I dag er det lett å snakke seg varm om Europas og EUs problemer: Det er økonomisk krise, eurokrise og samarbeidsproblemer i EU. Stadig flere sier nei til norsk medlemsskap i EU, og Nei til EU smir mens jernet er varmt. Nei til EU er nemlig ikke bare en nei til EU-organisasjon – det er også en nei til EØS-organisasjon, som vil gjøre sitt beste for å undergrave EØS-avtalen som Norge har med EU. Uroen i LO, som kan forplante seg inn i LO-kongressen og til Arbeiderpartiets nominasjonsprosess, understreker alvoret i situasjonen. Saken er i seg selv alvorlig – men den kan også bli en “game changer” i valgkampen: Den skaper splittelse på rødgrønn side og utfordrer Ap-ledelsens autoritet, men den kan kanskje også hjelpe de to små nei-partiene SV og Sp.
Høyres Ine Eriksen Søreide har pekt på at statsministeren og Jonas Gahr Støre selv er skyld i EØS-bråket i egne kretser – fordi de ikke har lagt nok vekt på å diskutere og synliggjøre betydningen av EU og EØS for Norge.
Hun har rett. Selv da den store EØS-utredningen ble lagt frem, var det taust. Og da Regjeringen for et par år siden la frem sin store utenrikspolitiske melding – Interesser, ansvar, muligheter – ble den ledsaget av en beskjed om at EU ikke sto på dagsordenen, og at det dermed ikke var noe stort poeng å diskutere EU.
Høyre kan nok skryte av å være det partiet som, tross alt, snakker mest og mest positivt om EU. Nikolai Astrup har tidvis fremstått som en enslig svale. Likevel må vel også Høyre innrømme at heller ikke dette partiet alltid har ofret EU og EØS den oppmerksomhet de fortjener.
Det Regjeringen og våre folkevalgte mener om EU, EØS og vår tilknytningsform er for mange en dypt bevart hemmelighet. Men sannheten er at det er en voldsom diskrepans mellom det positive syn politikerne har og det inntrykk man kan få i den offentlige debatten. Jeg skriver “politikerne” i bestemt form flertall her, fordi det – utrolig nok – gjelder alle.
For hva sto egentlig i den stortingsmeldingen den rødgrønne regjeringen la frem?
Jo – meldingen var oppsiktsvekkende positiv i sin omtale av EU.
Regjeringen, som altså også består av nei-partiene Sp og SV, tror på et sterkt EU, både av hensyn til verden, Europa og Norge.
Meldingen var full av lovord:
EU “har vist evne til å handle der FN har hatt begrensninger.”
“EU spiller en sentral rolle i mange internasjonale spørsmål, som klima, Georgia-konflikten, Balkan, Iran/atomsaken, Somalia og Midt-Østen, og en viktig sikkerhetspolitisk rolle”
EU “har bidratt til å fremme stabilitet og solidaritet i Europa. (..) Også Norge nyter godt av at EU gjennom utvidelser til 27 land har bidratt til demokrati, politisk stabilitet og økonomisk utvikling i stadig større deler av Europa,” skrev Regjeringen.
Man måtte bruke lupe for å finne argumenter som talte for Norges utenforskap i meldingen, og selv med lupe fant jeg bare ett argument: Norge “har kunnet være en nøytral tilrettelegger på Sri Lanka og anerkjenne den palestinske samlingsregjeringen”.
I stortingsmeldingen listet Regjeringen opp Norges seks viktigste interesser i utenrikspolitikken. Og som tidligere statssekretær i UD, Vidar Helgesen, påviste på et Civita-møte etter at meldingen ble lagt frem: EU ble omtalt svært positivt og som helt avgjørende for Norge innenfor samtlige seks områder.
I sikkerhetspolitikken ble EU omtalt som et av Norges “ankerfester”. “EUs sikkerhetspolitiske relevans for Norge er stor, og vil sannsynligvis bli større”. Regjeringen tar derfor til orde for en “bred og dyp deltagelse i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk”.
I engasjementspolitikken ble det fremhevet at EU og Norge står hverandre nær. Det gjelder i utviklingspolitikken, men også på de fleste områder som dreier seg om fred og forsoning. Norge “opptrer svært sjelden alene”, skrev Regjeringen, vi er avhengig av samarbeid med andre.
For å ivareta Norges økonomiske interesser mente Regjeringen at EØS-avtalen var “den kanskje viktigste oppgaven norsk utenrikspolitikk har”. WTO-forhandlingene ble fremhevet som en av de to viktigste sakene der EU kan gjøre en forskjell overfor USA og BRIC-landene. Klima er den andre viktige saken, og derfor er det “helt sentralt for Norge å delta i utviklingen av EUs miljøpolitikk”. I energipolitikken er EU av “særlig stor betydning for Norge”.
Norge har en “særlig dyp avhengighet” av den internasjonale rettsorden. Men Regjeringen festet sin lit til EU, for som den skrev: EU er “den viktigste internasjonale støttespilleren for en global rettsorden og global styring” som Norge kan ha.
Ingen tok dissens i Regjeringen da denne meldingen ble fremmet. Dette er altså det Ap, SV og Sp mener om EU og EØS.
Og hva mente Stortinget? Jo, Stortinget sluttet seg stort sett enstemmig til Regjeringens melding. I Innstillingen heter det bl.a.:
“Komiteen slutter seg til meldingens påpekning av at Norge har interesse av å ha en velfungerende tilknytningsform til EU som sikrer samarbeid med europeiske institusjoner og medlemsland. Meldingen fastslår at EØS-avtalen har bidratt til et intensivert samarbeid med EU de siste femten årene, og viser også til at Norge har fått en rekke samarbeidsordninger utover EØS-avtalen. Komiteen deler denne vurderingen, og påpeker at dette har bidratt til muligheter for norsk næringsliv og for norske borgere til å reise, studere og jobbe i andre europeiske land.
Meldingen argumenterer klart for at Norge nyter godt av og har interesse av det tette samarbeidet mellom EU-landene. Som eksempler kan nevnes demokratibygging og økonomisk utvikling i Øst- og Sentral-Europa, samarbeid om miljøutfordringer og det indre marked. Komiteen deler denne vurderingen.”
Alt oppsummert: Ine Eriksen Søreide har nok et poeng. Politikerne mener at EU er veldig viktig – og at EØS-avtalen er veldig viktig.
Men de har ikke sagt det tydelig nok.