Mange kommentatorer syns åpenbart at Fremskrittspartiets landsmøte var litt kjedelig. Det var “back to basic”, og Birkedal-saken ble ikke engang nevnt. Stemningen var god, og uenigheten var liten. Det var typisk et møte som partiet selv, og særlig partiledelsen, er godt fornøyd med.

Jeg syns likevel det skjer politisk interessante ting i og rundt Fremkrittspartiet, som krever at noen hver kanskje må justere sitt syn på partiet. Selv skrev jeg i et blogginnlegg i februar 2010 om hva som skiller FrP fra de andre partiene, hva som skiller det fra enkelte andre såkalte høyrepopulistiske partier i Europa, og hva som har skjedd med partiet de senere år. 

Jeg skrev bl.a. at “når partiet nå er mer allment akseptert enn for noen år siden, skyldes det utviklingen i partiet. Det har skjedd en “normalisering” ved at mange meget spesielle politikere (for å si det pent) er ekskludert eller skjøvet ut. Det har skjedd en sentrumsorientering av programmene, dvs. at partiets politikk på mange områder nærmer seg de øvrige partienes politikk. Og det har skjedd en endring i innvandringspolitikken ved at mange av dem som ble oppfattet som fremmedfiendtlige og rasister, ikke lenger er i partiet – og ved at argumentasjonen er lagt noe om i retning av å beskytte særlig innvandrerkvinner mot overgrep fra sine egne. (…) FrP ivaretar også en type systemkritikk som ingen andre partier nå gjør, etter at SV ble med i regjering.”

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I dag vil jeg legge til at det ikke bare er FrP som nærmer seg de øvrige partiene – det er også de øvrige partiene som nærmer seg FrP.

Akkurat dette er mest tydelig i innvandrings- og integreringspolitikken. I dag må man nesten bruke lupe for å finne forskjeller av betydning mellom FrP og de andre partiene. I radioens Politisk kvarter i dag er således SVs retorikk temmelig forandret: Nå anklages FrP for å “skryte på seg” en mer restriktiv innvandringspolitikk. I virkeligheten, sier SV, blir ikke innvandringspolitikken noe særlig strammere med FrP. FrP er altså ikke “bedre” enn SV på dette området! I tillegg viser selvsagt SV til Christian Tybring-Gjeddes mange utsagn, men det er tydelig at han representerer et ytterpunkt i partiet, som også ledelsen har problemer med å forholde seg til.

Og når Siv Jensen roper ut at Norge ikke kan bli verdens sosialkontor – sier hun da egentlig noe annet enn det Brochmann-utvalget nylig har sagt? En annen retorikk, javel, men i virkeligheten sier hun det samme. Og når hun sier det, er det ikke fordi FrP har forandret seg – det er fordi Brochmann og mange andre har gjort det. Prisverdig nok innrømmer Brochmann det.

Mange politiske motstandere og kommentatorer som fortsatt har et stort behov for å legge avstand til FrP, prøver å fremstille de vedtatte endringene i arbeidsmiljøloven som ekstreme, og som en “rasering” av velferdsstaten og den norske modellen. Mitt tips er at mange av forslagene blir mainstream-politikk om ikke så lenge, og at de ikke vil bli reversert når og hvis de blir gjennomført. Det skal bli mulig å jobbe mer frivillig overtid, og det skal bli mulig å avtale “nordsjøturnuser” også i andre næringer. Myndighetene og lokale fagforeninger skal få noe mer makt på bekostning av fagforeningene sentralt, og det skal gis bedre beskyttelse til arbeidstakere uten tariffavtale ved permittering og til eldre arbeidstakere.

Direkte ekstremt virker det ikke. Kanskje vil det tvert om vise seg ganske fremtidsrettet.

Ordet “ekstremt” kan for øvrig være et annet viktig stikkord for noe viktig som skjedde i helgen. Da kom det nemlig også en forskningsrapport om de såkalte høyrepopulistiske partiene i Europa. Den var nok kjærkommen for Fremskrittspartiets ledelse, og den vil nok også påvirke norsk politikk.

To sentrale konklusjoner var, for det første, at de høyrepopulistiske partiene i Norden ikke er ekstreme, slik enkelte høyrepopulistiske partier er lenger sør i Europa. De kan – til programleder Tomm Kristiansens tilsynelatende store forbauselse – omtales som “radikale”, men ikke “ekstreme”. For det annet skiller det norske Fremskrittspartiet seg ut også i Norden – ved at det er mer liberalistisk enn Dansk Folkeparti, Sannfinnene og Sverigedemokratiene – og ved at det på sett og vis ligner mer på enkelte konservative partier i andre land, såsom f.eks. Kristdemokratene i Sverige. Analysen skiller seg litt fra den jeg ga i 2010, men det stemmer også med den utviklingen jeg selv har sett: Dansk Folkeparti og FrP har bl.a. valgt forskjellig kurs i innvandringspolitikken og i sine internasjonale relasjoner. Dessuten har FrP regjeringsambisjoner, og det har ikke Dansk Folkeparti.

Det er fortsatt mye å kritisere FrP for. Den økonomiske politikken, f.eks., kan åpenbart bli bedre.

Men ellers tyder mye på at FrP er i ferd med å bli et ganske vanlig parti.

Nesten ekstremt vanlig.