Stortingspresidenten vs. Sylvi Listhaug

  • 17.09.2012 kl.21:47 i Blogg

Det er ubegripelig at ikke noen reagerer på stortingspresident Dag Terje Andersens uttalelser om den snart møtende varareprepresentanten til Stortinget, Sylvi Listhaug fra FrP.

Ifølge Andersen representerer Listhaug et "demokratisk problem", og han "liker dårlig" at Stortinget har fått en folkevalgt som henne. Bakgrunnen er at Listhaug er ansatt i First House, som tilhører en bransje stortingspresidenten åpenbart finner veldig problematisk.

Etter min mening er det helt uhørt at en stortingspresident uttrykker denne formen for mistillit til en stortingsrepresentant. Stortingsrepresentanter er ikke ansatte i en organisasjon som stortingspresidenten er sjef for - de er valgt av oss, folket. Hvem vi velger har stortingspresidenten ingenting med.

Det er, heldigvis, praktisk talt ingen restriksjoner på hvem som kan velges til det norske storting. Det er, av hensyn til tredelingen av statsmakten, gjort et unntak for ansatte i departementene, høyesterettsdommere og diplomater. Men ellers kan hvem som helst velges - enten det er direktører, bønder, fengselsfugler, rådmenn, arbeidsløse, rørleggere, fagforeningsledere, lærere eller fotballspillere. Det eneste kravet som stilles, er at den som velges, har passert 18 år og har vært bosatt i Norge i minst 10 år. (Rettelse: Rebecca Borsch har gjort meg oppmerksom på at denne 10-årsregelen er fjernet, men at de har glemt å fjerne den fra en del offisielle nettsteder - derfor feilen fra min side.)

I Norge har i praksis de politiske partiene monopol på å stille opp kandidater til Stortinget. Partiene vil ofte være opptatt av en rekke forhold ved kandidatene, som de mener er viktige for at velgerne skal stemme på dem. Det gjelder slike ting som kandidatenes alder, kjønn, bosted og yrkesbakgrunn - der partiene ofte vil være opptatt av en viss variasjon. Men partiene er også opptatt av andre forhold, som anses viktige for at kandidatene skal oppnå tillit og overleve møtet med mediene. Derfor er partiene ofte opptatt av kandidatenes vandel; om de har noen "stygge" historier i fortiden som plutselig kan komme frem, om de oppfører seg  ordentlig, følger lover og regler osv.

Alt dette er vel og bra, men det er et forhold mellom partiene og kandidatene - og dernest mellom kandidatene og velgerne.

En stortingspresident, derimot, har ingenting med hva partiene og velgerne til slutt velger. Om han liker eller misliker visse stortingsrepresentanter, så er dette noe han bør holde for seg selv. Akkurat som det er likhet for loven, bør alle valgte representanter behandles likt i og av Stortinget, uavhengig av deres bakgrunn. En stortingspresident kan ikke hengi seg til synserier om hvem som er gode nok til å sitte på Stortinget, så lenge de oppfyller de formelle krav som stilles opp.

Det finnes ingen regler som tilsier at ansatte i kommunikasjonsbransjen ikke kan velges til Stortinget eller møte på Stortinget som vararepresentanter.

Hvis stortingspresidenten og andre mener det er en god ide å forby akkurat dette yrket (eventuelt bare hvis de ikke oppgir hvilke kunder de har), står det dem fritt å fremme forslag om det.

Meg bekjent er det ingen som så langt har fremmet noe slikt forslag. Grunnen er antagelig at det ville bringe en eventuell forslagsstiller opp i store og merkelige avgrensningsproblemer.

Stortingspresidenten begrunner, ifølge mediene, sin uttalte mistillit til Listhaug med at hun "jobber med å rådgi, og drive påvirkning for betalende kunder, samtidig som representanten er med å avgjøre lover og vedtak i Stortinget" - og at kundene ikke er kjent for allmennheten eller Stortinget.

Men hvis dette er problemet, må jo et eventuelt forbud mot å stille til valg eller være stortingsrepresentant også gjelde alle andre i samme situasjon - såsom f.eks. advokater, arkitekter og en hærskare konsulenter.

Eller for å ta et annet eksempel: Riktig nok vet vi at en bonde kan tjene på å fatte et bestemt vedtak i Stortinget; det er i og for seg åpent. Men har virkelig stortingspresidenten oversikt over hvor mye den enkelte bonde på Stortinget og i regjeringen tjener på et gitt vedtak? Og hvorfor er det ikke relevant å ha full åpenhet om det før vedtak treffes?

Eller hva med tidligere ansatte i interesseorganisasjoner, fagforeninger osv. - hvilken tillit kan vi ha til at de ikke viderefører kontakten og fremmer interessene til sin gamle arbeidsplass - eller kanskje en arbeidsplass de bare har permisjon fra? Ja, risikoen må vel nesten anses for å være større enn den er for at en tidligere ansatt i f.eks. First House fortsetter å jobbe for sine (hemmelige) kunder?

Sylvi Listhaug har, på grunn av stortingspresidentens uttalelser, søkt om fritak fra å møte som vararepresentant i høst. Det er en søknad som neppe vil bli imøtekommet, ettersom det norske systemet i liten grad innvilger slike fritak. I andre land, som f.eks. våre naboland, er det mulig å slutte som parlamentsmedlem midt i en periode, fordi man velger å gjøre noe annet. I Norge skjer det bare i unntakstilfeller, som f.eks. når man blir kallet til viktige internasjonale stillinger eller (sic!) kan bli statssekretær. At man kan fratre for å bli statsråd, er en selvfølge.

Jeg er i tvil om dette systemet bør endres. Skal det skje, krever det en omfattende vurdering og lovendringer.

Men desto viktigere er det at vi også holder fast ved den andre siden av systemet, som tilsier at alle (unntatt de få jeg har nevnt) har rett til å forsøke å gjøre seg fortjent til den tilliten man må ha for å bli valgt til Stortinget.

Og har man lyktes med det, har en stortingspresident ingen rett til å forsøke å rive ned tilliten - eller å forsøke å forandre reglene underveis.

 

 

 

 

hits