Kjell Lars Berge er opprørt over den behandlingen han har fått som søker til stillingen som direktør i Språkrådet. Aftenposten, med redaktør Per Anders Madsen i spissen, svarer at det kanskje ikke er så rart at Berge ikke blir ansatt. Det behøver ikke å være Huitfeldts “hevnlyst”  som har fått henne til å ville utlyse stillingen påny (Berge har tidligere uttalt seg meget krasst om hennes kultursyn og -politikk). Det kan like gjerne være at Berge ikke har de rette kvalifikasjonene. Kanskje skyldes det bare at den nye språkrådsdirektøren “må ha solid personalpolitisk og administrativ erfaring”, slik det også fremgår av utlysningsteksten, og at dette er kvalifikasjoner Berge ikke har.

Etter min mening er saken pinlig for staten, uansett hva som er årsaken til at ikke Berge blir ansatt. Det er amatørmessig å la et styre engasjere seg så dypt i en fremtidig ansettelse for så å overkjøre den de facto innstillingen som foreligger. Og det er amatørmessig ikke å gi en søker, som er blitt bedt om å søke, og som etter en prosess blir de facto innstilt, ordentlig beskjed om at han likevel ikke får jobben og begrunnelsen for det. Hvis begrunnelsen er at Berge ikke er personalpolitisk kvalifisert, er det dypt ironisk. For hvordan kan et departement, som tydeligvis ikke selv er kvalifisert til å forestå den aller enkleste form for personalpolitikk (som er å gi beskjed til søkere om hvorvidt de får jobben eller ikke), bedømme om en kandidat er personalpolitisk kvalifisert?

Men saken viser også hvor håpløst staten av og til organiserer seg. I vedtektene til styret heter det at “styret har det overordna ansvaret for verksemda i Språkrådet og skal behandla og avgjera alle viktige og prinsipielle spørsmål.” Det høres ut som en helt normal styreinstruks, men sannheten er jo at dette ikke er sant. Styret skal nemlig ikke avgjøre det aller viktigste spørsmålet et styret vanligvis avgjør, nemlig hvem som skal lede virksomheten. Akkurat det spørsmålet skal departementet avgjøre selv.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Men likevel har visstnok styret noe som kalles uttalerett ved ansettelse av direktør, og det har tydeligvis vært svært aktivt i prosessen frem mot ansettelse. I det hele tatt får man inntrykk av at styret har oppført seg omtrent slik det ville gjort, dersom det hadde hatt avgjørende myndighet, og at departementet har akseptert det. Men i så fall må man også ta hensyn til det når man velger å avbryte prosessen og utlyse stillingen påny. De kandidatene som hadde grunn til å tro at de har vært tatt seriøst og praktisk talt er innstilt, må få vite hvorfor resultatet ble som det ble – uten å måtte høre det fra mediene først.

Det er ikke første gang man i departementene fremviser elendige rekrutteringsprosesser. Og det er synd, for staten trenger å tiltrekke seg – og ikke skremme bort – gode ledere.