sykelønnsordningen litt dårligere enn den er i Norge.

Det går altså an å mene at sykelønnsordningen bør strammes inn, selv om man tilhører den liberale og tillitsfulle høyresiden.
hits