Integreringsdebatten

  • 05.07.2010 kl.10:22 i Blogg
Jeg har vært blogger siden september ifjor. Jeg har blitt lest av overraskende mange, og jeg har fått mange kommentarer - men aldri så mange som jeg har fått de siste dagene til innlegget mitt om "Apartheid i Norge?". Tar jeg med de som er kommet på www.minerva.as,  dreier det seg i skrivende stund om ca. 75 kommentarer. De aller fleste av dem er negative, til dels sterkt negative, til det jeg skriver og til meg.

Jeg har med jevne mellomrom deltatt i innvandrings- og integreringsdebatten i ca. 20 år. Jeg har ofte fått mange negative reaksjoner. Jeg er blitt kalt naiv og bevisstløs, landsforræder og idiot, teoretiker og løgner, dum og ond, moralist og ekstremist. I gamle dager kom reaksjonene pr brev. Nå kommer de direkte på bloggen, men ellers er likhetstrekkene mange.

Ett likhetstrekk er at det svært ofte er anonyme reaksjoner, særlig hvis ordbruken er veldig sterk. Nå er det hverken forbudt eller helt uvanlig å være anonym når man blogger, men det gjør det naturligvis litt vanskeligere å føre en konstruktiv debatt. Personlig foretrekker jeg å vite hvem jeg debatterer med.

Et annet fellestrekk mellom reaksjonene før og nå er at de ofte er veldig følelsesladde og sinte, og at ordbruken er sterk. Men mye av det som skrives, er vanskelig å debattere, fordi det fremstår som anekdotisk eller som påstander som hverken blir dokumentert eller kan dokumenteres.

Et tredje likhetstrekk er er at mange av kommentarene er veldig personlige - på to måter: Mange forteller hva de personlig har opplevd eller erfart, men mange er også veldig opptatt av hva de mener at jeg har opplevd eller erfart. Siden jeg ikke vet hvem mange av dem er, kan jeg jo ikke utelukke at noen av de som skriver, er blant mine beste venner og derfor vet "alt" om meg, men jeg tror det ikke. Uansett er det en teknikk som er velkjent, og som jeg har møtt også i mange andre debatter, f.eks. om homofili, gen- og bioteknologi, abort, aktiv dødshjelp og uføretrygdede: En motdebattant prøver å diskvalifisere deg ved å påstå at du ikke har greie på eller ikke har "rett" til å uttale deg, fordi du - presumtivt - ikke har riktig erfaring fra det virkelige livet. De som påstår sånt, kjenner deg som regel ikke og vet derfor heller ikke hvilken erfaring du egentlig har - men det spiller tydeligvis mindre rolle.

Uansett er også dette en type argumenter som gjør det vanskelig å debattere. Rent prinsipielt kan selvsagt ingen diskvalifiseres fra å delta i den politiske eller offentlige debatten, uansett hvilken bakgrunn de har. Generelt er det heller ingen nødvendig sammenheng mellom en gitt mening og egen erfaring, og derfor er det ikke et argument som brukes, hvis bare meningen man har, er godt likt. Men dessuten er det umulig å tenke seg en samfunnsdebatt som forutsetter at man "skrifter" om sitt privatliv for å få lov til å delta.

Jeg syns nok også det preger mange av reaksjonene at de i svært stor utstrekning beskriver reelle og/eller følte problemer, men i mindre utstrekning beskriver realistiske og akseptable løsninger på problemene. At de mulige løsningene er realistiske og akseptable, er nemlig ikke helt irrelevant, hvis vi ønsker å komme videre i debatten.

Det er mye som har forandret seg, både når det gjelder innvandringen og innvandringsdebatten de siste 20 år - men likhetstrekkene er altså også store. Er det så grunn til å være pessimist, siden de negative reaksjonene er så like?

Etter min mening, nei.

Det er en stor overgang for et samfunn når det går fra å være relativt lukket og homogent til å bli mye mer åpent og heterogent. Migrasjonen mellom land, som i global målestokk egentlig ikke er så stor, setter sterkt preg på vår tid. At det er "humper" på veien er ikke rart. Spørsmålet er om vi kan greie å komme ut i den andre enden uten å påføre oss selv, våre medmennesker og samfunnet store sår - og hvilke anstrengelser vi gjør for å greie det.

Jeg tror vi greier det.

Det som gjør meg til optimist, er bl.a. at jeg slett ikke alltid får så mange negative reaksjoner på det jeg sier og skriver om innvandring og integrering. Jeg har lagt merke til at det Civita og jeg formidler om integrering som er faktabasert, møter svært mange positive reaksjoner. Mange mennesker, som grunnleggende sett er og ønsker å være positive til innvandrere, føler at de nesten bare blir presentert for negative nyheter og problemer. Når fakta viser at bildet ikke er så negativt som bl.a. mediene gir inntrykk av, blir de positivt overrasket, samtidig som de får argumenter som kan underbygge det grunnleggende synet de tross alt har.

Det andre som gjør meg til optimist, er faktaene i seg selv. Det går stort sett veldig bra med innvandrerne i Norge. Når man tenker over hvilke forhold mange av dem kommer fra, går det til dels forbausende bra. Tallene viser at det går stadig bedre i utdanning og arbeid, på boligmarkedet og i frivillig sektor, og at stikkordet er tid. Ingen kan være fullt ut integrert dagen etter ankomst. Integrering tar tid. Men med tiden går det faktisk ganske bra. Snart vil vi se et stort antall rollemodeller med innvandrerbakgrunn - innenfor medisin, forskning, kultur og næringsliv - slik vi i dag allerede ser dem innen idrett. Men dette vil ikke være enslige rollemodeller for en stor underklasse av fattige innvandrere. De vil være en synlig del av en ny, stor middelklasse av mennesker med opprinnelse i et annet land.  Dette vil bidra til å endre vår oppfatning både av innvandrere og av det norske. Og for øvrig: Innvandreres flyttemønstre er ikke et uttrykk for at det går stadig dårligere med dem - det er omvendt.

Og endelig blir jeg optimist når jeg ser hvordan barn finner sammen - på tvers av etniske skiller, hudfarge og bakgrunn. Som utdanningsminister var jeg på utallige skoler med ulike andeler og grupper av såkalte minoritetsspråklige elever (som snarere fortjener betegnelsen tospråklige). Situasjonen på disse skolene var selvsagt ikke problemfri, men det mest slående var å se og høre hvor bra det tross alt går. I Oslo-skolen leser nå minoritetselevene i gjennomsnitt bedre enn majoriteten i landet.

For barna, som representerer fremtiden, er heldigvis mangfoldet mye mer naturlig enn det er for mange voksne.
hits