Marie Simonsens verden

I en artikkel i Dagbladet i går argumenterer og ironiserer Marie Simonsen over en artikkel som jeg nylig har skrevet i siste utgave av Minerva, og som senere er gjengitt i en kortversjon i Dagbladet 1.mars.

Jeg vet ikke om Marie Simonsen misforstår meg med vilje, eller om jeg muligens har veldig vanskelig for å uttrykke meg. Men la oss ta det punkt for punkt:

Simonsen syns det er utrolig at borgerlige feminister – og jeg – er opptatt av retten til å være hjemme med barn. Selv syns jeg det er selvsagt at både kvinner og menn må kunne velge å være hjemme med barna sine, og det er det jo også mange som er. Men dette er ikk,e som Simonsen etterlater inntrykk av, en slags tilbakevending til livet som mormoren og moren hennes levde; de som var hjemmearbeidende hele sitt liv. I dag gjelder det svært få, og det vil sannsynligvis gjelde enda færre i fremtiden.

Det som er aktuelt i dag, er at man velger å være hjemme en del av tiden, ved at man arbeider lite eller ingenting en kort periode av livet, som regel mens barna er små. Simonsen tror åpenbart at jeg bare skriver om andre kvinner når jeg skriver om dette, siden jeg selv “har gjort karriere”, men det er feil: Jeg arbeidet mindre og var mer hjemme da mine barn var små – og det er jeg glad for.

For å sitere SSB: “Det er få som i dag betrakter seg selv hovedsakelig som husmor eller hjemmearbeidende. De fleste kvinner er yrkesaktive store deler av livet, og perioder med fulltids hjemmearbeid er gjerne bare midlertidige avbrekk fra denne situasjonen….. Bare to prosent av gifte eller samboende kvinner er hjemme på heltid og anser seg selv om primært hjemmearbeidende. Tar man med de som vurderer seg selv som hovedsakelig hjemmearbeidende og som jobber utenfor hjemmet, blir tallet tre prosent. Inkluderer man også yrkesaktive kvinner som jobber noen få timer i uken, men som ikke regner seg selv som husmødre, blir tallet ni prosent.”

Å respektere valgene som disse kvinnene har gjort, syns jeg, ærlig talt, ikke er så bakstreversk at det gjør noe.

Simonsen skriver at det å være hjemme med barna sine er en “luksus (de fleste) ikke kan unne seg”. Underforstått: Det er bare velstående vestkantkvinner som kan unne seg å være hjemme mens barna er små.

Men også dette er feil. Dagens husmor er, stadig ifølge SSB, “ingen luksuskvinne”. SSB finner i det hele tatt ikke støtte for det som ser ut til å være Simonsens hypotese om “de moderne husmødrene som velutdannede kvinner som tar et avbrekk i karrieren… eller som rikmannsfruer som bruker tiden til å dyrke egne interesser”. De kvinnene som er hjemme, er altså helt alminnelige kvinner.

Simonsen mener også at jeg tar feil når jeg sier at det typiske (nesten karikerte) mannlige livsløpet er “gullstandarden” i likestillingspolitikken, fordi kvinner nettopp ikke jobber som menn, men f.eks. som lavtlønte omsorgsarbeidere på et sykehjem. Men Simonsen feiler igjen: Jeg har aldri sagt at det typiske mannlige karrierelivet er gullstandarden for kvinner. Det jeg har sagt, er at det er gullstandarden for likestillingspolitikken, altså for politikerne.Det er politikerne, og ikke vanlige kvinner, som mener at vi må kvoteres inn i ASA-styrene.

Så for å oppsummere: Fulltidshusmoren er nesten borte. Hun er i alle fall svært sjelden. Når kvinner nå utdanner seg så mye som de gjør (les: mer enn menn) er det også temmelig usannsynlig at hun kommer tilbake.

“Deltidshusmødre”, derimot, dvs kvinner som i en kortere periode jobber lite eller ingenting utenfor hjemmet, er det langt flere av, og det syns jeg overhodet ikke er rart. Tvert om kan det å velge å være litt mer sammen med barna enn man ville vært hvis man jobbet full tid hele tiden, være et godt valg for mange. Jeg håper også at det kan bli like naturlig for menn som for kvinner.

