Svarte og hvite vaskehjelper

I det siste har det versert to debatter der vaskehjelpen har stått sentralt.

Den ene debatten dreier seg om selve fenomenet vaskehjelp; om det er greit at folk kjøper slike tjenester til hjemmet, eller om det vil skape et nytt samfunn som vi ikke vil ha?

Arbeidsministeren argumenterer på denne måten: Vi må “passe oss for at det vi ikke gidder å gjøre selv, gjøres av folk fra fattige land til en veldig dårlig lønn. Det kan vi ikke akseptere”.

Slik argumenterer også Klassekampen: Det er feil å ha vaskehjelp, fordi det har vært avdekket “grove tilfeller av sosial dumping”, fordi renholdsarbeidere er “blant de mest underbetalte”, og fordi renholdsbransjen sliter med svart arbeid. Klassekampen mener nok også at det er galt å ha vaskehjelp uansett, fordi det er å innføre tjenerskapet på nytt.

Magnus Thue i Minerva syns også det er problematisk med vaskehjelp. Han frykter et “etnisk differensiert arbeidsmarked med innvandrere i de lavt betalte jobbene”, og det er visstnok ikke “sunt for oss kulturelt sett”. Han mener det er et “sykdomstegn på en kultur og et samfunn som ikke er bærekraftig”, og at løsningen er å “slutte å importere så mye” ufaglært arbeidskraft, slik at den vi har, blir dyrere.

Den andre debatten dreier seg om Civitas forslag om å vurdere å innføre et skattefradrag for kjøp av hjembaserte tjenester, slik de har i Sverige.

Også dette er venstresiden imot. Ifølge Manifest virker det nesten ikke Sverige, og dessuten er det feil å gi skattefradrag til de rikeste for at de skal ha mulighet til å skaffe seg en underbetalt “hushjelp”.

Dagens Næringsliv er neppe motstander av vaskehjelp generelt, men er likevel skeptisk til forslaget om skattefradrag, fordi logikken vår visstnok halter. Dersom det er slik jeg tidligere har hevdet – at det vil bli et økt behov for hjemmetjenester i fremtiden – ja, så trengs det heller ikke skattefradrag for at det skal skapes flere jobber, skriver DN.

Jeg tror, når alt kommer til alt, at vi likevel har noen poenger.

Etterspørselen etter og ønsket om å kjøpe hjembaserte tjenester – enten det er renhold, håndverksarbeid eller hagearbeid – kommer til å øke, og det kommer ikke bare til å være “de rikeste” eller folk på den politiske høyresiden som kjøper slike tjenester. Det er nok allerede svært utbredt også blant dem som snakker så nedsettende om kjøp av slike tjenester.

Tilbudet av slike tjenester, fra profesjonelle leverandører, kommer også til å øke. Både i NHO Service og i HSH er det et stigende antall medlemsbedrifter innen renhold og hjemmetjenester.

Men samtidig har vi et problem: Bruken av “svart” arbeid er svært utbredt. Det er et problem for dem som blir tvunget til å arbeide “svart”, og det er et problem for de bedriftene som prøver å være seriøse. Å få slike tjenester utført “svart”, koster ofte under halvparten av hva det koster å kjøpe dem “hvitt”. Det frister åpenbart veldig mange.

Jeg vet ikke hvor ofte jeg har hørt at det er “umulig” å få tak i en “hvit” vaskehjelp eller praktikant. Det er bare tull. I de store byene, som i Oslo, er det ikke vanskelig å få tak i noen som gjør slikt arbeid “hvitt”. Så de som velger å gjøre det “svart”, gjør det med åpne øyne, og de bidrar dermed til å opprettholde uakseptable forhold i dette markedet. Det å arbeide “svart” og å kjøpe tjenester “svart” er åpenbart så sosialt akseptert at det knapt hindrer noen. Ifølge den organiserte bransjen er inntrykket at det er de som kjøper slike tjenester “hvitt”, som gjør det som følge av en bevisst og gjennomtenkt holdning. Sagt med andre ord: Det vanlige er å se ganske lett på det.

