Nok en gang kan det se ut til at NRK Brennpunkt har kokt suppe på en spiker. I hele dag har NRK radio, sin vane tro, drevet forhåndsreklame for et av sine egne TV-programmer som kommer i kveld. Nyhetsverdien av disse forhåndsreklamene er ofte tvilsom. Små saker hausses opp for at vi skal se på Puls, Forbrukerinspektørene eller Brennpunkt når vi kommer hjem.
I radioens siste nyhetsbulletin het det at "det er blitt flere skoletapere i Norge etter reformene de siste 15 åra". Tidligere i dag har NRK etterlatt inntrykk av at Brennpunkt nå har "avslørt" at de de mange "reformene" som "politikerne" har innført i skolen, ikke virker. Utviklingen går visst snarere til det verre.
Presisjonsnivået i nyhetsbulletinene har så langt vært meget lavt.
Sakene, som ligger på nrk.no, virker svært tynne, for ikke å si nesten uforståelige, sett i lys av den skoledebatten vi har hatt de siste ti år.
Brennpunkt har bl.a. undersøkt karakterene i grunnskolen i Bergen i perioden 1980 – 1999. På NRKs nettside sies det at de har undersøkt karakterene i grunnskolen før og etter innføringen av Reform 94.
Reform 94 var en reform i videregående opplæring, som bl.a. ga alle elever rett til videregående opplæring. Hva poenget er med å presisere at undersøkelsen dreier seg om karakterer i grunnskolen før og etter innføringen av Reform 94 kan virke litt gåtefullt, men formålet er muligens å undersøke om elevene har fått lavere motivasjon for å gjøre en faglig innsats etter at de fikk rett til videregående opplæring. Og Brennpunkt har altså funnet ut hva slags karakterer elevene – i Bergen – har hatt i perioden 1980 – 99. Det fremkommer ikke hvilket klassetrinn det dreier seg om, men vi må anta at det gjelder 9. klasse, altså grunnskolens daværende avgangstrinn.
Og hva viser tallene?
Rundelig sagt ingenting av interesse. De viser, hvis jeg forstår oppsettet riktig, at rundt regnet 12 prosent av elevene fikk laveste eller ingen karakter i 1980, og at rundt regnet 12 prosent av elevene fikk laveste eller ingen karakter i 1999. I mellomtiden har tallene vært litt lavere.
Som vi vet svært mye om fra før, er det altfor mange faglig svake elever i norsk skole. Det vet vi fra andre undersøkelser, som er mer egnet til å si noe om elevenes faglige nivå. Vanlige karakterer og karakterstatistikk er langt vanskeligere å bruke til å si noe fornuftig, men uansett forteller ikke disse tallene noe nytt eller interessant av betydning.
NRK kan også opplyse at vi bare har hatt nasjonale karakterstatistikker for ungdomsskolen de siste åtte årene, og det stemmer nok. Vi hadde riktig nok karakterer også før den tid, men de ble ikke brukt til noe. Derfor tok Bondevik II-regjeringen, for øvrig til mye støy, initiativ til å offentliggjøre karakterstatistikken. Men igjen: Den alene sier svært lite om nivået på læringen og om utviklingen på læringen i norsk skole. For å finne ut noe om det, må det brukes mer sofistikert analyseverktøy.
Men Brennpunkt har funnet ut mer. De har også sett på antall fraværsdager i grunnskolens avgangsklasser – i Bergen – i perioden 1980 – 99.
Og hva viser tallene?
Rundelig sagt ingenting. Forutsatt at tallene er sammenlignbare, var fraværet omtrent det samme i 1980 som i 1999, nemlig 11 – 12 dager i året.
På dette punktet har imidlertid Brennpunkt funnet en ørliten nyhet: Fraværet i 2009 – basert på tall for hele landet hentet fra SSB – er nemlig 21 dager, og det er en markant stigning siden 1999.
Skyldes det at vi har fått flere "skoletapere", fordi "reformene" har virket dårlig? I så fall må det, mer presist, bety at reformene M87 og Reform 97 (som Brennpunkt ikke omtaler i denne forbindelse) har gjort noe med grunnskoleelevene som gjør at de er mer borte fra skolen, eller at retten til videregående opplæring har gjort dem mer slappe.
