Integreringsdebatten

  • 05.07.2010 kl.10:22 i Blogg
Jeg har vrt blogger siden september ifjor. Jeg harblitt lest av overraskende mange, og jeg har ftt mange kommentarer - men aldri s mange som jeg har ftt de siste dagene til innlegget mitt om "Apartheid i Norge?". Tar jeg med de som er kommet p www.minerva.as, dreierdet seg i skrivende stund om ca. 75 kommentarer. De aller fleste av dem er negative, til dels sterkt negative,til det jeg skriver og til meg.

Jeg harmed jevne mellomrom deltatt i innvandrings- og integreringsdebatten i ca.20 r. Jeg har ofte ftt mange negative reaksjoner.Jeg er blitt kalt naiv og bevisstls, landsforrder og idiot, teoretiker oglgner, dum og ond,moralist ogekstremist.I gamle dager kom reaksjonene pr brev. N kommer de direkte p bloggen, men ellers er likhetstrekkene mange.

Ett likhetstrekk er at det svrt ofte er anonyme reaksjoner, srlig hvis ordbruken er veldig sterk. N er det hverken forbudt eller helt uvanlig vre anonym nr man blogger, men det gjr det naturligvis litt vanskeligere fre en konstruktiv debatt. Personligforetrekker jeg vite hvem jeg debatterer med.

Et annet fellestrekk mellom reaksjonene fr og n er at de ofte er veldig flelsesladde og sinte, og atordbruken er sterk. Menmye av det som skrives, er vanskelig debattere, fordi detfremstr somanekdotisk ellersom pstander som hverken blir dokumentert eller kan dokumenteres.

Et tredjelikhetstrekk er er at mange av kommentarene er veldig personlige - p to mter: Mange forteller hva depersonlig har opplevd eller erfart, men mange er ogs veldig opptatt av hva de mener at jeg har opplevd eller erfart. Siden jeg ikke vet hvem mange av dem er, kan jeg jo ikke utelukke at noen av de som skriver, er blant mine beste venner og derfor vet "alt"om meg, men jeg tror det ikke. Uansett er det en teknikk som er velkjent, og som jeg har mtt ogsi mange andre debatter, f.eks.om homofili, gen- og bioteknologi, abort, aktiv ddshjelp og ufretrygdede:En motdebattantprver diskvalifiseredeg ved pst at du ikke hargreie p eller ikke har "rett" til uttale deg, fordi du - presumtivt - ikke har riktig erfaring fradet virkelige livet.De som pstr snt, kjenner deg som regel ikke og vet derfor heller ikke hvilken erfaring du egentlig har - men det spiller tydeligvis mindre rolle.

Uansett er ogs dette en type argumenter somgjr det vanskelig debattere.Rent prinsipielt kan selvsagt ingen diskvalifiseres fra delta i den politiske eller offentligedebatten, uansett hvilken bakgrunn de har. Generelt er det heller ingen ndvendig sammenheng mellomen gitt meningog egen erfaring, og derfor er det ikke et argument som brukes, hvis bare meningen man har, er godt likt. Men dessuten er det umulig tenke seg en samfunnsdebatt som forutsetter at man "skrifter" om sitt privatliv for f lov til delta.

Jeg syns nok ogs det preger mange av reaksjonene at de i svrt stor utstrekning beskriver reelle og/eller flte problemer, men i mindre utstrekning beskriver realistiske og akseptable lsninger p problemene. At de mulige lsningene er realistiske og akseptable, er nemlig ikke helt irrelevant, hvis vi nsker komme videre i debatten.

Det er mye som har forandret seg, bde nr det gjelder innvandringen og innvandringsdebatten de siste 20 r - men likhetstrekkene er alts ogs store. Er det s grunn til vre pessimist, siden de negative reaksjonene er s like?

Etter min mening, nei.

Det er en stor overgang for et samfunn nr det gr fra vre relativt lukket og homogent til bli mye mer pent og heterogent. Migrasjonen mellom land, som i global mlestokk egentlig ikke er s stor, setter sterkt preg p vr tid. At det er "humper" p veien er ikke rart. Sprsmlet er om vi kan greie komme ut i den andre enden uten pfre oss selv, vre medmennesker og samfunnet store sr - og hvilke anstrengelser vi gjr for greie det.

Jeg tror vi greier det.

Det som gjr meg til optimist, er bl.a. at jeg slett ikke alltidfr s mange negative reaksjoner p det jeg sier og skriver om innvandring og integrering. Jeg har lagt merke til at det Civita og jeg formidler om integrering som er faktabasert, mter svrt mange positive reaksjoner. Mange mennesker, som grunnleggende sett er og nsker vre positive til innvandrere, fler at de nesten bare blir presentert for negative nyheter og problemer. Nr fakta viser at bildet ikke er s negativt som bl.a. mediene gir inntrykk av, blir de positivt overrasket, samtidig som de fr argumenter som kan underbygge det grunnleggende synet de tross alt har.

Det andre som gjr meg til optimist, er faktaene i seg selv. Det gr stort sett veldig bra med innvandrerne i Norge. Nr man tenker over hvilke forhold mange av dem kommer fra, gr det til dels forbausende bra. Tallene viser at det gr stadig bedre i utdanning og arbeid, p boligmarkedet og i frivillig sektor, og at stikkordet er tid. Ingen kan vre fullt ut integrert dagen etter ankomst. Integrering tar tid. Men med tiden gr det faktisk ganske bra. Snart vil vi se et stort antallrollemodeller med innvandrerbakgrunn - innenfor medisin, forskning, kultur og nringsliv - slik vi i dag allerede ser dem innen idrett. Men dette vilikke vre enslige rollemodeller for en stor underklasse av fattige innvandrere. De vil vreen synligdel av en ny, stor middelklasse av mennesker med opprinnelse i et annet land. Dette vil bidra til endre vr oppfatning bde av innvandrere og av det norske. Og for vrig: Innvandreres flyttemnstre er ikke et uttrykk for at det gr stadig drligere med dem - det er omvendt.

Og endelig blir jeg optimist nr jeg ser hvordan barn finner sammen - p tvers av etniske skiller, hudfarge og bakgrunn. Som utdanningsminister var jeg p utallige skoler med ulike andeler og grupper av skalte minoritetssprklige elever (som snarere fortjener betegnelsen tosprklige). Situasjonen p disse skolene var selvsagt ikke problemfri, men det mest slende var se og hre hvor bra det tross alt gr. I Oslo-skolen leser n minoritetselevene i gjennomsnitt bedre enn majoriteten i landet.

For barna, som representerer fremtiden,er heldigvis mangfoldet mye mer naturlig enn det er for mange voksne.
hits