Stortingspresidentens prinsipper - er det prinsipper?

  • 26.09.2012 kl.12:19 i Blogg

Jeg har i en tidligere blogg skrevet om stortingspresident Dag Terje Andersens synspunkter på vararepresentanter til Stortinget som har sitt virke i kommunikasjonsbransjen, sist eksemplifisert med FrPs representant Sylvi Listhaug, som for tiden er ansatt i First House.

I går deltok jeg i en Dagsnytt 18-debatt med Andersen om saken, og siden denne debatten ble litt kaotisk, utdyper jeg mine synspunkter her.

Mitt anliggende er dette:

I Norge kan alle (med noen få unntak) velges til Stortinget, og ingen er inhabile. Stortingsrepresentanter kan altså, i motsetning til statsråder og embetsverk, delta i behandlingen av saker som berører dem, fordi alle anses meningsberettigede og habile. De er valgt for å representere sitt folk og har, pr definisjon, forutinntatte meninger og standpunkter, f.eks. om å ville støtte en liten særinteresse som kanskje de selv også tjener på - noe som altså er legalt og legitimt.

Hvorvidt en person faktisk blir valgt til Stortinget, avhenger av at vedkommende får den nødvendige tillit - først fra sitt parti (som i praksis har monopol på å nominere kandidater) - og deretter fra velgerne. Vedkommende parti eller kandidat kan stille opp spesielle vilkår på forhånd, men det tilhører sjeldenhetene. Men for å ta et eksempel: Et parti kan f.eks. stille betingelser om at vedkommende kandidat må bo i fylket - og en kandidat kan f.eks. ta forbehold for deler av programmet han eller hun skal bli valgt på. Dette er ikke juridiske bindinger, men det vil være moralske og politiske bindinger.

En representant som er lovlig valgt - og som ikke har brutt noen "kontrakt" vis a vis sitt parti eller sine velgere - fortjener stortingspresidentens respekt.

Stortingspresidenten er stortingsrepresentantenes talsperson og "tillitsmann" og bør, etter min mening, behandle alle stortingsrepresentanter likt - og ikke bidra til å svekke tilliten til eller så tvil om integriteten til noen representanter som er lovlig valgt.

Dette kan ikke hindre stortingspresidenten i å ta opp prinsipielle spørsmål for å beskytte Stortingets integritet og respekten for de folkevalgte. Men slike prinsipielle spørsmål bør tas opp på - ja, en prinsipiell måte - løsrevet fra aktuelle representanter som er lovlig valgt og ikke har gjort noe galt.

Dag Terje Andersen har vært spesielt opptatt av kommunikasjonsbransjen.

Vi kan tenke oss flere prinsipelle spørsmål som kan være verdt å drøfte i den forbindelse:

* Ett av dem er spørsmålet om åpenhet om oppdragsgivere og kunder - og om vi kan ha stortings- eller vararepresentanter som ikke forteller hvilke kunder eller klienter de har.

* Et annet er spørsmålet om fordeler av vedtak som treffes - og om stortings- eller vararepresentanter skal kunne delta i behandlingen av saker som gir dem økonomiske eller andre fordeler og om vi i så fall bør få vite hvilke fordeler det er.

* Et tredje er spørsmålet om lobbyvirksomhet og om vi kan ha stortings- eller vararepresentanter som har lobbying som virke.

Etter min mening vil det ha meget vidtrekkende konsekvenser, dersom vi skulle forsøke å forby visse yrker eller en viss type virksomhet, eller påby åpenhet om alle kunde- og klientforhold. Det kan føre til uoverskuelige konsekvenser og skape grobunn for nye problemer - samtidig som det vil svekke det grunnleggende demokratiske systemet vi har i dag, som innebærer at alle kan velges, og at alle er habile.

Noen eksempler:

Hvis klientlistene til kommunikasjonsbyråene ikke kan være hemmelige: Hva da med advokater, revisorer, leger, konsulenter og folk som jobber i interesseorganisasjoner for spesielle medlemmers interesser?

Eller hva hvis man ikke kan delta i behandlingen av saker, der man selv har en potensiell fordel eller interesse? Hva da med bønder, fagforeningsfolk, journalister, ansatte i interesseorganisasjoner eller i de i frie yrker som har (kjente eller ukjente) klienter?

Og hvis man vil forby lobbyister å være stortingsrepresentanter: Hvem er de? Er det ansatte i kommunikasjonsbyråer, eller er det primært ansatte og tillitsvalgte i den svært lange rekken av interesseorganisasjoner i Norge?

