En regjering - ett prosjekt

  • 13.10.2011 kl.09:21 i Blogg

Jeg har vært på reise, men har likevel fått med meg at SV falt under sperregrensen på en meningsmåling forleden.

Dermed er det ikke underlig at det pågår en debatt om årsakene til SVs svake resultater og om SVs fremtidige veivalg. I Klassekampen fyller debatten stor plass, men debatten har også funnet veien til bl.a. Minerva. Bør SV bli et grønnere, mer pragmatisk og mer sentrumsorientert parti - eller skal SV heller søke til røttene, til fagbevegelsen og til mer røde og radikale løsninger?

Personlig tror jeg nok at velgerne finnes i retning sentrum. Men et parti skal jo ikke styres av meningsmålinger - i hvert fall ikke av meningsmålinger alene. Det skal også styres med og av overbevisning. Tiden får vise hvor SV-flertallets sjel ligger.

En refleksjon kan jeg kanskje likevel komme med - siden den gjelder begge sider i norsk politikk.

De nordiske demokratiene er generelt preget av at det søkes kompromiss og konsensus. Det skyldes historie og tradisjon; valgordningen og mange mindretallsregjeringer; den høye organisasjonsgraden og høringsdemokratiet - for å nevne noe. Det kan av og til virke dvaskt og kjedelig, og debatten kan bli tam, men det har også sine fordeler - spesielt når det er krise. Den fastlåske politiske situasjonen i USA er eksempel på en nesten motsatt tradisjon.

I en koalisjonsregjering - som f.eks. Bondevik II-regjeringen og Stoltenberg II-regjeringen - må det pr definisjon inngås kompromisser. Men måten man gjør det på, vil være avgjørende for hvordan partiene lykkes utad. I Bondevik II-regjeringen ble KrF - utad - fremstilt som en "taper". I Stoltenberg II er det for tiden SV som spiller rollen som "taper".

I virkeligheten var Høyre, som var det store partiet i Bondevik II-regjeringen, svært opptatt av at KrF (og Venstre) skulle få sine seire, og Høyre holdt seg derfor i stor grad tilbake for ikke å fremstå som en plagsom storebror. Mitt tips er at det samme gjelder i Stoltenberg II-regjeringen: SV "får" mange flere seire av Ap enn størrelsen tilsier, mens Ap ofte holder seg tilbake - f.eks. ved at Ap-statsrådene og -representantene til en viss grad unngår å markedsføre egne seire og også unnlater å si hva de egentlig mener om f.eks. SV når det er offentlig debatt om det interne regjeringsarbeidet.

Jeg tror regjeringene (og særlig de minste partiene) skaffer seg selv problemer, fordi de i for liten grad står sammen om å feire reelle kompromisser - og i stedet blir altfor opptatt av å markedsføre og feire hestehandler

Jeg kom på dette da jeg forleden leste Weekendavisen: En hestehandel er en byttehandel, der den ene parten får noe (f.eks. mer til trosopplæring eller til frukt i skolen), mens den andre parten får noe annet (f.eks. skattelettelser eller begrensninger i utgiftsveksten). Et reelt kompromiss, derimot, innebærer at man diskuterer seg frem til en løsning, som ingen av partene er strålende fornøyd med, men som begge parter kan stå inne for. Som Weekendavisen skriver: Resultatet fremstår i så fall ikke som det "eneste rette" for noen av partene, men som det "minst ille" for alle parter.

Det kan virke vanskelig å markedsføre og feire ulne kompromisser. Men det har sine fordeler at en regjering fremstår som en samlet regjering, som sammen ønsker å gjøre noe for og med Norge, og som fører en helhetlig politikk som også henger sammen. 

En regjering som preges av hestehandler, derimot, virker sprikende og fører i verste fall en usammenhengende  og lite helhetlig politikk. Alle løper rundt og skryter av sine separate seire - og fremhever til og med hva de primært mente der de tapte - men inngir det egentlig så mye tillit? Det er denne linjen mange "ur-SV'ere" nå anbefaler SV, bl.a. i Klassekampen - og som mange i KrF også anbefalte sitt parti da det var i regjering.

Jeg tror det er feil strategi.

Tror man ikke på et felles prosjekt - dvs. ett felles prosjekt - bør man heller unnlate å gå i regjering.

 

hits