Enkelte på ja-siden har spekulert i hva Trond Giske ville gjøre med sitt EU-standpunkt som ledd i den påståtte maktkampen i Arbeiderpartiet. Noen har håpet at Giske ville endre standpunkt til EU for å gjøre seg mer spiselig som ny leder i partiet og dermed som en mulig fremtidig statsminister. At det, rent teoretisk, var mulig, bekreftet han selv i et intervju i 1994. På spørsmål om det var noe som kunne få ham til å endre mening, svarte han at han ikke ville være kategorisk. "Jeg kan ikke utelukke at jeg vil ha en annen oppfatning om 15 – 20 år, men jeg ser ingenting som kan få meg til å forandre mening i dag," sa Giske.

Nå vet vi at han ikke har forandret mening. Til Dagens Næringsliv sier han at Norge har funnet den "varige" og "perfekte" samarbeidsformen med EU og mener til og med at ja-siden bør gi opp. Det siste er selvsagt bare latterlig, men la det fare her.

Det er uendelig mye å si om Trond Giskes argumentasjon mot fullt medlemsskap i EU. Men at vi som er på ja-siden uttrykker oss om det, gjør antagelig lite inntrykk på Giske.

Det som forundrer meg mer, er at han tar sin egen regjering så lite alvorlig.

For ett år siden fremla Regjeringen, uten dissens, en stortingsmelding om utenrikspolitikken, som inneholdt meget sterke utsagn om EU. Her er et lite knippe:

EU "har vist evne til å handle der FN har hatt begrensninger." 

"EU spiller en sentral rolle i mange internasjonale spørsmål, som klima, Georgia-konflikten, Balkan, Iran/atomsaken, Somalia og Midt-Østen, og en viktig sikkerhetspolitisk rolle…" 

EU "har bidratt til å fremme stabilitet og solidaritet i Europa.

"Også Norge nyter godt av at EU gjennom utvidelser til 27 land har bidratt til demokrati, politisk stabilitet og økonomisk utvikling i stadig større deler av Europa."

Man må bruke lupe for å finne argumenter som taler for Norges utenforskap i meldingen, og selv med lupe finner jeg bare ett argument: Norge "har kunnet være en nøytral tilrettelegger på Sri Lanka og anerkjenne den palestinske samlingsregjeringen". Man skal ikke undervurdere Norges rolle i disse konfliktene, men det er vel heller ingen grunn til å overvurdere den.

I stortingsmeldingen lister Regjeringen opp Norges seks viktigste interesser i utenrikspolitikken.  EU omtales svært positivt og som helt avgjørende for Norge innenfor samtlige seks områder.

I sikkerhetspolitikken omtales EU som et av Norges "ankerfester".  "EUs sikkerhetspolitiske relevans for Norge er stor, og vil sannsynligvis bli større". Regjeringen tar derfor til orde for en "bred og dyp deltagelse i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk".

I engasjementspolitikken fremheves det at EU og Norge står hverandre nær. Det gjelder i utviklingspolitikken, men også på de fleste områder som dreier seg om fred og forsoning. Norge "opptrer svært sjelden alene", skriver Regjeringen, vi er avhengig av samarbeid med andre.
For å ivareta Norges økonomiske interesser er EØS-avtalen "den kanskje viktigste oppgaven norsk utenrikspolitikk har". WTO-forhandlingene fremheves som en av de to viktigste sakene der EU kan gjøre en forskjell overfor USA og BRIC-landene. Klima er den andre viktige saken, og derfor er det "helt sentralt for Norge å delta i utviklingen av EUs miljøpolitikk".  I energipolitikken er EU av "særlig stor betydning for Norge".
Norge har en "særlig dyp avhengighet" av den internasjonale rettsorden. Men Regjeringen fester sin lit til EU, for som den skriver: EU er "den viktigste internasjonale støttespilleren for en global rettsorden og global styring" som Norge kan ha.

Jeg syns det er fantastisk at noen kan mene alt dette og samtidig mene at Norge ikke bør være medlem av EU.
 
Men det gjør altså Giske – en mulig fremtidig statsminister i og for Norge.