Godt lederskap i forvaltningen

  • 16.08.2012 kl.14:55 i Blogg

Som lesere av denne bloggen vet, har jeg en spesiell interesse for forvaltningspolitikk, for ledelse i offentlig sektor og for politisk ledelse. Denne interessen stammer bl.a. fra min tid som arbeids- og administrasjonsminister i Jan P. Syses regjering. Det er også denne interessen - og ikke politisk-taktiske vurderinger - som gjør at jeg nå følger Regjeringens håndtering av 22.julikommisjonens utredning med spesiell interesse.

Mange synes å være imponert over den handlekraft justisminister Grete Faremo nå utviser, bl.a. gjennom den talen hun holdt og de medieopptredene hun hadde i Arendal i går og i dag.  Jeg er enig i at mange av de initiativene hun nå sier hun vil ta, er gode, men jeg syns samtidig det er grunn til å helle litt malurt i begeret.

Det viktigste skillet mellom det som gikk bra, og det som gikk dårlig 22.juli fjor, er, ifølge 22.julikommisjonen, knyttet til holdninger, kultur og lederskap, særlig i departementene og i politiet. Skal man gjøre noe med det, som alle ser ut til å ville, er det dermed særlig avgjørende hva slags holdninger, kultur og lederskap lederne nå demonstrerer.

Av en eller annen merkelig grunn virker det som om mange observatører og kommentatorer mener at statsrådene ikke er ledere. Men det er de. Skal man være en god statsråd, holder det ikke å være retorisk begavet eller å imponere opinionen - man må faktisk også være en god leder for de menneskene man leder i departementet og underliggende etater - og ha evne til å gjennomføre politikk med det embetsverk og de etater som står til rådighet.

En god leder tar ansvaret og beskytter sine undersåtter når det blåser. Av og til kan det selvsagt også være nødvendig å "sparke" en medarbeider, men da har man prosedyrer for det, som gjør at vedkommende medarbeider får en minst mulig vanskelig situasjon. Det er vel kanskje det Arbeiderpartiet ville kalt "den norske modellen".

Politidirektoratet er et forvaltningsorgan underlagt Justisdepartementet, dvs. at Politidirektoratet er en del av staten og styres på instruks fra justisministeren, som har det parlamentariske og konsitusjonelle ansvaret for alle deler av virksomheten. Direktoratet har ansvar for den daglige og faglige ledelsen, styringen, oppfølgingen og utviklingen av etaten - slik f.eks. Utdanningsdirektoratet, som er underlagt kunnskapsministeren, følger opp den skolepolitikken Stortinget har vedtatt, og som departementet har ansvaret for å gjennomføre.

Mye tyder på at det er noe som har gått galt i Politidirektoratet, og at det må skje store endringer i politiet. Spørsmålet er hvem som har ansvaret for at det har gått galt, og hvem som er best egnet til å få etaten på rett spor.

Ansvaret har statsråden. Om direktoratet og politiet også har hatt noen ledere - som nærmest på tvers av departementets vilje, dets gode styring og ledelse - har gjort en dårlig jobb eller er uegnet til å gjøre en god jobb i fremtiden, vet jeg ikke - men i så fall er det riktig å bytte mannskap.

Spørsmålet er bare om det kan være Øystein Mæland som har gjort en dårlig jobb.  Er det rimelig av hans leder og sjef, nemlig justisminister Grete Faremo, å oppføre seg slik hun nå gjør i det offentlige rom når hun nekter å uttrykke eksplisitt tillit til Mæland, bevisst holder det åpent om han får bli i stillingen, unnlater å korrigere kommentatorer som sier at hun åpent gir uttrykk for mistillit og - totalt uforståelig - nekter å snakke med ham i Dagsnytt 18?

Det er en del som mener at Mæland ikke burde vært politidirektør - bl.a. fordi han er en nær venn av Stoltenberg, har Ap-bakgrunn, har fått barn ved hjelp av surrogati, ikke er jurist og tok fødselspermisjon etter 22.juli. 

Det er et greit standpunkt, men det er ikke det som er saken her. Alt dette var nemlig kjent av Regjeringen på forhånd, eller det skjedde under Regjeringens ledelse.

Øystein Mæland ble, slik jeg har forstått mediene, nærmest headhuntet til stillingen. Regjeringen ba ham om å søke, og de visste meget godt hvem han var og hva han sto for: Han har hatt mange verv i og ombud for Arbeiderpartiet. Han er en nær venn av statsministeren. Han var Grete Faremos meget lojale og dyktige statssekretær sist hun var justisminister. Han pekte selv, slik jeg har forstått intervjuene med ham, på innvendingene mot at han ble politidirektør: Han var ikke jurist, han hadde fått barn ved hjelp av surrogati, og han var nødt til å ta fødselspermisjon ganske snart etter tiltredelsen.

Regjeringen ville likevel gjerne ha ham. Selv etter 22.juli, da han hadde gått ut i permisjon, sa justisminister Storberget at det ikke var noe problem.

Mange vil bedømme dette annerledes enn Storberget gjorde da, men igjen: Det er ikke poenget nå. 

Poenget her er hvilket lederskap Regjeringen og justisministeren utviser når de nå nærmest holder Mæland på pinebenken, nekter å uttrykke tillit og heller ikke synes å ville snakke med mannen i et seriøst radioprogram? 

Mæland kan ha rukket å gjøre noen småfeil, men han kan umulig ha rukket å forårsake de store kultur- og ledelsesproblemene som nå avdekkes i politiet. Så hvis Mæland er feil mann på feil sted nå, er det Regjeringens ansvar og ikke hans. Sagt med andre ord: Hvis Mæland ikke kan fortsette i stillingen, er det fordi Regjeringen har gjort en feilrekruttering - ikke fordi Mæland har gjort noe galt eller vist seg å være en person de ikke visste hvem var. Alternativt har Regjeringen endret oppfatning, men det er heller ikke Mælands feil.

Forvaltningen og offentlig sektor utmerker seg dessverre ikke alltid med beundringsverdig god personalpolitikk, som er et soleklart lederansvar. Det alene kan være en del av årsaken til at det avdekkes så mye dårlig kultur og dårlige holdninger - i tillegg, selvsagt, til at fagforeningene ikke alltid spiller en konstruktiv rolle.

Men når man nå skal gjøre noe med dette, slik Regjeringen sier den vil, må den gå foran som et godt eksempel.

Da kan man ikke skalte og valte med tilliten til sine medarbeidere i det offentlige rom. 

Da må man oppføre seg ordentlig.

 

 

 

hits