2.oktober skrev jeg et innlegg i Dagens Næringsliv om den nordiske modellen og veien videre.
6. oktober fikk jeg svar fra LOs sjeføkonom Stein Reegård. Siden innlegget hans ikke inneholdt noen argumenter, skal jeg forbigå det i stillhet.
8. oktober fikk jeg også svar fra Arbeiderpartiets arbeids- og sosialpolitiske talskvinne, Anette Trettebergstuen, og dette innlegget fortjener en kommentar:
En styrke ved den nordiske modellen er at den ved viktige korsveier har vist seg omstillingsdyktig. Modellen er ikke statisk. Det er mulig å justere kursen når det bærer galt av sted, og det er mulig å tilpasse modellen til nye utfordringer.
De nordiske land har gjort det bra lenge nå, etter at det ble foretatt store omstillinger på 1980- og 90-tallet. Etter min mening er det nå igjen behov for fornyelse.
Behovet for fornyelse merkes foreløpig minst i Norge, fordi vi har store petroleumsinntekter. Men de underliggende utfordringene er de samme, både i Sverige, Danmark og Norge: Vi må sikre tilstrekkelig med finansiering og arbeidskraft. Vi må skape fleksibilitet og valgfrihet for en mer heterogen og kunnskapsrik befolkning. Vi må finne frem til nye og mer effektive måter å løse oppgavene på, bl.a. ved å ta i bruk private krefter.
Slike ideer provoserer tydeligvis Trettebergstuen. Hun skriver at venstresiden har “som mål å ha et av verdens beste helsesystem, én god fellesskole og barnehageplass til alle”, og at det er dette som “gir den norske modellen legitimitet”.
For “hva er alternativet?”, spør hun. “Er det private løsninger som kan melke støtte av det offentlige for så å ta ut fortjeneste på områder der markedskreftene ikke fungerer? Er det å lage et tilleggssystem til det offentlige som fører til et todelt velferdssystem, der de rikeste både nyter godt av fellesgodene, og kan kjøpe seg ut av køen når det måtte passe?”
Ironisk nok sto artikkelen hennes på trykk samtidig med at venstresidens egen avis, Dagsavisen, slo alarm: Vi er i ferd med å få et todelt velferdssystem, der de rikeste både kan nyte godt av fellesgodene og kjøpe seg ut av køen når det måtte passe dem. Allmennlegen Jørgen Skavlan er sjokkert over utviklingen. “Klasseskillene i helsevesenet har akselerert under den rødgrønne regjeringen”, mens “helseforsikringer selges som hakka møkk”. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon bekrefter bildet og sier at klasseskillene i helse-Norge er store og økende. På lederplass skriver Dagsavisen at varskuet fra Skavlan “må få helseministeren til å våkne”.
Det holder altså ikke bare å ha fine mål. Skal den nordiske modellen være bærekraftig og beholde legitimitet, må den også gi gode resultater.
Det virker som om mange rødgrønne politikere blir utrolig provosert av at andre enn de selv har forslag til løsninger på fremtidens velferdsutfordringer. Men når problemene er så store som Dagsavisen skriver, skulle man tro det var riktig å bruke kreftene litt mer konstruktivt enn mange av dem nå gjør når de bare roper ut sin irritasjon over at borgerlige politikere, eller Civita, deltar i debatten. All skaperkraft sitter tross alt ikke i departementet eller på Youngstorget. Det hender at også andre har en god idé.
De burde være litt mer åpne og nysgjerrige. Viljen og evnen til å lytte og lære av hverandre, også på tvers av politiske skiller, er nemlig én av grunnene til at den nordiske modellen så ofte har fungert så bra.
“Hun (Trettebergstuen) skriver at venstresiden har “som mål å ha et av verdens beste helsesystem, én god fellesskole og barnehageplass til alle”, og at det er dette som “gir den norske modellen legitimitet”.
Men dette er da just de områdene Castros Cuba har utmerket seg på. I tillegg til en stor offentlig sektor da. Men den kjenner vi også. Det var den som vokste da Kristin “iverksatte vellykkede motkonjunkturtiltak” som hun selv sier. Hvorfor mener venstresida at det er godt for Norge at Castros politikk innføres?
Jeg leste også innlegget og reagerte på at hun skrev at det offentlige skulle gi folk “trygg valgfrihet” mens hun deretter kritiserte de private alternativene som kunne tenkes å gi valgfrihet. Hvis du bare kan velge løsningen det offentlige tilbyr så blir det ikke så mye å velge mellom.
Hva er det som er så urettferdig? Jeg jobber meget hardt og setter egne penger på spill, og ikke minst betaler nok skatt. DVS at jeg har lik rettighet til felles godene, men at jeg velger private løsninger i tillegg til de offentlig er for pokker min sak.