Forleden foreslo jeg å styrke opplæringen av ferske statsråder og statssekretærer. Utrolig nok møtte forslaget motstand, enda det jeg har foreslått, er noen få timer på “skolebenken” sammen med erfarne embetsfolk og (eks-)statråder og/eller statssekretærer.

Selvsagt kan ikke et slikt introduksjonskurs kompensere for alt man eventuelt måtte mangle av erfaring og kompetanse. Og selvsagt blir veien, og kompetansen, til mens man går.  For meg virker det likevel opplagt at noen timers kursing ikke kan skade og i de fleste tilfeller vil hjelpe litt. Blant annet er det ganske lett å lære at all korrespondanse skal journalføres, og at man ikke må bryte anbudsreglene.

En god grunn til å gjøre et slikt tilbud til en rutine, er den menneskelige faktor, som også rammer politikere. Det er ofte slik at de som trenger hjelpen mest, og som skjønner minst, vegrer seg for å be om hjelp eller stille “dumme” spørsmål – mens de som trenger det minst, også ber om mest hjelp. Dersom et lite introduksjonsprogram ble tilbudt alle “ferskinger”, var det ingenting å lure på for noen. Jeg har for øvrig fått støtte til forslaget fra flere tidligere statsråder og statssekretærer, både direkte og på sosiale medier.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

At forholdene kan bli litt bedre, betyr ikke at de blir perfekte. Det er selvsagt også mange andre forhold som avgjør om vi får statsråder og statssekretærer av tilstrekkelig høy kvalitet. Politikken preges jo generelt av at man ofte vektlegger andre kriterier ved valg og utvelgelse av personer enn det som er vanlig i andre deler av samfunnet. Det kan fungere greit i frie politiske posisjoner, der man hverken har lederansvar eller behøver å iaktta så mange formaliteter – men det fungerer ikke alltid like greit når man blir statsråd eller statssekretær.

Kåre Willoch er i Aftenposten i dag inne på et annet interessant tema: Han mener at veksten i antall statssekretærer leder til uklare ansvarsforhold.

Willoch har et poeng: Så lenge statssekretærene har de samme fullmaktene som statsråden har i departementet, krever det særlige lederegenskaper fra en statsråd for hele tiden å sørge for at politisk ledelse er samkjørt og taler med én tunge. Hvis statsråden og statssekretærene deler ansvaret for departementet mellom seg (hvilket er nokså vanlig) – uten å informere og kommunisere seg imellom på en god nok måte – vil det lede til ansvarspulverisering, uklarhet og antagelig også dårlig håndverk. 

I forlengelsen av Willochs poeng kan man reise ett spørsmål til – og det er hvordan man håndterer det store fraværet enkelte statsråder nå har, som regel fordi de skal ha fødselspermisjon.

Lysbakken, f.eks, gikk første gang ut i fødselspersmisjon 29.november 2010 – og var da borte fra sitt ombud i fire måneder – en periode han bl.a. brukte til å skrive bok.

Kirsti Bergstø tiltrådte som statssekretær 26.november 2010, altså samtidig med at Lysbakken forsvant og kanskje fordi han forsvant. I Bergstøs fire første måneder som statssekretær satt hun altså i et “førerløst” departement. Riktig nok er det slik at det utnevnes en fungerende statsråd i Lysbakkens fravær – i dette tilfellet Tora Aasland – men praksis er nok at statssekretærene styrer departementet til daglig, og at fungerende statsråd bare tar seg av det formelle i regjering og statsråd og ellers stepper inn når det er helt nødvendig.

En slik måte å gjøre det på, får meg ikke til å tro mindre på behovet for opplæring.

Ferske statssekretærer uten statsråder er vel ikke akkurat oppskriften på god styring av departementet.