I Danmark pågår det en debatt om hvor borgerlig og liberalt landet egentlig er blitt etter 10 år med borgerlig regjering – og om Danmark er et mer borgerlig land enn Sverige.
En svensk akademiker, Ann-Sofie Dahl, som i parantes bemerket også var med og stiftet den danske borgerlig- liberale tankesmien Cepos, har skrevet boken Matadorlandet – Om det borgerliga Danmark, der hun forsøker å forklare hvorfor Danmark er et mer borgerlig land enn Sverige.
Jeg ville intuitivt trekke samme konklusjon, men det gjør ikke uten videre de danske borgerlige debattører og skribenter. De spør hva som egentlig er så borgerlig med Danmark, som er “verdensmester i skattetrykk, europamester i moms og til daglig omringet av en offentlig sektor, som bare vokser og vokser, selv under borgerlige regjeringer”?
Professor i statsvitenskap, Peter Kurrild-Klitgaard, som også befinner seg i Cepos-kretsen, har gjort en analyse av den borgerlige såkalte kulturkampen de siste 10 år og kommer til omtrent den samme konklusjon: “Hvis formålet med kulturkampen var å påvirke danskenes holdninger i en mer borgerlig-liberal retning, så har den vært en fiasko.” Også han viser til at de offentlige utgiftene siden 2002 har vokst med “15 prosent og antallet offentlig ansatte med nesten 50.000”.
Problemet med slike målinger av hvor borgerlig og/eller liberalt et land er, er selvsagt hva man skal måle: Er det befolkningens stemmegivning på de politiske partier? Er det de politiske partienes standpunkter? Er det de underliggende verdier og holdninger i befolkningen? Er det den politikken som faktisk føres? Er det kultur, tradisjoner og atmosfære? Eller er det den offentlige debatt?
Både Sverige, Norge og Danmark vil nok kunne fremstå som det mest eller minst borgerlige landet, avhengig av hva som måles og når det måles. For tiden har vi f.eks. den kraftigste høyrebølgen i Norge, de mest borgerlige reformene i Sverige og de tydeligste borgerlige stemmene i Danmark.
Min vurdering er at de borgerlige stemmene og standpunktene i den politiske sfære er mer tydelige både i Sverige og Danmark enn de er i Norge. Det kan være mange forklaringer på det, men én av dem er selvsagt vår oljeøkonomi, som gir oss en helt annerledes politisk debatt enn i alle andre land. Politikerne vasser i “gratis” penger på offentlige budsjetter, og dermed blir skattebetalerne en nesten usynlig gruppe borgere. Men også de andre landene sliter med dette problemet. For igjen å sitere Kurrild-Klitgaard:
“Før i tiden gikk man på posthuset og innbetalte sin skatt. Det gjorde danskene enormt bevisst på skatteinnbetalingen. I dag viser forskningen at de færreste aner hva de betaler i skatt. De legger kun merke til hva som er igjen… Det gjør at vi slett ikke er klar over hva vårt bidrag til det offentlige er…”
Et høyt skattetrykk har gitt oss mye offentlig velferd. Spørsmålet nå er om velferden også er bærekraftig når demografien er i endring.
Både Sverige, Danmark og Norge er befolket av velferdsnytere (og noen få velferdssnyltere), hvorav de aller fleste har det meget behagelig. Det landet som greier å føre en god borgerlig politikk også for fremtidens velferdsytere, vil greie seg best i fremtiden.
Kristin Clemet har helt rett i “- at det landet som greier å føre en god borgerlig politikk også for fremtidens velferdsytere, vil greie seg best i fremtiden”.
Kristin har helt rett om hun bare tenker på meningsmålinger og valg, og ikke at en fortsatt velferdsutbygging vil føre de nordiske landene rett i avgrunden.
Etter min mening er det tre saker Damark, Norge og Sverige ikke har råd til, og det flere velferdsordinger, flere byråkrater og flere offentlige ansatte. Dette har vi nemlig ikke råd til uten ytterligere øking av skatter og avgifter. Og det er vel flere enn undertegnede som mener at skatte- og avgiftstrykket i Norden alt ligger ganske nært det som er marginalt mulig å ta ut.
Ja uten at vi skifter styresett til kommunisme da?