Jeg vet ikke hva forklaringen er, men en annen mulig forklaring kan være at foreldrene tar barna sine mer ut av skolen enn de gjorde før, f.eks. for å reise på ferie. Dessuten kan det tenkes at også barna preges av et generelt høyere sykefravær enn vi hadde i "gamle dager". Statistikken for sykefravær langt tilbake er riktig nok ikke lett å tolke sikkert, men andelen i befolkningen som går på helserelaterte stønader fra det offentlige, er i hvert fall økt markant siden 1980 – og den "sykeliggjøringen" rammer kanskje også elevene?
Hva mer har Brennpunkt funnet ut? Jo, de har funnet ut at de nasjonale tallene for karakterutvikling (som, i parantes bemerket, er temmelig uinteressante), har vært nogenlunde stabil på 2000-tallet.
I tillegg har Brennpunkt funnet ut det vi har visst ganske lenge og i hvert fall siden resultatene av den første PISA-undersøkelsen ble offentliggjort i 2001: Det er for mange elever med svake lese- og skriveferdigheter i Norge. Tallene varierer litt avhengig av hvilke undersøkelser som gjøres, men det store bildet er nokså klart: Omlag 1/5 av elevene har så svake lese- og skriveferdigheter når de går ut av grunnskolen at de kan få problemer med videre utdanning og arbeid. Reformen Kunnskapsløftet, som ble innført fra 2006, har derfor dette som et helt sentralt element: Lese-, skrive- og regneopplæringen skal styrkes kraftig, bl.a. ved å innføre fem grunnleggende ferdigheter som det skal trenes mye på. Det er for tidlig å evaluere denne satsingen nå, men det kommer heldigvis mange signaler om at innsats nytter. Oslo-skolen er et særdeles godt eksempel, for der har lese- og skriveferdighetene blant elevene blitt mye bedre – ikke minst blant såkalte minoritetsspråklige elever.
Har Brennpunkt funnet ut noe mer? Ja, de skriver at "reformene i norsk skole trolig ikke (har) virket". Det "viser" visstnok "en undersøkelse gjort av Brennpunkt i samarbeid med Bergen kommune" (sic!).
Hvilke reformer tenker NRK på? Reform 94, som ga alle elever en rett til videregående opplæring? Reform 97, som innførte seks års skolestart og 10-årig skole? Eller Kunnskapsløftet, som fortsatt er under implementering?
NRK skriver at myndighetene – i perioden 1994 og frem til Kunnskapsløftet ble innført i 2006 – "aldri sjekket hvordan reformene virket". Det er sprøyt. Reform 94 er evaluert gjennom et stort forskningsprosjekt kalt Differensieringsprosjektet. Reform 97 ble gjenstand for en egen, stor evaluering ledet av professor Peder Haug. I tillegg foreligger det svært mye forskning og undersøkelser som bidrar til å fylle ut bildet. Alt sammen dannet grunnlag for innføringen av Kunnskapsløftet, som Stortinget vedtok i 2004.
Brennpunkt besværer seg over at det bl.a. ikke finnes "noen langsiktig oversikt over fravær og karakterutvikling i ungdomsskolen". Og det stemmer nok: Det finnes ikke en langsiktig oversikt over fravær, men med all respekt: Mangel på fraværsstatistikk kan vel tross alt ikke velte en reform! At det heller ikke finnes noen langsiktig karakterstatistikk, er også riktig, men her er det minst to ting å si:
Norge var sent ute med å forsøke å skaffe seg innsikt i den faglige kvaliteteten i skole. Venstresiden, og lærernes fagforeninger, ønsket ikke dette, og derfor skjedde det heller ikke noe før under Bondevik II-regjeringen. De borgerlige partiene ønsket bedre kvalitetsvurderingssystemer og større åpenhet om kvalitet – og det ble da også innført. Nå har den rødgrønne regjeringen igjen strammet til på åpenheten, men ikke helt. Fortsatt kan kommunene selv velge åpenhet, slik bl.a. Oslo kommune har gjort.
Når det er sagt, så må det også sies at en enkel karakterstatistikk sier svært lite om utviklingen i kvaliteten. Det må, som sagt, andre og mer sofistikerte metoder til. Slike metoder er utviklet først de senere år.
