I helgen bragte Aftenposten en interessant reportasje fra Århus i Danmark, som har startet med bussing av elever. I Århus har de, ifølge Aftenposten, bestemt at ingen skoler skal ha mer enn 20 prosent elever med behov for språkstøtte på hvert trinn. Overskrides dette tallet, blir barna busset til skoler med "mange etnisk danske barn".

Litt av hensikten med reportasjen er tydeligvis å illustrere forskjellen mellom Århus og Oslo, for som det heter: "I Oslo, der minoritetsspråklige elever nå er i flertall på 56 skoler, har ulike tiltak for å spre elevene bedre vært diskutert lenge. Sist ute var likestillingsminister Audun Lysbakken (SV), med et forslag om å endre skolekretsene. Men så langt har ikke byrådet i Oslo villet ta i problemstillingen."

Det er prisverdig av Aftenposten å bringe kunnskap om de tiltakene som er gjennomført i Århus. Men sammenligningen med Oslo og den norske debatten er dessverre svært upresis der det er om å gjøre å være veldig presis.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er nemlig en meget vesentlig forskjell på politikken i Århus og det som har vært foreslått av bl.a. Lysbakken og Bøhler her hjemme:

I Århus understreker politikerne at "etnisk bakgrunn eller hudfarge ikke er nevnt med et ord i regelverket". "En annen etnisk bakgrunn er ikke et problem", og tiltaket dreier seg derfor kun om språk og om dem som ikke behersker dansk godt nok. Straks elevene kan godt nok dansk, får de tilbake retten til fritt skolevalg. Derfor blir det også helt feil av Aftenposten å skrive at elevene busses til skoler med "mange etnisk danske barn". De busses til skoler hvor flere snakker godt dansk, helt uavhengig av deres etniske bakgrunn!

I Norge har SV og Ap, slik jeg har blogget om før, vært helt uklare på hvorfor det er nødvendig å busse elevene eller gjennomføre andre drastiske tiltak for å "spre" dem på en annen måte. Det har vært snakket om hudfarge, om etnisk bakgrunn, om økonomi og klasser – og om språk, men faktisk minst om språk.

Hadde det kun dreid seg om omsorg for språkopplæringen, kunne vi hatt en langt mer avgrenset og fornuftig debatt. Da måtte vi, som danskene, slutte å telle hvor mange skoler som har "minoritetsspråklig" og "norskspråklig" flertall og i stedet konsentrert oss om de ca. 12.000 elevene i Oslo-skolen som for tiden får ekstra språkopplæring – og altså har spesielle behov for språkstøtte, slik de omtalte danske barna har.

Selv har jeg ikke sett noen tall for hvordan disse elevene fordeler seg på Oslo-skolene. Hvis konsentrasjonen av elever som kan utilstrekkelig norsk på noen skoler er svært høy, bør vi diskutere egnede tiltak. Det kan være, slik byrådet peker på, ekstra ressurser – eller det kan være andre tiltak.

Byrådet bør være åpent for å diskutere alle gode tiltak for å styrke norskkunnskapene til de elevene i Oslo-skolen som ikke kan norsk godt nok, f.eks. fordi de nylig har kommet til Norge. Til gjengjeld må SV og Ap lære seg å sortere argumentene sine og fortelle oss nøyaktig hvorfor de mener at elevene bør "spres" mer.

Hvis det dreier seg om foreldrenes inntekter og elevenes hudfarge og etnisitet, bør forslagene avvises.

Hvis det kun er hensynet til språkopplæringen det gjelder, er det verdt å lytte.