Og endelig: De som i dag velger å være husmødre i kortere eller lengre tid, er ikke primært velutdannede “luksuskvinner”, de er helt vanlige kvinner.

Men viktigst av alt: De trives! SSB skriver at de “alt i alt er fornøyd med sin egen situasjon – både økonomisk og når det gjelder arbeidsfordeling i hjemmet” – selv om de i gjennomsnitt har mindre å rutte med enn de som jobber for fullt.

Kvinnene selv er altså fornøyd.

Men Marie Simonsen er ikke fornøyd med kvinnene.

6 kommentarer
    1. Din kommentar får meg til å tenke på følgende historie, hentet fra virkeligheten:
      En relativt ung, velutdannet og meget dyktig kvinne var ansatt i en av Norges større bedrifter. Hun hadde sikkert betalt godt over norsk gjennomsnittslønn – både for menn og kvinner. Arbeidsgiver så at hun hadde et potensiale, og ville satse på henne. Så hun ble sendt på lederkurs. Det første hun gjorde da hun kom tilbake etter avsluttet lederkurs var å si opp jobben. Hun ville heller være hjemme med sine barn.
      Jeg vet ikke hva de gjorde på lederkurset. Men jeg vil tro at noe av det var å bli kjent med seg selv, komme i kontakt med egne følelser og finne fram til hva man egentlig ville. For henne ble i alle fall resultatet at det hun egentlig ville var å være hjemme med barna. Om hun nå har vendt tilbake til yrkeslivet, vet jeg ikke. Hendelsen ligger noen år tilbake i tid. Det kan godt hende hun ville gjøre det når barna ble større.
      Jeg regner med at hun var innforstått med at å tre ut av arbeidslivet i den fasen av livet da mange for alvor begynner å klatre på karrierestigen, ville forsinke og kanskje begrense hennes karriere senere (skjønt det kan godt hende at hun ville ta igjen noe av dette senere). Ikke alle har ambisjoner om å være “konge på haugen”, i alle fall ikke hvis man ser hva man må forsake for å komme dit. Kanskje er en god og ikke så veldig synlig jobb i staben kombinert med et godt familieliv bedre enn å å klatre helt til toppen karrieremessig.
      Ingen presset henne. I den grad det skulle være noe press, så var det nok heller for å fortsette i jobben. Men det var dette hun ville. Og da skal vi selvsagt respektere det valget, helt uavhengig av om vi ville ha gjort det samme valget selv.
      Men den bedriften hvor hun var ansatt ble ganske skeptisk til lederkurs etter denne hendelsen.

    2. Jeg var ikke klar over at du Kristin, var borgerlig feminist. Og jeg som har likte deg så godt…:-)
      For bevist å irritere dere kvinner enda litt ytterligere, så oppfatter undertegnede selve ordet feminisme, som noe utpreget kvinnelig og yndig. Altså noe delikat og kvinnelig vi menn kan søke stor lykke i ved å penetrere. Og det hjelper selvsagt på drømmesynet at kvinnene er søte, sexy og sosialt oppegående, som Kristin. Man får liksom ikke samme følelsen når man ser de kvinnelige lokomotivene som i dag representerer kvinnekampen i Norge. Og det synes jeg faktisk er synd…
      Så fra spøk til litt mer alvor:
      I et land som Norge anno 2011 må vel kvinnen selv har rett til å velge å være fulltids husmor, så lenge hun selv vil det og familieøkonomien klarer det. Og de som ikke ønsker det må ha ditto rett til å velge karrieren, fremfor husholdelige sysler. Ja da, barn og barneoppdragelse er viktige saker det. Men stort sett er det vel ingen kvinner som virkelig må velge bort egen karriere, selv om de har fått barn. Og dette er jo Kristin selv, et skoleeksempel på.
      Frihet er å la unge familier selv å velge hva de selv vil. Og dette bør gå foran statlig pålegg og formynderskap.
      Jeg kjente engang en dame som var utdannet arkitekt, og som valgte å vente med å gå ut i arbeidslivet siden var blitt gravid under siste del av utdannelsen. Hun ble derfor hjemmeværende fra hun fikk sitt første barn, til den siste appåklatten var blitt 8-9 år. Hun var altså fulltidshusmor fra slutten av 1930-tallet, til ut på 1950-tallet, altså i ca 15 år i strekk. Dette var sikkert ikke uvanlig på denne tiden, men alle kan jo tenke seg hva utdannelsen hennes var blitt verd etter så mange år uten praktisering?
      På 1950-tallet oppdaget hennes mann og barn med stor forskrekkelse at mor igjen ville ut i arbeidslivet. Heldigvis for faren og guttebarna så var de klar over at arkitektutdannelsen hennes lå nesten 20 år tilbake i tiden. Faren regnet derfor kalt med at mor umulig kunne få jobb som arkitekt, og heldigvis for ham, fikk han rett. Faren og guttene hadde imidlertid jublet litt for tidlig, for moren ga seg ikke hun. Hun ville uansett ut i arbeidslivet og derfor reduserte hun jobbkravet noen hakk og fikk jobb som ekspeditrise i en lampeskjermforretning. Og det til farens og sønnenes store ergrelse. I denne butikken snappet hun raskt opp kunnskap om lampeskjermer, noe som førte til at hun snart kunne spe på ekspeditriselønnen med kursing av husmødre i kunsten å sy lampeskjermer. Ja faktisk tjente denne damen i perioder mer på disse kursene, enn på jobben som ekspeditør.
      Om noen lurer på om denne historien virkelig er sann, så bekrefter undertegnede dette. For jeg var nemlig denne målbevisste damens appåklatt?
      Tilslutt bør det vel også presiseres at min mors sikkert ikke helt lette valg på 1950-tallet, faktisk i høy grad handler om kvinnekamp. For jeg husker godt at min far, min eldre bror og undertegnede kjempet med nebb og klør og alle andre midler vi fant, for om mulig å forhindre at mor skulle svikte oss og velge arbeidslivet framfor familien…
      Med vennlig hilsen en til tider litt mimrende liberal berserk