La meg avslutte litt mer positivt: Brennpunkt reiser indirekte ett spørsmål, som selvsagt kan diskuteres. De viser, slik vi vet fra før, at svært mange elever begynner på videregående skole med meget svake ferdigheter. Det øker naturligvis også risikoen for frafall. Spørsmålet er hva vi bør gjøre med det.
Såvidt jeg forstår, er det Kristin Halvorsens store prosjekt å forsøke å gjøre noe med dette frafallet utover det som kan oppnås gjennom Kunnskapsløftet. Det er bra. Men hun tenker neppe i de baner Brennpunkt synes å tenke, for det vil være mer kontroversielt:
Bør alle få begynne på videregående opplæring, eller bør vi fjerne retten til videregående opplæring?
Bør det knyttes visse betingelser til retten til videregående opplæring, som f.eks. lavt fravær og/eller et visst faglig nivå i grunnskolen?
Dette er tiltak som vil være kontroversielle, men som selvsagt kan diskuteres. Men for å diskutere det, trenger vi ikke Brennpunkts merkelige undersøkelser fra Bergen kommune, for de forteller svært lite av interesse.
Jeg synes det var helt rett av Brennpunkt å ta opp skolepolitikken.
Javel, så kom det ingen sensasjoner frem i programmet. Men programmet satt fokus på den elendige skolen vi sliter med i vårt lille rike land. Og det er meget viktig.
Egentlig er det mer enn rart at ingen regjeringer, fra krigens dager og til nå, har klart å forbedre karakternivået i den norske skolen. Og har ikke skolepolitikerne våre gjort store feil, så må vi jo trekke slutning – at våre norske barn fra naturens side må være litt dummere enn barn fra andre land i Europa?
Om denne påstanden er sann eller ikke skal her ikke kommenteres, men i så fall hadde svaret sikkert vært en grei liten unnskyldning for våre tidligere undervisningsministre…
Javel, så ga Brennpunkt oss igjen en bekreftelse på at ingen bedring har skjedd gjennom de siste 20 årene. For hele denne tiden har nemlig mellom 12-15 prosent av elevene ikke hatt karakterer gode nok til å kvalifisere seg til videregående. Hva sier nå dette oss. Jo at 12-15% av våre norske barn ikke er skoleflinke nok til klare ungdomskoleeksamen. Og det er da ingen nyhet!
Nå finnes det et utall grunner til at barn ikke klarer å henge med i skolearbeidet. Noen er nok rett og slett for dumme, mens andre bare er skolemessig umodne og kan komme sterkt tilbake noen år senere. Den største gruppen er utvilsomt gruppen praktiksk orienterte barn som ofte ikke er særlig teoretisk anlagt – men som kan være rene unikum i mer praktisk orienterte fag.
Da den store skolereformen ble innført. Og dette skjedde altså ikke for 20 år siden, men så tidlig som på 1970-tallet. Da hadde sosialistiske kretser innen skolepolitikken en våt drøm om å utvikle en “enhetsskole” der alle norske barn skulle få mulighet til å avslutte sin utdannelse på universitet eller høyskolenivå.
Da reformen ble satt ut i livet forsvant yrkesfagene og yrkesskolene, samtidig som gymnasiet ble droppet til fordel for “videregående”. Det var “enhetskolen” – og det var lurt det…?
Ikke misforstå, jeg har nemlig intet imot at alle barn som har evner og vilje, skal få mulighet til høyere utdannelse. Det skal selvfølgelig heller ikke spille noen rolle fra hvilke sosiale- eller samfunnsmessige lag barna kommer fra. Det jeg reagerte på var at samtlige elever, også de som er mer praktisk innstilte enn teoretisk, i stor grad skulle tvinges til å ta del i en for stor del teoretisk læring. Det like de ikke, de blir skoletrette og ofte også skulkere. Og da er de inne i en vond spiral som er vanskelig å komme ut av. Derfor blir også denne type skoler altfor lett taperskoler for veldig mange elever.
Det mest hårreisende i denne saken er at netopp denne skolen og dette skolesystemet, det er hva samtlige av våre undervisningsminister gjennom de siste 40 årene har vært med på å skjerme.
Ps!
Sossedrømmen om å et skolesystem som favner alle, uavhengig av intelligens, yrkeslegning eller bakgrunn – er en utopisk drøm som skaper tapere. Dessuten trenger Norge trenger betydelig flere håndtverkere, enn de trenger akademikere..
Ds.