Etter et utspill fra Erna Solberg i Dagens Næringsliv 12.februar, har det oppstått en interessant debatt mellom henne og Jens Stoltenberg. Vi kan gjøre oss opp ulike meninger om hvem som har rett i dag, men den endelige dommen faller neppe før om 10, 20 eller 30 år. Så er du ung, kan du ta vare på denne bloggen og se hva du mener i 2030. Da er også Jens og Erna høyst sannsynlig ute av norsk politikk.

Så hva gjelder egentlig saken?

Jeg tror både Høyre og Arbeiderpartiet kan være enige om dette: Et samfunn som bruker en betydelig andel av sin velstandsøkning på å sikre fremtidig verdiskaping, blir over tid et rikere samfunn – i alle betydninger av ordet. Det legger grunnlaget for privat velstand, for gode offentlige tjenester, ny verdiskaping og muligheter for den enkelte til å skape et godt liv for seg og sine.

De kan antagelig også være enige om dette: Svært mange utgiftsposter på statsbudsjettet har en vekstfremmende effekt, men effekten er ikke den samme for alle poster. Noen utgifter er mer vekstfremmende enn andre, selv om man ikke kan måle det helt nøyaktig. De fleste vil f.eks. si at både investering i fengsler og skoler, i fanger og elever, kan bidra til vekst, men at investeringer i skoler og elever antagelig bidrar mer til vekst enn investeringer i fengsler og fanger.

Dette betyr ikke at man kan slutte å investere i fengsler eller i rehabilitering av fanger. Men det betyr at man må huske å investere tilstrekkelig mye av velstandsøkningen i skoler og elever, siden det er det som kan bidra til at vi har nok inntekter i fremtiden.

Erna Solberg har helt  rett når hun viser til at statsministeren nå løper fra et synspunkt han hadde, og som de var felles om i 2001. Det de den gangen diskuterte, var ikke om det skulle brukes penger på fanger eller elever – men hva man særlig skulle bruke de ekstra petroleumsinntektene til, dvs. de pengene man fikk som følge av handlingsregelen. Stoltenberg I-regjeringen sa den gangen at den ville legge “vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen i norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes. Tilsvarende vil tiltak for en bedret infrastruktur, samt tiltak for å bringe frem ny kunnskap gjennom forskning og utvikling, bidra til å styrke vekstevnen.”

Dette er en politikk som den rødgrønne regjeringen i liten grad har fulgt, men som altså Erna Solberg mener at den i større grad bør følge. Men nå sier Stoltenberg at dette er et “gammeldags” syn på økonomisk politikk, og at høyresiden skaper et “kunstig skille” mellom ulike typer utgifter. Og ifølge Stoltenberg er det ikke bare et “kunstig skille” – det er til og med et “brudd med den norske samfunnsmodellen”! Andre utgifter – som f.eks. utgifter  til likestilling  – skaper nemlig like mye, eller snarere mer, vekst, skal vi tro statsministeren.

Arbeiderpartiets stadige misbruk av begrepet “den norske modellen” kunne fortjene en omtale i seg selv, men jeg skal la det ligge her. Men å påstå at en politikk han selv tok sterkt  til orde for i 2001 nå er et brudd med den norske samfunnsmodellen, er bare komisk.

Stoltenberg omskriver nå vekstfremmende skattelettelser, infrastruktur, FoU og kompetanse til “betong, veier og asfalt” – som er noe som visstnok står i motsetning til “sosial rettferdighet” og “mennesker”. Men det er mange feil med dette resonnementet:

For det første er ikke forskning og kompetanse det samme som “betong”.

For det andre er investering i infrastruktur og kompetanse i høy grad også en investering i mennesker og sosial rettferdighet.

For det tredje har det aldri vært på tale med et enten – eller. Det som diskuteres, er hva vi skal bruke de ekstra oljepengene til, eller som han selv uttrykte det i 2001: Hvordan vi skal bruke “handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir”.

Det er selvsagt ikke likegyldig hvor mye som investeres i forskning. Solberg mener at det ikke er nok – Stoltenberg mener at det er nok. Solberg mener at det bør investeres mer, fordi vi trenger økte inntekter om 10 – 20 år for å finansiere velferden. Stoltenberg avviser argumentet og mener åpenbart at balansen på utgiftssiden i statsbudsjettet ikke kan bli stort bedre. Synspunktet han hadde i 2001 er blitt “gammeldags” og et “brudd med den norske modellen”.

Vi får se hva som skjer.

I 2030 er det noen andre som styrer landet. Tiden vil vise om de syns de har nok inntekter til å betale for velferden.