Islamisering av Norge?

  • 16.02.2010 kl.08:49 i Blogg
Jeg betrakter meg selv som liberal-konservativ. Da ligger det også i sakens natur at jeg har stor sans for konservatismen og liberalismen. I begge disse ideologiene er frihet en helt sentral verdi.

Samtidig må jeg innrømme at jeg alltid har hatt store problemer med den innvandrings- og integreringspolitikken enkelte liberale, eller liberalistiske, politikere og partier vil føre, både i Norge og andre land. Man hører riktig nok ofte at disse politikerne sier at de prinsipielt sett er for fri migrasjon, men i praksis er de langt mer restriktive.

Her hjemme er det først og fremst Fremskrittspartiets politikere som inntar denne rollen: De er i prinsippet for fri migrasjon, mens de i praksis vil føre en strengere innvandrings- og integreringspolitikk enn alle de andre partiene. Situasjonen ligner på den vi har sett i Danmark, der først Dansk Folkeparti og Venstre/Konservative-regjeringen, men etter hvert også alle de andre partiene, gradvis er blitt enige om en strammere innvandringspolitikk.

Det brukes gjerne tre typer argumenter i denne debatten, hvorav noen, etter mitt syn, er mer problematiske enn andre:

Det første argumentet som brukes, er at fri innvandring eller en mer liberal innvandringspolitikk ikke er forenelig med det å ha en omfattende og sjenerøs velferdsstat. Argumentet lyder slik: Et land med gode velferdsordninger vil tiltrekke seg spesielt mange innvandrere som ønsker å utnytte disse ordningene, og det er hverken rettferdig eller økonomisk holdbart. Vi må altså velge om vi vil ha velferdsstaten eller friere innvandring. Er man motstander av velferdsstaten, kan man velge å fjerne den - men det er nok ikke aktuell politikk i Norge. Her er alle partier enige om å opprettholde velferdsstaten, og ergo må innvandrerne vike.

Personlig tror jeg ikke at argumentet er så gyldig som det blir fremstilt som. Fattige mennesker drømmer ikke om å bli trygdemottakere, men om arbeid. De fleste som vandrer, vil til USA, ikke Norge. Vi har dessuten valgt å føre en innvandringspolitikk som i snart 40 år har holdt arbeidsinnvandrere ute, mens vi har tillatt familiegjenforening og tatt imot flyktninger. Da er det ikke så rart om innvandrerne, i gjennomsnitt, blir litt mer avhengig av velferdordningene enn de ellers ville vært. Vi har dessuten ført en integreringspolitikk som har ført mange av de nyankomne inn i langvarig passivitet og isolasjon, fremfor å stille krav til selvhjulpenhet fra dag én. Og vi har konstruert en velferdsstat med sterke utstøtingsmekanismer, hvilket selvsagt rammer innvandrere like mye som nordmenn. Det finnes innvandrere som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, f.eks. fordi de har litt dårlige norskkunnskaper, men det finnes også 90.000 funksjonshemmede som ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, fordi de har litt dårlig funksjonsevne.

Man kan foreta justeringer i våre velferdsordninger og i integreringspolitikken som gjør det mulig å kombinere en mer liberal innvandringspolitikk med en sjenerøs velferdsstat av den nordiske typen. Samtidig er det fullt mulig å etablere noen kjøreregler for dem som kommer hit, slik at de ikke kan komme bare for å leve på norske velferdsordninger. Vi kunne f.eks. etablert en karenstid på noen år før man får nyte godt av visse velferdsordninger.

Det andre argumentet som brukes, er at det er vanskeligere å få til en god integrering i utdanning og arbeid, dersom innvandringspolitikken er for liberal, og det kommer for mange innvandrere til landet.  Danmark har f.eks. gjort det vanskeligere med familiegjenforening i betydningen familieetablering så lenge de som skal gifte seg, fortsatt er veldig unge. Man har de senere år måttet være 24 år - og oppfylle visse andre kriterier - for å få lov til å "hente" ektefelle eller bli "hentet" som ektefelle fra utlandet. Og denne politikken har gitt resultater: Flere unge innvandrere tar utdanning, de gifter seg senere, de gifter seg antagelig i større grad frivillig, og de som gifter seg med bosted i Danmark, er ofte bedre integrert enn de var før.

Men selv om politikken virker, er det ikke lett å anbefale slike tiltak, ettersom de i seg selv strider mot viktige frihetsverdier. Tilhengerne av slike tiltak, som isolert sett eller på kort sikt leder til ufrihet, vil argumentere med at de gir mer frihet på litt lenger sikt.  Men hensikten helliger ikke alltid middelet. Derfor skal det svært gode grunner til for å ta slike virkemidler i bruk.

