Revidert nasjonalbudsjett

  • 12.05.2010 kl.15:28 i Blogg

Stoltenberg II-regjeringen er en regjering som har hatt utrolig mye flaks i arbeidet med statsbudsjettet. Oppgaven med å sy sammen et budsjett blir riktig nok fremstilt som vanskelig også av denne regjeringens statsråder - men i virkeligheten har det hvert år vært svært lett sammenlignet med det tidligere regjeringer har opplevd. Årsaken er at det har vært historisk mye penger å rutte med, og at det har vært behov for å bruke ekstra mye i forbindelse med finanskrisen.

Etter at Sigbjørn Johnsen overtok, har det vært mye snakk om innstramming. Ifølge Johnsen har vi nå nådd en slags velferdstopp i Norge, og etter dette kan det bli vanskelig nok bare å opprettholde dagens velferd. Mange andre vil si at det er forsiktig sagt. Sannsynligheten for at vi må redusere velferden, f.eks. standarden innen eldreomsorgen, er vel i virkeligheten ganske stor.

Sigbjørn Johnsen har derfor flittig brukt tiden til å forberede oss på kuttene som må gjennomføres for at vi skal komme tilbake til de rammer som handlingsregelen setter. Og riktig nok tas det et nokså stort jafs i den retningen i Revidert nasjonalbudsjett som kom i går - men ikke på den måten mange hadde ventet.

Regjeringen gjennomfører nemlig ingen egentlige kutt i budsjettet. Årsaken til at vi kommer nærmere handlingsregelen, synes ene og alene å være utenforliggende forhold, som vi på godt norsk kan kalle flaks. Regjeringen har dermed ikke greid å demonstrere at den er i stand til å gjøre det som før eller siden helt sikkert må gjøres: Å kutte.

Det er synd, fordi vi for andre gang på ganske kort tid får demonstrert hvor vanskelig det er for dagens politikere å gjennomføre en politikk som de tror er upopulær. Vi så det samme i forbindelse med sykelønnsordningen: Statsministeren startet en voldsom debatt, men når alt kom til alt, turte ingen å røre selve ordningen.

Så hva gjør vi egentlig med finansieringen av velferdsstaten? Mye tyder på at vi skyver problemene foran oss og overlater dem til våre barn og barnebarn. De har i så fall fire alternativer:

1. De kan sette opp skattene kraftig: Det er et håpløst alternativ av flere grunner - bl.a. fordi det ikke vil monne, fordi det vil redusere arbeids- og investeringslysten, fordi det vil svekke Norge i den internasjonale vare-, tjeneste- og lokaliseringskonkurransen, og fordi balansen mellom offentlig og privat sektor vil forrykkes på en uheldig måte.

2. De kan kutte kraftig i velferdsordningene: Kutter vi ikke litt nå, risikerer vi (eller snarere de) å måtte kutte mye mer i fremtiden. Kutt kan innebære rene kutt i økonomiske ytelser eller redusert standard innen f.eks. skole og omsorg. Mitt tips er at vi vil få en ny barnehagedebatt om noen år, men da relatert til eldreomsorgen. Vi kommer til å mangle plasser, og derfor vil vi se voksne mennesker, som jobber vettet av seg, og som ansetter praktikanter og "dagmammaer" til å ta seg av sine foreldre.

3. De kan skaffe mer arbeidskraft: Greier vi (eller de) å skaffe mer arbeidskraft, kan det løse problemet. Og det er arbeidskraft å finne, bl.a. blant de 600 - 800.000 menneskene i arbeidsfør alder som til enhver tid står utenfor arbeidsmarkedet i Norge. Mange av dem har både lyst og evne til å arbeide. Dessuten kunne man liberalisert innvandringspolitikken kraftig, slik at unge mennesker i fattige land, som søker arbeid, kan komme til våre land, som trenger arbeidskraft. Dette er i virkeligheten et ganske attraktivt alternativ, men politisk spiselig er det neppe.

4. De kan jobbe smartere: De kan satse på utdanning, forskning og innovasjon og håpe at færre mennesker greier å gjøre mye mer. Men også det krever nok mye flaks.

Uansett: Det blir en krevende oppgave.

Og jo mindre vi gjør nå, jo mer krevende blir det.

Stikkord:
hits