Forleden ble det “rabalder” i Klassekampen, da avisen “avslørte” at Civita arbeider med et prosjekt som skal undersøke “fagbevegelsen som samfunnspolitisk aktør» og bl.a. se på hvordan de andre fagforbundene, som Unio og YS, opplever den tette forbindelsen mellom LO og Ap.
LO-leder Roar Flåthen ble veldig irritert og sa til Klassekampen at han mente at Civita brukte en splitt og hersk-taktikk for å svekke fagbevegelsen. – Det virker som den høyreliberalistiske tankesmia Civita, som alltid går ærend for arbeidsgiverne og høyresida, prøver å så splid mellom arbeidstakerorganisasjonene, sa LO-lederen.
Jeg tror Flåthen har roet seg ned nå, men noe er vi nok fortsatt uenige om.
Jeg mener fortsatt at det er betenkelig at det er så tette organisatoriske og finansielle bånd mellom LO og Arbeiderpartiet, og jeg mener det er uheldig at LO tidvis synes å ha en overproporsjonal innflytelse blant organisasjonene på arbeidstakersiden.
Jeg syns også det er merkelig at f.eks. pressen er så lite interessert i å undersøke nærmere hvordan LO utøver makt i og over Arbeiderpartiet og Regjeringen. Medienes relativt labre interesse for dette temaet står ikke i noe rimelig forhold til den voldsomme interessen mediene viser overfor f.eks. First House-fenomenet.
I tillegg virker det svært underlig at så mange mener det er relevant å sammenligne borgerlige partiers, dvs. særlig Høyres, forhold til NHO med Arbeiderpartiets forhold til LO – som om disse respektive forbindelsene er like ille og utjevner hverandre.
Det er også merkelig at dette har så liten interesse i en tid hvor “alle” er opptatt av å ta vare på viktige elementer i den nordiske modellen, herunder bl.a. trepartsmodellen. Venstresiden er f.eks. veldig opptatt av hvordan høyresiden kan komme til å “ødelegge” denne modellen, men viser svært liten interesse for de “ødeleggelsene” venstresiden og Regjeringen selv står for.
Debatten om disse tingene rant meg i hu, da jeg i går, helt tilfeldig, leste en artikkel i Klassekampen om SV og fagbevegelsen. Artikkelen er overhodet ikke spesiell, og den kunne stått på trykk i mange andre aviser. Men nettopp derfor slo det meg også med hvilken selvfølge journalister kan skrive slike artikler – uten å ofre det prinsipielle en tanke eller vekke noen debatt overhodet.
Så for å illustrere poenget: Nedenfor følger artikkelen – men da med litt andre aktører i rollene :):
PETTER FURULUND VIL HJELPE SIV JENSEN MED Å FÅ FLERE VELGERE BLANT AREIDSGIVERNE
Siv Jensen har startet ferden mot “et helt nytt FrP”. Første stopp: Den mektige Petter Furulund i NHO Service.
– Jeg har ikke bare vært blant venner i det siste, for å si det sånn. Derfor er det så godt å komme hit i dag.
Det var en synlig lettet Siv Jensen som i går ble møtt med trampeklapp på NHO Service’ sentralstyremøte, og en stor klem fra administrerende direktør Petter Furulund.
Det er ingen tilfeldighet at Jensen legger sitt første offisielle møte som FrP-leder til nettopp NHO Service, som med over 500 medlemsbedrifter er en av Norges største arbeidsgiverforeninger.
Gjennom hele lederkampen i FrP har Jensen snakket om arbeidsgiverne. Nå snakker hun med dem
– Jeg vil appellere til alle i NHO Service og resten av arbeidsgiverne som nå ikke føler seg hjemme i Høyre. Her er det store muligheter for FrP, sier Jensen.
Og Furulund hadde gode nyheter til den nykronede FrP-lederen.
– Vi vet at FrP ønsker å få opp oppslutningen blant arbeidsgiverne. Hvis vi på noen måte kan hjelpe FrP med å få til det, kommer vi selvfølgelig mer enn gjerne med innspill, sier Furulund, som i tillegg til å være administrerende direktør i NHO Service sitter i Høyres sentralstyre.
FrP har de siste valgene hatt svært lav oppslutning blant NHOs medlemmer.
Jensen har gjort det klart at hun vil skape “et helt nytt FrP”, og at hun vil prioritere forholdet til arbeidsgiverne sterkere enn noen tidligere FrP-ledere.
