Det er vanskelig å se hvilke ytre omstendigheter som gjør at Arbeiderpartiet nå må stramme inn integreringspolitikken, annet enn konkurransen fra Frp. Tvert om fremhever jo Jonas Gahr Støre, som har ledet partiets integreringsutvalg, at integreringen går bra. Likevel trengs det altså 99 tiltak for å få den til å gå bedre.
Tiltakene er tydeligvis lite kontroversielle. Mange av forslagene er fremmet av Høyre og, ikke minst, av Frp før – men blitt nedstemt av Ap og SV. Men nå blir det altså også Regjeringens politikk. Selv ikke Venstre fant så veldig mye å hisse seg opp over når først innstillingen forelå.
Det blir altså mindre forskjeller mellom partiene i integreringspolitikken, og den blir mer restriktiv. Ap flytter politikken i retning Frp. Snuoperasjonen pakkes riktig nok inn i en del politisk newspeak, slik at ikke Ap skal høres ut som Frp, men innholdet er omtrent det samme.
Forsøket på fortsatt å holde avstand til Frp virker litt patetisk. Før var det Frp’s samfunnssyn og menneskesyn det var noe galt med. Nå er det bare retorikken og ordvalget som er feil. Skal vi tro Gahr Støre, er det Frp’s måte å snakke om innvandrerne på som nå er hovedproblemet – ikke politikken. Støre er bl.a. kritisk til at Frp har en “vi” og “dem”-holdning – som om innvandrere og nordmenn ikke tilhører det samme samfunnet og er ett fellesskap.
Men akkurat denne fella går Støres utvalg i selv. Det er bl.a. påfallende hvordan den retorikken Arbeiderpartiet tar avstand fra i velferdsdebatten, med letthet kan brukes i integreringsdebatten. I velferdsdebatten blir ofte Ap og LO fornærmet hvis noen antyder at vi bør gå igjennom alle velferdsordningene for å se om de bidrar til aktivitet eller passivitet. I integreringsdebatten, derimot, vil Støre at “alle velferdsordninger nå skal gjennomgås for å se om de bidrar til aktivitet eller passivitet”.
En annen pussig detalj er at det som er dårlig politikk for “oss”, er bra politikk for “dem”. Innvandrerelever skal f.eks. få fritt skolevalg, mens “vi andre” ikke kan få det.
I VG i dag skriver Eirik Mosveen som om Ap’s integreringsutvalg er en fullstendig nyorientering av sosialdemokratiets integreringspolitikk. Men det er det ikke. De fleste ser ut til å ha glemt hvordan det hele startet, dvs. hvordan ferden mot en stadig mer restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk egentlig kom til.
Det startet nemlig ikke med Frp – men med Arbeiderpartiet og LO. Den midlertidige innvandringsstoppen som kom på 70-tallet, og som varer ennå, kom etter press fra LO, som overbeviste Ap om at innvandrerne truet arbeidsplassene deres. Den gangen var Frp mest opptatt av skatter, avgifter og offentlige inngrep.
I dag er det ingen som lenger tror at innvandrerne truer arbeidsplassene våre – vi trenger tvert om arbeidskraft – men nå er det velferdsstaten, kulturen og verdiene våre som er truet.
Det er alltid spennende å se hva som skjer med et parti når alle andre partier slutter opp om partiets politikk. At et parti “får rett”, og altså får gjennomslag for politikken sin, slik Frp langt på vei nå har fått i integreringspolitikken, burde jo egentlig bare være en god nyhet og noe partiet burde være glad for. Men fordi partier ikke bare tenker på landet – men også på seg selv – kan en slik situasjon også føre til en viss desperasjon og ønske om å endre politikk for igjen å skape avstand til konkurrentene. Akkurat som Høyre kan slite med å finne nye tydelige posisjoner i skolepolitikken etter at “alle” har sluttet opp om kunnskapsskolen, vil Frp fra nå av kunne få problemer med å tydeliggjøre seg selv i integreringspolitikken. I Danmark har en tilsvarende situasjon ledet til at Dansk Folkeparti stadig har flyttet politikken sin, ettersom de andre partiene har kommet etter. Jeg håper ikke at det blir Fremskrittspartiets strategi.
Støre sier at det å stille krav, er et uttrykk for respekt. Jeg er nok enig i det, selv om graden av newspeak blir litt i overkant. Når begreper som “krav”, “raushet” og “omsorg” nærmest likestilles, mister de sitt innhold. Sol er tross alt ikke regn.
Men det viktigste er at denne formen for nytale må gjelde alle. Hvis det er omsorgsfullt å stille krav til innvandrere, så er det vel omsorgsfullt å stille krav også til nordmenn. Men sannheten er altså at det er en påfallende forskjell i talemåter når Arbeiderpartiet snakker om innvandrere og integreringspolitikk og når de snakker om LO-medlemmer og velferdspolitikk.