    3. Simonsen som menneske er nå en ting, men som type er hun interessant. Hennes type er ikke fornøyd med kvinnen. Heller ikke med mannen. Her ligger hunden begravet. I sin politiske teori har de skap en annen kvinne og en annen mann. Ved fødselen er idealmenneskene like. Så er det oppdragelsen som gjør dem til de kvinner og de menn typen Simonsen forakter. Som type er hun opptatt av det menneskelige utopia. Som hennes sosialisme lever det best i bøkenes verden. Som trollet i eventyret sprekker det når det kommer ut i sola.

    4. Jeg smiler gjennom hovedinnlegg og jeg smiler gjennom lesing av kommentarene. Dette er min kampsak akkuratt nå, og noe jeg skriver mye rundt på bloggen min. Innlegget mitt “lykkelig ved kjøkkenbenken” fikk masse positiv respons og noen negative kommentarer. Helheten viste meg at vi kvinner ønsker å få velge selv.
      Når jeg treffer på bastante mennesker som Simonsen, som nekter å se ting fra en annen side, så lurer jeg på om de egentlig ønsker seg noe annet enn de selv sier de ønsker, og frykten for å inrømme dette gjør at de må motsette seg alt annet enn det de har snakket om i alle disse årene.
      Verden trenger ikke være enten eller. Mitt siste innlegg handler om nettopp dette. Vi må få velge selv og få lov til å ha egne meninger, uten at andre prøver å omvende oss fordi de ikke er enige.

    5. Er en hjemmeværende gjennomtenkt husmor, og veldig fornøyd med det.
      Å rakke ned på eller kritisere andre, har ingenting med andre og gjøre, og alt med den personen som kristiserer. Som regel ubevisste føelser av sjalusi eller misunnelse, med andre ord godt fordekt mindreverdighetskompleks. Et menneske som er fornøyd med sine valg ,og tar fullt ansvar for seg selv og sine føelser bruker ikke tiden eller energien sin på å kritisere andre for å fremme sine synspunkter. Det er helt unødvenig. Det som er trist er at slike mennesker også ofte liker makt, og sitter i ledende, sentrale stillinger, og får for stor innflytelse i samfunnet.
      Kvinner som ønsker å ta seg av barna sine selv, blir istraffet for dette idagens samfunn, spesielt økonomisk. Likestilling fører til at det blir konkurranse mellom kvinner og menn istede for samarbeid, og det er samarbeid vi trenger, og som vil føre til de beste løsningene for barna og også oss kvinner og menn.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg