Man kan ikke annet enn synes synd på Helle Thorning-Schmidt.
Hun er midtpunkt i den ene dårlige nyheten etter den andre.
Hun kan trøste seg med at hun antagelig kan bli sittende en stund til, fordi Venstre vil stemme for statsbudsjettet, men både partiet og regjeringen hennes gjør det dårlig på meningsmålingene. I tillegg synker hennes egen popularitet i rekordfart.
Årsakene til at det går så dårlig er flere.
En av dem handler om politikk og løftebrudd, som jeg har skrevet om før.
En annen handler om den politiske skandalen, som nå utspiller seg i Danmark, og som får TV-serien Borgen til å blekne.
Jeg har tidligere skrevet om politiske skandaler. Ikke alle skandaler er egentlig skandaler – de bare fremstilles slik.
I Danmark forsøker man nå avdekke om det har skjedd en stor politisk skandale, men mens man gjør det, avslører man flere små.
For det første er det oppstått mistanke om at noen i Skatteministeriet (under den tidligere borgerlige regjering) forsøkte å påvirke SKATs (Danmarks skatte/ligningsetat) behandling av Helle Thorning-Schmidt og hennes manns skattesak, og at dette er skjedd med sikte på å ramme henne før valget i 2011, da hun var opposisjonsleder. Hvis dette har skjedd, er det en stor skandale.
For det andre er det oppstått mistanke om at noen i eller utenfor SKAT har lekket opplysninger til pressen om Helle Thorning-Schmidt og hennes manns skattesak, og at også dette muligens har skjedd som ledd i en politisk maktkamp. Hvis det er tilfellet, er også det en stor skandale – men ikke uten videre: Skandalen er, i juridisk forstand, mindre, dersom opplysningene som ble lekket var av allmenn interesse, f.eks. fordi det ble avslørt at en statsminister in spe snøt på skatten.
Slik saken står i dag, er det lite eller ingenting som tyder på at ekteparet har snytt på skatten. Men det er et lite men: Skatteeksperter, som nå har fått innsyn i saken fordi den nettopp er offentliggjort, undrer seg over avgjørelsen, som de mener er mildere enn vanlig i tilsvarende saker. Kort fortalt: Thorning-Schmidts ektemann, Stephen Kinnock, bor og arbeider i utlandet store deler av året. Hvorvidt han skal betale skatt til Danmark, som han ikke har gjort, avhenger av hvor mye han er og hva han gjør når han er i Danmark. SKAT mener at han har vært tilstrekkelig lite i Danmark. Andre skatteeksperter mener at SKAT har telt dager på en måte som ikke er riktig, og at Kinnock derfor har vært mer i Danmark enn SKATs avgjørelse tyder på.
Av helt uforståelige grunner kan en offentlig oppnevnt undersøkelseskommisjon bruke inntil to år (og muligens mer) på å forsøke å bringe klarhet i disse mistankene. Det står unektelig i en viss kontrast til vår egen 22.julikommisjon, som gjorde et langt viktigere og vanskeligere arbeid på ett år. Og det er ille, fordi hele saken må være en stor belastning på alle de som er involvert.
I kjølvannet av disse undersøkelsene dukker det nemlig også opp flere mindre skandaler:
Det er f.eks. blitt klart at statsministerparets revisor, som har hatt kontakten med SKAT i forbindelse med behandlingen av skattesaken, har fortalt til SKAT at Stephen Kinnock er bifil eller homofil. Hvorfor revisoren har fortalt dette, er det ingen som vet, men en hypotese kan være at han følte at paret hadde en så dårlig skattesak at han ville forsøke å redde dem ved underhånden å fortelle SKATs saksbehandlere hvorfor Kinnock bodde så mye i utlandet og samtidig håpe at en slik historie ville få SKAT til å behandle skattesaken mildere enn de ellers ville gjort. Noen ser da også dette i sammenheng med den avgjørelsen SKAT har truffet, og som altså virker mild målt mot tilsvarende saker.Om revisoren trodde han snakket sant eller løy aktivt, er det heller ingen som vet.
Revisoren sier i dag at det hele er basert på en “misforståelse” – mens statsministerparet selv har sett seg tvunget til å gå ut å dementere ryktene om at Kinnock er bifil eller homofil. Hvor utbredt disse ryktene var, er det vel ingen som vet. Det man vet, er at ryktene hadde nådd BT, men at de valgte ikke å trykke dem, bl.a. fordi de ikke fikk ryktene bekreftet av statsministeren – noe som betyr at statsministeren selv lenge har visst at ryktene fantes “der ute” – uten å vite om eller når de ville bli publisert. Til slutt tok hun affære selv og dementerte ryktet før det var fremsatt offentlig. Hun gjorde det neppe fordi det var behagelig å gjøre det, men fordi hun følte seg tvunget til det.
At et statsministerpar skal måtte oppleve å redegjøre offentlig for sitt seksualliv er i seg selv en skandale. Men det stopper ikke der.
Også deler av pressen og de såkalte spindoktorene får nå sitt pass påskrevet.
Ekstra Bladet har gått til det usedvanlige skritt å “blåse” en kilde i et forsøk på å avsløre hvem som har forsøkt å påvirke og også lekket opplysninger om Thorning-Schmidts skattesak. Ekstra Bladet hevder nemlig at den tidligere skatteministerens spindoktor var villig til å gi avisen store deler av innholdet i skattesaken, og at formålet var å skandalisere Thorning-Schmidt.Ekstra Bladet valgte imidlertid, ifølge bladet selv, ikke å trykke saken. I stedet kom den noen tid senere i BT, som til gjengjeld ikke har fortalt hvilke kilder avisen har.
Problemet for Ekstra Bladet er bare at vedkommende spindoktor nekter for at dette er sant, og at avisen ikke har tatt vare på noen opptak eller dokumenter som kan bevise at den snakker sant. I stedet har den stilt seg selv i et meget lite flatterende lys ved å bli avslørt som en avis som ikke bare rapporterer om det som skjer, mens som selv agerer og sørger for at noe skjer. Avisen har, sammen med den samme spindoktoren, iscenesatt politiske hendelser (som imidlertid ikke har noe med den aktuelle skattesaken å gjøre) på en måte som etterlater inntrykk av en meget lav etisk standard.
Det er uenighet mellom avisen og spindoktoren om hvem som var den mest aktive (underforstått: umoralske) part da de konstruerte det aktuelle “set up”, som skulle ramme de rødgrønne. Det uheldige er uansett at mange får inntrykk av at det er slik pressen og spindoktorene (som egentlig bare er politisk nøytrale kommunikasjonssjefer og -rådgivere i departementene) til vanlig arbeider – noe den seriøse pressen i Danmark avviser på det sterkeste. For å sitere redaktøren i Berlingske Tidende: “Jeg vil ha meg frabedt å bli gjort til en del av (Ekstra Bladets) korstog”. Og videre: Ekstra Bladet forsøker for tiden å markedsføre seg som en avis som vil ta et “oppgjør med en “betent” kultur på Christiansborg. Problemet er bare at ingen andre gjenkjenner denne kulturen.”
Vi vet ennå ikke om det blir avslørt en virkelig stor skandale i Danmark. Det gjenstår å se.
Men allerede nå kan vi antagelig konstatere at det ikke bare er Norge som har problemer med ukultur.
Slikt finnes åpenbart også i Danmark.
