Torsdag i forrige uke hadde kirke-, utdannings- og forskningskomiteen budsjettdebatt i Stortinget. Da representanten Aksel Hagen fra SV ble utfordret av Tord Lien i Frp om SVs historiske holdning til den nordiske modellen, svarte Hagen at han la
“merke til at Tord Lien har lest bloggen til Kristin Clemet, der hun påstår at vi har vært imot den nordiske modellen. Jeg legger merke til at Tord Lien definerer den som en markedsmodell. Det er en orginal definisjon. Den nordiske modellen bygger først og fremst på et trepartssamarbeid mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og offentlige myndigheter. Vi er særlig drivende gode på det.”
Jeg har i og for seg aldri skrevet at SV har vært mot den nordiske modellen, som for øvrig var et faktum allerede før SV ble etablert. Det jeg har skrevet, er at SV lenge var mye mer opptatt av å studere og fremheve andre modeller, som de færreste i dag ser opp til.
Det er heller ikke spesielt originalt å fremheve at den nordiske modellen blant annet er basert på en meget åpen og velfungerende markedsøkonomi. Norge har faktisk en av de mest kapitalistiske økonomiene i verden.
Å påstå at den nordiske modellen begrenser seg til trepartssamarbeidet eller kun til velferdsstaten er rett og slett misvisende. Trepartssmarbeidet og den nordiske velferdsmodellen er to viktige karaktertrekk ved den nordiske modellen, men de er ikke hele modellen.
For øvrig er Hagens poeng interessant. Han mener altså at SV er spesielt gode – ja, faktisk “drivende gode” – når det gjelder trepartssamarbeidet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og offentlige myndigheter. Mon det?
Leser man tidligere finansminister Per Kleppes bok Meninger og minner fra et politisk liv, kan man få inntrykk av at det det forholdt seg stikk motsatt av hva Hagen påstår. Kleppe skriver:
“Lønnsoppgjøret 1974 ble i stor grad en strid med SV (…). De var imot sentrale lønnsoppgjør og imot at staten “blandet seg inn” i inntektspolitikken. SV tok her et prinsipielt standpunkt som partiet senere har holdt fast ved. De var derfor imot de kombinerte inntektsoppgjørene i 1970-årene og “solidaritetsalternativet” i 1990-årene.”
Da Ap-regjeringen senere la frem en “pakke” som skulle hjelpe LO og arbeidsgiverne i land med et forhandlingsoppgjør, ble denne “med stort flertall vedtatt av Stortinget, bare SV protesterte mot at vi “blandet oss inn i lønnsoppgjøret”.”
Også på dette området kan det altså virke som om SV har vært igjennom en viss utvikling – nærmere bestemt fra å være prinsipielle motstandere av trepartssamarbeidet til å bli “drivende gode” på det.
Nå liker jeg deg Clement. Det er på tide at sannheten om SV kommer på bordet. I alt for lang tid har journalister klart å stenge ute slik informasjon. Derfor kan Kristin Halvorsen gang på gang se inn i kamera til NRK og fortelle den tidstilpassede historie.
Rett og slett *drivende gode* på omskrivninger, bortforklaringer og forvrengninger.
Enig i at SV er Norges frekkeste og kanskje Norges minst intelligente parti. Jeg ser forøvrig at du og veldig mange andre har tatt i bruk ordet “hamsifte” for å beskrive SV sin forandring. Jeg er litt stolt over meg selv over at det var jeg som for et par år siden introduserte dette ordet i beskrivelsen av SV sin endring – siden har det gått en liten inflasjon i bruken av ordet 🙂
Reformpartiet er det eneste norske parti som noensinne i sitt prinsipprogram har definert forholdet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og offentlige myndigheter. Reformpartiet ble kortlivet og var en oppstikker startet året etter Stortingsvalget i 1973, av tidligere sentrale folk fra ALP (ALPs 2-viseforman Kristoffer Almås og Carl I. samt noen andre tidligere aentral ALP’ere).
Jeg mener å vite at akkurat denne teksten i prinsipprogrammet var formulert av Jan P. Syse som dengang, sammen med to sentrale personer i Senterpartiet, vurderte overgang til Redormpartiet. Som alle vet besinnet Syse seg og ble senere statsminister for en Høyreregjering. Men teksten han formulerte lød noenlunde slik:
– I vårt samfunn finnes det i dag få motsetninger mellom arbeidere, sjefer og eiere, men snarere et stort interessefellesskap mot staten og norske myndigheter.