Noen mener at det mest interessante som skjedde på Høyres landsmøte, var en debatt som fant sted i en lunsjpause – arrangert av Unge Høyre.
Unge Høyre hadde greid å samle alle de fire borgerlige partiene, representert ved fire meget sentrale politikere – nemlig Bent Høie, Ketil Solvik-Olsen, Ola Elvestuen og Kjell Ingolf Ropstad. Formålet var å diskutere hva det borgerlige prosjektet skal være, dersom de borgerlige partiene vinner valget.
Også jeg deltok i debatten, ifølge enkelte medier som en slags Kirsten Giftekniv. Jeg fikk i hvert fall anledning til å presentere noen synspunkter på hva som kan være felles politikk.
Etter min mening er det avgjørende at man ikke bare inngår kompromisser og hestehandler, der ett parti får gjennomslag for sin hjertesak mot at et annet parti for gjennomslag for sin. Partier som skal samarbeide, særlig i regjering, bør også ha noen prosjekter som er genuint felles.
Etter min mening kan det tenkes flere slike prosjekter, som forener de borgerlige partiene og skiller dem fra de rødgrønne – fordi de har et annet verdigrunnlag enn sosialdemokrater og sosialister. La meg nevne noen:
Ett fellesborgerlig synspunkt er at samfunnet bygges nedenfra – ikke ovenfra. Det er enkeltmennesker, familier, sivilsamfunnet og frivillig sektor, småbedriftene og kommunene som bygger samfunnet – det er ikke staten og regjeringen som bygger “det norske hus”. Det får konsekvenser for den tillit man viser og frihet man gir til enkeltmennesker og familier, bedrifter og kommuner – og hvilken betydning man tillegger dem når oppgavene skal løses.
Et annet fellesborgerlig synspunkt er at alle – og ikke bare noen – må få være med å bygge samfunnet. Borgerlige innstilte mennesker tror ikke at all skaperkraft sitter i departementene, på Stortinget eller hos politikerne – de tror at private, ideelle og kommersielle, også kan ha kvalitet, kapasitet og kreativitet til å bidra. Det fratar ikke det offentlige ansvaret for at et gitt tilbud finnes, men det gjør det mulig for flere å dele på arbeidet. Dette får konsekvenser for hvem som får være med å bygge og drive f.eks. skoler, sykehjem og veier.
Et tredje fellesborgerlig synspunkt er at valgfrihet for borgerne er et gode. Borgerlige innstilte mennesker vet at økt mangfold i befolkningen må møtes med økt mangfold i tilbudet, og at det ikke er riktig å tvinge alle til å velge slik enkelte politikere vil. Demokrati er også å ta hensyn til mindretallet. Det får konsekvenser for muligheten til å velge f.eks. skole og hjemmehjelpstjeneste.
Et fjerde fellesborgerlig synspunkt kan være synet på maktspredning og maktbalanse – f.eks. innenfor forskning og utdanning, presse og partier, kulturliv og frivillig sektor – eller mellom arbeidsgivere og arbeidstakere og mellom ulike arbeidstakergrupper. Makt må balanseres mot annen makt – derfor kan ikke all makt sitte ett sted. Dette kan få konsekvenser for finansieringsordninger for bl.a. forskning, kultur og frivillige organisasjoner og for måten man forvalter den såkalte trepartsmodellen på.
Når alle vårens landsmøter nå er avsluttet, kan det konstateres at det fortsatt er betydelig bevegelse på borgerlig side.
Venstre foretok en betydelig snuoperasjon og er nå beredt til å forhandle med alle de borgerlige partiene, dersom det blir borgerlig valgseier.
Fremskrittspartiet holder så langt fast på sin regjeringsstrategi, men stemte ned flere forslag som ville ha vanskeliggjort et borgerlig samarbeid.
Også Høyre strakte ut en samarbeidende hånd, bl.a. med Torbjørn Røe Isaksens utspill om arbeidslivspolitikken – et utspill han senere riktig nok har presisert og delvis trukket tilbake, men som likevel inneholder en klar invitasjon til samarbeid, bl.a. med Kristelig Folkeparti.
KrFs regjeringsavklaring gjenstår fortsatt, men utspillene fra partiledelsen blir stadig tydeligere: Både Dagfinn Høybråten, Knut Arild Hareide og spørreundersøkelser blant partiets tillitsvalgte tyder på at partiet velger Høyre fremfor Ap og de borgerlige partiene fremfor de rødgrønne. Et endelig vedtak fattes i september.
Også lunsj-debatten på Høyres landsmøte viste at partiene nærmer seg hverandre – både i sak og i måten de diskuterer på.
Om det leder de borgerlige partiene inn i regjeringskontorene, gjenstår å se. Det eneste som er sikkert, er at krangling og uklarhet ikke fører dem dit – og det har de tydeligvis lært.