– Nå kommer jeg rett fra budsjettforhandlinger i regjeringen. Skal vi vinne valget i 2013, må vi løfte det blågrønne samarbeidet ut av forhandlingsrommet og ned dit det startet, blant tillitsvalgte og medlemmer i arbeidsgiverorganisasjonene, sa Jensen i talen.
Furulund er fornøyd med at Jensen ønsker en tettere allianse mellom arbeidsgiverne og FrP.
– Jeg håper dette møtet kan være starten på et forsterket og fornyet samarbeid med FrP. Slik kan vi bygge et bredere arbeidsgiverpolitisk samarbeid enn vi har i dag. Det trenger vi for å stå i mot de sterke kreftene i fagbevegelsen i fremtiden, sier NHO Service-direktøren.
Det arbeidsgiverpolitiske samarbeidet viser til de tette båndene mellom Høyre og NHO, som NHO Service er en del av. NHO er Høyres viktigste økonomiske bidragsyter, og ledelsen i organisasjonene har faste møter annenhver uke.
Jensen understreker at hun ikke ønsker tvillingforholdet mellom Høyre og NHO til livs.
Det er mange som kritiserer de tette båndene mellom NHO og Høyre. Det kommer ikke jeg til å gjøre. Det er bra at det er så tett. Men høyresiden og arbeidsgiverne trenger mer enn bare ett parti, sier Jensen.
TIl tross for at Høyre er arbeidsgivernes viktigste samarbeidspartner, sier Furulund at FrP vil ha en nøkkelrolle frem mot valget i 2013.
– At det går bra med FrP er en forutsetning for å beholde flertallet og regjeringsmakten, sier Furulund.
Knapt en uke før hun ble valgt til ny FrP-leder, måtte Jensen gå av som statsråd etter avsløringene om at hun har gitt pengestøtte til venner og politiske allierte.
Petter Furulund berømmet i går måten Jensen har møtt stormen på.
– Hun har stått oppreist hele veien. Og la meg si en ting: Det første stedet Erna Solberg dro etter at hun ble valgt til statsminister i 2005, var NHO Service’ sentralstyremøte. Og det gikk jo ikke så aller verst med henne til slutt, sa Furulund til stor fornøyelse for Jensen og sentralstyret.
Kan noen forestille seg at vi noen gang vil få lese en slik artikkel i norsk presse?
For å si det kort: Jeg tror ikke det.
Jeg tror det er utenkelig at et parti på borgerlig side er del av en slik (påstått) interessekamp.
Jeg tror det er utenkelig at et parti på borgerlig side etablerer denne typen organisatoriske bånd til organisasjoner i arbeidslivet og møtes til jevnlige møter. Det er ekstra utenkelig at noe slikt skjer samtidig som partiet mottar økonomisk støtte fra den samme organisasjonen.
Det er nok også utenkelig at en arbeidsgiverorganisasjon tar parti på denne måten i et forsøk på å nedkjempe sin “motpart” og medspiller i arbeidslivet, dvs. fagbevegelsen.
Og det er utenkelig at en slik artikkel kunne stått på trykk uten at den skapte debatt og førte til et sterkt kritisk søkelys fra pressens side.
Medmindre, altså, vi hadde lest mange tilsvarende artikler før og derfor var blitt så sløve at vi ikke lenger reagerte.
Makten til LO er i ferd med å svekkes samtidig som YS blir større. I det store og hele endres rollen til fagorganisasjonene fra å være forkjempere for lønns- og arbeidsvilkår til å bli sosiale og faglige organisasjoner der pensjonistene snart er i flertall. Partene i arbeidslivet respekterer i stor grad rammene fra det offentlige.
Men i denne forbindelse kommer jeg i hu frokostmøtet om lobbyisme. Hvem påvirker politikerne? Som en av de dyktigste kunnskapsministre vi har hatt, uttalte du at fagforeningene satt ved statsrådenes bord. Store saker som Kunnskapsløftet ble vedtatt, men det var spesielt forhandlingsansvaret som skapte motstand hos lærerne. Lønnsutviklingen til lærerne ble svekket ved å overføre forhandlingene til KS.
Jeg er altså ikke enig i at fagforeningene har så stor makt i dag. Båndet mellom LO og Ap har alltid vært der, men arbeiderne utgjør ikke lenger en så stor maktfaktor som før. En skal også huske at de tillitsvalgte utfører frivillig arbeid som ikke bare angår lønns- og arbeidsvilkår.