Morgenbladets manglende dømmekraft: Om forskjellen på Haga og Lysbakken

  • 02.03.2012 kl.21:31 i Blogg

I Morgenbladet som kom i dag, besværer lederskribenten seg over pressens og opposisjonens håndtering av Lysbakken-saken.

Ifølge Morgenbladet har vi en politisk offentlighet som er i ferd med å "miste sin dømmekraft". Pressen overdriver, og "skrikhalsene" fra opposisjonen har gått for langt - og det bare fordi "noen overivrige statssekretærer" ville hjelpe andre jenter. Morgenbladet viser til at listen er lang over saker der mediekjøret ender, eller nesten ender, med en politikers avgang på grunn av "formelle detaljer" - hvoretter avisen nevner noen konkrete saker spesielt: "Armbånd-saken"  (Liv Signe Navarsete), "Brygge-saken" (Åslaug Haga) og "Teppe-saken" (Jonas Gahr Støre).

Men nettopp med denne listen viser Morgenbladet at avisen ikke har skjønt hva Lysbakken-saken dreier seg om.

Jeg er helt enig med Morgenbladet i at pressen ofte går altfor langt i å forfølge politikere på grunn av relativt bagatellmessige forhold. Det kan godt hende at det var tilfellet i de tre sakene Morgenbladet nevner, og det har definitivt vært tilfellet i mange andre saker, som jeg også selv har kommentert.

Men det betyr ikke uten videre at Lysbakken-saken er overdrevet. Det er nemlig forskjell på sakene.

Navarsete og Støre hadde begge mottatt en gave, og såvidt jeg husker, var spørsmålet om de hadde oppgitt disse til beskatning eller ikke. Åslaug Haga og hennes familie hadde, i sitt privatliv, ikke fulgt alle regler da de fikk satt opp en brygge. Sakene er kanskje egnet til å svekke tilliten til de politikerne det gjelder, men stort mer står ikke på spill.

I Lysbakken-saken er det faktisk annerledes. Det dreier seg nemlig ikke bare om tilliten til Lysbakken og hans statssekretærer, men om tilliten til forvaltningen.

Norge har, i likhet med de øvrige nordiske land, en sentralforvaltning som nyter stor tillit. Det er ikke tilfeldig. Vi har antagelig en av de mest effektive, ukorrupte, kompetente og transparente forvaltningene i verden. Og dét er naturligvis grunnleggende i et demokrati. At statsmakten oppfører seg skikkelig, er upartisk og ikke til salgs, er avgjørende for tilliten til institusjonene, rettsstaten og vårt politiske system.

Det er dette som står på spill i Lysbakken-saken. Den etterlater tvil om hvorvidt forvaltningen er fair, følger rettsregler og likebehandler borgerne. Er vi heldige, er dette et unntakstilfelle, men likevel: Mange blir i tvil om hvorvidt dette er den eneste saken. Er det flere, lignende saker i det samme departementet? Er det i så fall også noe som skjer i andre departementer? Kan virkelig "overivrige statssekretærer" som "bare" vil hjelpe noen, sette grunnleggende forvaltningsregler ut av spill? Hva forteller i så fall det?

Det er et veldig stort gode for et samfunn å ha en forvaltning som den vi har i Norge. Også den kan selvsagt bli bedre, men målt mot andre land, har vi mye å være stolte av og ha tillit til.

Lysbakken-saken er egnet til å bryte ned denne tilliten. Derfor er den alvorlig. Og derfor kan den ikke sammenlignes hverken med Støres teppe eller Hagas brygge.

"Norsk politikk står i fare for å bli en petimeter-øvelse", skriver Morgenbladet.

Jeg tror snarere at det er Morgenbladet som er i ferd med å miste sin dømmekraft.

 

 

hits