Du merker selv at det er mye newspeak blandt dere såkalte politikere ? Fascinerende.
Jeg vil også takke deg for at du heller ikke tok ansvar for den norske skolen som utdannings- og forskningsminister, konsekvensene har jeg selv merket.
Fruen kjenner tydeligvis ikke til solregn…-:)
“Det er vanskelig å se hvilke ytre omstendigheter som gjør at Arbeiderpartiet nå må stramme inn integreringspolitikken”.
Jeg tror mer det går opp for blant annet AP at økt ikkevestlig innvandring er destabiliserende for et samfunn. Personlig mener jeg at fellesskapsfølelsen blir mindre i takt med økt innvandring. Selv hvor lik nordisk kultur er, så er ikke Skandinavia et land selv om våre interesser sikkert hadde stått sterkere på den internasjonale arena. I tillegg så flytter nordmenn hals over hode fra bydeler med stor andel ikkevestlige innvandrere.
Hvorfor skal det være greit at trygdeutbetalingene øker for hvert år som går? Hvorfor skal det være greit å bruke masse penger på å lære utlendinger norsk, når vi kunne brukt de samme pengene på å videreutdanne arbeidsledige nordmenn?
Eller hva med den andelen av trygdeutbetalinger som kunne gått til infrastruktur, utdanning eller frigjort risikokapital til produksjon i Norge?
Jeg mener helt klart at Norge ved å prioritere anderledes i de menneskelige ressursene kunne ha oppnådd en større velstandsøkning ved å forenkle arbeid utført av offentlige ansatte. Det ville frigjort ressurser til privat sektor. Sagt med andre ord, så tror jeg Norge hadde hatt større nytte av en mer fleksibel justering av størrelsen på den offentlige sektoren.
Arbeidskraft til byggebransjen kan lett hentes på det europeiske markedet med den store arbeidsledigheten som er der. Jeg tror også det hadde vært fornuftig samfunnsøkonomisk å kjøpe flere helsetjenester i Sverige eller Danmark. Mange svensker med sykepleierutdanning bor nærme vår langstrakte grense, slik at de kan pendle mellom Sverige og Norge.
Vi trenger flere som har utdanning som øker vår produksjonskapasitet på tjenester og produkter som vi kan tjene penger på ut ifra vårt kostnadsnivå. Hva gjør vi idag? Sender produksjonsarbeidsplasser ut av landet i stor skala, samtidig med at vi øker trygdeforpliktelsene ved å tillate en strøm med innvandrere. Hvilken idiotisk bedrift er det som sender produksjonsmidlene til utlandet mens de ansetter flere folk for å sitte å røyke på krakken utenfor produksjonshallen? Det er helt tragisk.
Det høres veldig fint ut at vi skal “hjelpe de svakeste”. Jeg mener at vi trenger nytenkning i måten vi hjelper “de svakeste”. Norge trenger ikke en storskala import av analfabeter eller “de svakeste”. Forutsetningene for å klare seg bra i vårt samfunn viser seg vanskelige nok for flere nordmenn etter som kravene til utdanning og effektivitet øker. Hvor er “rettferdigheten” overfor disse når samfunnet “kaster penger etter de” i form av trygdeutbetalinger, når de ender opp i en passiv tilværelse?
Jeg tror veien å gå er å stoppe “utdelingen” av statsborgerskap over en lav sko, og starte med å investere de frigjorte midlene i utviklingsland. Mangler vi arbeidskraft, så henter vi det først og fremst i Europa på midlertidige kontrakter til jobben er utført eller en avtalt tidsbegrenset periode. Jeg mener også at det er en mer rettferdig fordeling av muligheter for utlendinger.
Nå er det vel bare et tidsspørsmål før vi nordmenn blir grundig latterliggjort av utenlandske medier. Vi er vel omtrent verdensmestere til å late som vi har mer uenighet om politiske saker enn vi egentlig har. Med unntak av bakvendtreservatet SV, er de fleste overraskende enige. Høyre og Ap stemmer ofte likt i saker i Stortinget. Og som antydet i artikkelen: mange kommer diltende etter Frp og Høyre. Diskusjoner er ofte om hvem som skal ha æren av et forslag!
Så kan utenlandske aviser og TV-stasjoner lure på hva vi skal med demokrati når omtrent alle er enige. Vi bare later som om det ikke er tilfelle. Og så kan de vise frem bilder aav politikere fra ulike partier i vennlige samtaler. Sammenligne våre politikere med catfight i Taiwans nasjonalforsamling. Så kan hele verden le av nordmenn. Vi er bare raringer som later som om vi er uenige om det meste. Vi blir nok ledd av….