Den tredje typen argument er den mest problematiske og dreier seg om at våre verdier og kultur - ja, hele vårt demokrati - er truet av innvandrere. Det advares mot snik-islamisering, og nå mot åpen islamisering, av Norge, men er det virkelig grunnlag for en slik advarsel?

I den grad innvandrings- og integreringsdebatten reduseres til et spørsmål om islam og muslimer, vil også omfanget på "problemet" bli langt mindre. I dag har vi ca. 423.000 innvandrere i Norge - i tillegg til 86.000 norskfødte med innvandrerforeldre. Alt i alt er dermed innvandrerbefolkningen litt over en halv million eller 10,6 prosent av befolkningen. De fleste av dem kommer fra Polen, Sverige og Tyskland.

Hvor mange muslimer det er i Norge, er det ingen som vet helt eksakt. SSB anslår at ca. 120.000 personer kommer fra land der islam er hovedreligion, mens ca. 70 - 80.000 muslimer i Norge er medlem av et trossamfunn. Det er ca. 1,5 prosent av befolkningen.

Representerer denne gruppen en fare for våre verdier, vår kultur og vårt demokrati? Det er veldig vanskelig å tro det. I så fall må vi ha et veldig skjørt demokrati.

Det blir gjort undersøkelser blant muslimer i Norge. En undersøkelse som TV2 gjorde for to - tre år siden, viser at det bare er et lite mindretall av muslimene som avviser vår samfunnsform. Godt over 90 prosent av muslimene svarte at de ønsket å bli bedre integrert i Norge, og at de selv ønsket å gjøre mer for å bli integrert. Bare 15 prosent av dem mente at det norske samfunnet var umoralsk, og bare et fåtall av dem deltok i religiøse seremonier minst en gang i uken. De aller fleste muslimer i Norge er altså antagelig opptatt av de samme tingene som alle andre mennesker er - av familie, penger, jobb, sex, biler, fotball og god utdanning for barna.

Ser vi på andre fakta knyttet til innvandreres situasjon i Norge, er den ganske god og stadig bedre: Flere blir integrert på arbeidsmarkedet. Flere tar høyere utdanning, og flere tar krevende høy utdanning.  Og holdningene nærmer seg gradvis - på godt og vondt - andre nordmenns holdninger, mens nordmenn, på sine side, blir stadig mer positive til innvandring og innvandrere. Stikkordet er tid - det tar litt tid før man blir helt integrert, spesielt hvis den bakgrunnen man kommer fra, er veldig fremmed eller traumatisk.

Den mest aktuelle debatten dreier seg om demonstrasjonene etter at Dagbladet trykket en tegning som forestilte Muhammad som en gris. En av lederne for demonstrasjonen uttalte seg svært uheldig og på en måte som kunne oppfattes som en trussel om terror. Dette har han med rette fått sterk kritikk for. Men skjedde det egentlig noe annet som bør få oss til å tro at vi er i ferd med å bli islamisert?

Dagbladet trykker nesten hver dag idiotiske og smakløse reportasjer som man kunne protestert mot. Hvilke heroiske overveielser som ble gjort i redaksjonen før avisen trykket den aktuelle tegningen, vet ikke jeg - men det behøver ikke å ha vært noen. Kanskje ble den bare trykket for å selge aviser.

Men Dagbladet er i sin fulle rett til å trykke tegningen. Det er grenser for ytringsfrihet, også i Norge, men den går ikke her. At noen mener at den burde gått her, bør imidlertid ikke forbause. Det er ikke så lenge siden de fleste politikere og partier i Norge mente at vi måtte ha en blasfemiparagraf i norsk lov.

Mange fremtredende muslimer og Islamsk Råd oppfordret til ikke å delta i demonstrasjonene. Det virket da heller ikke som de samlet så mange mennesker som mediene ville ha det til. Men demonstrasjonene gikk fredelig for seg, og demonstrantene fikk ros av politiet for godt samarbeid. Dette helt i motsetning, for øvrig, til den demonstrasjonen som samtidig foregikk i Hausmannsgate, der noen ikke-muslimer tok seg til rette på annen manns eiendom og forårsaket både bråk, vold og konfrontasjoner med politiet.

Jeg har ingen høye tanker om Dagbladets egentlige motiver for å trykke tegningen. Men det man kanskje kan si om Dagbladet, var at avisen turte, og at den ikke lot seg skremme til ikke å trykke den. Ytringsfriheten bør brukes med klokskap og kløkt, men vi skal ikke kunne skremmes til taushet.

Det finnes fundamentalister i alle leire, også i den muslimske. Men vi må ikke forveksle litt gammelmodige holdninger til f.eks. likestilling med politisk og religiøs ekstremisme. Skal vi stå sammen mot fundamentalistene, er det viktig å se forskjell på dem og muslimer flest. 

De fleste setter nemlig stor pris på friheten de har i Norge.
Stikkord:
hits