Etter min mening er det beste å beholde det systemet vi har: Alle kan velges. Ingen er inhabile. Partiene, og dernest velgerne, avgjør om de har tillit til en oppstilt kandidat. Hvis kandidaten gjør noe som i løpet av stortingsperioden ikke er tillitvekkende, kan han eller hun kastes i forbindelse med neste nominasjon eller valg. Sagt med andre ord: Jeg kan gjerne, som velger, si meg misfornøyd med at Sylvi Listhaug ikke oppgir hvem hun har som kunder. Men det er forskjell på velgerne og en stortingspresident.

Mot disse resonnementene syns jeg argumentasjonen fra Andersen halter:

Han sier at han ikke har uttalt seg om Sylvi Listhaug - men det er nettopp det han har gjort. Han har uttalt seg om henne og andre i samme bransje. Flere enn Sylvi Listhaug har nemlig følt seg provosert av stortingspresidentens uttalelser. En av dem sendte et brev til Andersen og spurte hva han egentlig mente og fikk da til svar at det ikke foreligger skrevne regler, men at Andersen likevel mente at man bør "avstå(r) fra å ta arbeid som med rette kan gi grunnlag for spørsmål om skjult rolleblanding".  "Det er viktig at (vedkommende) ikke bringer seg selv i en situasjon hvor det kan stilles spørsmål ved (vedkommendes) uavhengighet", sa Andersen - og gjorde dermed akkurat det jeg mener han ikke skal gjøre: Han svekket tilliten og reiste tvil om integriteten til en navngitt stortingspresentant, som var valgt på lovlig måte.

Man må spørre: Hvorfor reiser ikke Andersen pekefingeren mot andre? Er det ingen på Stortinget, hvis integritet det kan stilles spørsmål ved? Og er det ingen andre yrker som er like farlige, sett med stortingspresidentens øyne?

I Dagsnytt 18 mente Andersen at leger ikke var i samme kategori. De har visstnok bare taushetsplikt i forhold til sine pasienter, hvilket ikke påvirker de beslutningene de fatter. Men hva med en lege som driver en klinikk for plastisk kirurgi - eller en privat klinikk som er avhengig av å tjene penger og derfor sterkt avhengig av visse grupper pasienter og politikernes rammevilkår?

Andersen sa også at resonnementet ikke gjelder advokater, fordi straffesaker avgjøres av domstolen og ikke av Stortinget. Men hva med forretningsadvokater med klienter med store interesser knyttet til f.eks. skattereglene, reguleringsregimet eller andre rammevilkår for næringslivet?

I tillegg uttalte Andersen seg som om det nærmest var feil av Listhaug å velge en jobb i kommunikasjonsbransjen etter at hun ble valgt til vararepresentant til Stortinget. Men Listhaug har ikke gjort noe ulovlig, og hun har ikke inngått noen kontrakt med sitt parti eller sine velgere om at akkurat kommunikasjonsbransjen (eller hemmelige kundelister) var forbudt område for akkurat henne.

Andersen påstår at velgerne har "rett til å vite" hvilke interesser stortingsrepresentanter har, og at det "skal være offentlig" at en stortingsrepresentant f.eks. sitter i et styre.

Det er en sannhet med modifikasjoner. Det er for det første feil at verv og formelle interesser "skal" være offentlig. Stortinget har riktig nok et register, men det er frivillig å registrere sine verv og interesser der. I teorien kan alle stortingsrepresentantene være konsulenter for "hemmelige" klienter som vi velgere ikke vet om.

Det er også feil at velgerne har "rett til å vite" hvilke interesser stortingsrepresentanter har. Det står ikke noe sted, meg bekjent, og det er heller ikke lett å definere hva en "interesse" er. Bare de siste par dagene har vi blitt minnet om at politikere ikke alltid fatter beslutninger basert på det de selv mener, på flertallets interesser eller hensynet til helheten. Det bør være nok å minne om de økte tollsatsene vi nå skal få - og den famøse Brustadbua, som åpenbart var presset igjennom av LO mot Brustads egen vilje - uten at velgerne har fått vite det før nå, 15 år etter.

Men vi velgere er selvsagt i vår fulle rett til - gjennom partiene og gjennom valg (og i parantes bemerket: velgerne burde få mer og partiene mindre makt, men det er en annen sak) - å forlange svar på de relevante spørsmål vi måtte stille til de som er kandidater til å bli stortingsrepresentanter.

Men det er vi som skal stille spørsmålene og stille krav.

Hvis stortingspresidenten vil gi oss råd, bør han gjøre det på et mer generelt og prinsipielt grunnlag enn han gjør nå.

For akkurat nå har vi inntrykk av at han bare har fått en spesiell bransje i halsen, og at det går utover lovlig valgte representanter som tilfeldigvis har sitt virke der.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

hits