I morges våknet vi til nyheten om at kvinner blir sjikanert, truet og sex-trakassert når de engasjerer seg i offentlig debatt. På nrk.no ligger det akkurat nå ute en sak med bilde av Stortinget under overskriften “Tør du å velge inn datteren din her?”. Ifølge NRK må en kvinnelig politiker “regne med” grov seksuell sjikane, og det gjelder ikke bare politikere. Også kvinnelige forskere og næringslivsledere blir truet og sjikanert, og flere har visstnok trukket seg fra den offentlige debatten fordi de ikke orker å motta slike tilbakemeldinger. Ifølge NRK er sjikane “hverdagskost” –  og kvinnelige samfunnsdebattanter opplever “ofte” seksuell trakassering.

De kvinnene som uttaler seg, er Inga Marte Thorkildsen (SV), Mette Hanekamhaug (FrP) og Heidi Nordby Lunde (H). Sistnevnte mener at det er et demokratisk problem, og likestillingsombudet er enig: Hun sier at det er “helt uakseptabelt at kvinner som trer inn på den offentlige arena, blir grovt seksuelt trakassert”, og at “samfunnet må ta debatten”. De tre politikerne mener at det er viktig at kvinner i offentligheten er åpne og snakker om sjikanen de møter. Det er for øvrig ikke første gang Nordby Lunde eller Thorkildsen uttaler seg om dette temaet.

Siden jeg selv er kvinne og samfunnsdebattant, og har vært det i ca. 30 år, vil jeg gjerne delta i debatten.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg syns det er grunn til å nyansere bildet. Jeg har selvsagt ingen grunn til å tvile på det disse tre kvinnene sier. Jeg mener, i likhet med likestillingsombudet, at det er uakseptabelt at de blir sjikanert, truet og trakassert.

Men samtidig mener jeg det er feil å skape inntrykk av at dette er et veldig stort generelt problem, at det gjelder for alle kvinner som deltar i samfunnsdebatten, at det er “farlig” for en ung kvinne å bli stortingsrepresentant, at det er mye verre enn før, og/eller at kvinnelige debattanter blir sjikanert eller truet mye mer enn menn. Jeg tror ikke vi (eller NRK i dette tilfellet) har tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å kunne hevde noe slikt eller for å etterlate inntrykk av at det er slik.

Det er for tiden ikke mulig å høre NRKs sendinger om igjen. Men på nettet skriver NRK at de “har snakket med flere kvinnelige stortingsrepresentanter og andre kvinner som er med i det offentlige ordskiftet, og (at) bildet de tegner er dystert”.

Jeg vet ikke hvor mange eller hvem NRK har snakket med. Men siden jeg reagerte med litt undring på NRKs oppslag i dag, slik jeg også har reagert på tilsvarende oppslag tidligere, bestemte jeg meg for å gjøre min egen lille undersøkelse og finne ut om det bare er jeg som ikke kjenner meg helt igjen, eller om det finnes flere kvinnelige samfunnsdebattanter som har det som meg.

For her er mitt inntrykk:

Det er selvsagt mye lettere i dag, rent teknologisk, å henvende seg til fremmede og kjente personer, siden det kan skje pr sms, epost og i nettkommentarer. Og som alle vet: Det finnes mye rart og grovt på nettet. Spørsmålet er likevel om de direkte henvendelsene vi får, er så mange flere og grovere enn før og så mye verre enn de mannlige samfunnsdebattanter får?

Jeg tviler litt på det. Ubehagelige henvendelser kommer i rykk og napp, avhengig av hvor synlig man er og hvilke saker man engasjerer seg i. Innvandring og homofili, f.eks., er “klassikere” og utløser alltid flere merkelige og kanskje sjikanøse henvendelser enn om man f.eks. diskuterer Statoil eller merverdiavgiften. Men det er ikke et nytt fenomen, og henvendelsene er som regel helt ufarlige – ofte skrevet av personer som ikke har mye makt, slik det ble antydet på NRK i dag, men tvert om. Mange fremstår som klossete, ubehjelpelige, ustabile og/eller barske når de er på trygg avstand og kanskje til og med opptrer anonymt. En sjelden gang er henvendelsene av en så ubehagelig eller alvorlig art at man må gå til politiet. Det har jeg selv gjort, og det har mange andre gjort.

Men som sagt: Jeg syns ikke jeg mottar mye trusler eller sjikane. Det er (hvis vi unntar nettkommentarene) også vanskelig å påstå at det er mer enn før eller verre enn før – og det er også vanskelig å påstå at dette i større grad rammer kvinner enn menn. Menn opplever antagelig mindre sex-trakassering, men annen trakassering er jo heller ikke morsomt, så kanskje er det like ille å være en profilert mann som det er å være profilert kvinne?

Alt oppsummert går det utmerket godt an å være kvinnelig samfunnsdebattant. Man får stort sett mange flere positive enn negative tilbakemeldinger, og det er overhodet ikke vanlig å bli truet til taushet, slik det ble snakket om på NRK i dag. Trusler og sjikane er ikke “hverdagskost” for de fleste.

Dette er altså hva jeg selv har tenkt, men hittil ikke har sagt. Jeg har ikke sagt det, bl.a. fordi jeg har vært litt redd for at det ville bli oppfattet som usolidarisk overfor de kvinnene som blir sjikanert, og som uttaler seg om det. Men nå er vi altså oppfordret til å være åpne, og det må vel også gjelde dem som ikke er så hardt rammet av sjikane.

For å være på den sikre siden foretok jeg dessuten, som nevnt, min egen lille “meningsmåling” i dag. Jeg har i dag kontaktet i alt 15 kvinnelige politikere, forskere, organisasjons- og næringslivsledere som er aktive og godt synlige i den offentlige debatten for å høre hva deres erfaringer er. 11 av dem  har så langt svart, og bildet de tegner, er overhodet ikke dystert.

Svarene er nokså like.

En har mottatt “svært lite sjikane på epost og har aldri opplevd trusler” og mener at det ikke er mer enn før. En annen “opplever dette svært sjelden”, og en tredje spør seg selv om hun i det hele tatt “opplever dette?”. En fjerde får stort sett positive tilbakemeldinger og “få, hvis noen, truende reaksjoner (..) fra ubalanserte personer“. En sier at hun ikke vet “hvor (NRK) får det fra”, en annen sier at hun “egentlig ikke noen gang (har) mottatt trusler eller sjikane”, og atter en sier at hun “ikke har sett noen negativ utvikling i de årene jeg har vært ute i samfunnsdebatten”. “Dette har aldri vært et problem for meg”, sier en, som mener at det er flott at jeg vil skrive om det, fordi måten dette blir fremstilt på, “stakkarsliggjør” kvinner. En har fått ganske mange ubehagelige henvendelser i tilknytning til sensitive debatter for en del år tilbake, men har bare “vært utsatt for virkelige trusler én gang”. Den siste som har svart, sier at hun har “ingen slike erfaringer i det hele tatt”.

Jeg skriver ikke dette for å redusere alvoret i de erfaringer Thorkildsen, Hanekamhaug eller Nordby Lunde har gjort seg.

Men jeg syns det er riktig å nyansere bildet.

Kvinner behøver ikke å være redde for å engasjere seg i samfunnsdebatten.