Dette er én viktig grunn til at dette markedet ikke bare vokser av seg selv. Jeg tror rett og slett det må hjelpes ut av en ond sirkel, der altfor mye arbeid gjøres og kjøpes “svart”.

“Hvite” vaskehjelper har ikke mindreverdig arbeid, slik mange etterlater inntrykk av, selv om de gjør arbeid som stadig færre nordmenn gjør. Det dreier seg nemlig ikke bare om at vi ikke “gidder”. Det er først og fremst en konsekvens av at vi har et veldig høyt utdanningsnivå. Men akkurat dét vil ikke nødvendigvis skape nye etniske skiller, slik Magnus Thue synes å tro. Innvandrere, eller særlig etterkommerne til innvandrere, utdanner seg  like mye og til dels mer enn etnisk norske, og derfor vil heller ikke de være vaskehjelper i fremtiden. Men arbeidet må fortsatt gjøres, og fortsatt vil det være mennesker i vårt land som ønsker og trenger slike jobber. Det kan være nyankomne innvandrere, og det kan være mennesker som, av ulike grunner, har lav formell kompetanse. Alle tar tross alt ikke videregående skole eller høyere utdanning, selv om mange gjør det.

Ifølge et av de store firmaene innenfor renhold og hjembaserte tjenester, er det særlig arbeidstakere fra EØS-området som rekrutteres. Andelen etnisk norske er minst i Oslo, men større andre steder i landet – hvilket antagelig kan sees i sammenheng med andelen høyt utdannede på stedet.

Det er visstnok særlig to grupper som søker til denne bransjen: Den ene gruppen består av høyt utdannede mennesker som nettopp har kommet til Norge, men som ennå ikke har fått godkjent utdanningen sin her, og som trenger tid til å lære seg norsk. De arbeider ofte som renholdere mens de venter på godkjenning av utdanningen, tar tilleggsutdanning for å få den godkjent og for å lære norsk og få referanser.

Den andre gruppen har liten eller ingen kompetanse og har et lengre perspektiv på jobben de tar. Disse kommer svært ofte fra den uregulerte delen av økonomien, dvs. fra “svart” arbeid.

Dette er selvsagt ikke høyinntekstgrupper, men en årsinntekt på ca. 300.000,- – som jeg fikk oppgitt som en cirka årslønn i dette firmaet – er heller ikke “slavekontrakt”. Å komme inn i ordnede arbeidsforhold er selvsagt også av uvurderlig betydning for mange av dem som bare har oppholdt seg i den “svarte” delen av økonomien.

Det er ingen i disse firmaene – og neppe noen av dem som jobber der – som selv oppfatter seg som “tjenerskap” eller “hushjelper”, eller som mener at de gjør “negerjobber” og “drittjobber”. Ser man på hjemmesidene til de som driver i bransjen, brukes det et helt profesjonelt språk. Men de forteller at de sliter med dette vis à vis bl.a. pressen og andre som deltar i samfunnsdebatten.

Forleden ville f.eks. en avis – nettopp i anledning denne debatten – fotografere et par renholdere som arbeidet i et hjem. Og vinklingen var klar på forhånd: Firmalogo skulle ikke synes, renholderne skulle bare være i bakgrunnen, de skulle presenteres som “to venninner”, enda de er to arbeidskolleger osv. Avisen ønsker altså ikke å fremstille dem respektfullt og som de profesjonelle arbeidstakerne de er – nei, de skal fremstilles som nærmest usynlige og utnyttede tjenere.

Slik kan mytene leve videre – mens de som tilsynelatende vil disse arbeidstakerne best, er de som mest ivrig også fortsetter å snakke dem ned og motsetter seg ordninger som kan styrke deres muligheter for å få ta del i et ordinært, “hvitt” arbeidsmarked.

Det lukter litt dobbeltmoral – både på den ene og andre måten.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg