KrF i offerrollen eller i en offensiv rolle?

  • 05.11.2012 kl.11:38 i Blogg

I Aftenposten i dag er det en stort oppslått artikkel om KrF. Det viser seg at både Kjell Magne Bondevik, Valgerd Svarstad Haugland og Einar Steensnæs har advart Knut Arild Hareide mot at KrF går i regjering med Høyre og sikkert også FrP. Resonnementet er at det vil gå utover partiet, fordi KrF er et lite parti, mens Høyre er stort og dermed vil overkjøre lille KrF. Dette mener de, fordi de har erfaring fra Bondevik II-regjeringen som satt fra 2001 til 2005.

Dette er ingen nyhet for oss som er litt mer enn vanlig interessert i politikk. "Alle" har skjønt, slik jeg også har skrevet om på bloggen min før, at de avgåtte lederne i KrF har vært skeptiske til regjeringssamarbeid med Høyre (og selvsagt særlig FrP), og at de har fortalt dette til Knut Arild Hareide - ikke bare på tomannshånd, men også offentlig. Slik sett er Hareide nå i en vanskeligere situasjon enn de tre andre partilederne på borgerlig side.

Nyheten i Aftenposten var altså ingen bombe. Likevel var det - sett med KrFs øyne - godt at den ble sluppet nå og ikke rett før valget. Da kunne man risikert at de gamle partilederne avsporet hele valgkampen for KrF og Hareide - og kanskje også for flere.

Aftenposten beskriver selv i dag hva som får de tre KrF'erne til å advare mot et regjeringssamarbeid med Høyre. De følte - i perioden 2001 til 2005 - at KrFs profil ble visket ut, at de måtte svelge i seg for store skattelettelser, at de ikke fikk ros for det som gikk bra, og at partiorganisasjonen derfor surnet.

De får svar, både fra Hareide og Aftenpostens kommentator, som minner dem om at det er andre tider, at partiene og utfordringene har forandret seg, og at det er strategisk merkelig at de vil lukke dører allerede 10 måneder før valget.

Jeg er enig i analysen, men syns det mangler ett aspekt.

Jeg satt i Bondevik II-regjeringen, og sett fra innsiden var det ofte gåtefullt å se hvordan KrF kom i problemer og slet med motivasjonen. Innad møtte de nemlig ikke et Høyre som var spesielt "gjennombruddshissig", slik Stanghelle skriver, eller som forsøkte å overkjøre KrF. Høyres statsråder var ikke underlagt noen streng partidisiplin; vi opptrådte sjelden eller aldri samlet fordi vi hadde fått beskjed om det; vi fikk snarere mange beskjeder om å ta ekstra hensyn til småpartiene og kanskje særlig KrF. Vi syntes derfor ofte at vi strakk oss svært langt, særlig målt mot oppslutningen til partiene - og det gjaldt både i regjering og i Stortinget, siden vi var en mindretallsregjering. Jeg kan forstå at skattelettelsene - i en periode med mye trangere økonomi enn det har vært under den rødgrønne regjeringen - symbolsk sett var vanskelig for et parti som KrF, som nok er mer begeistret for å øke de offentlige utgiftene enn Høyre er  - men det er verdt å minne om at dette var lettelser som var avtalt i forhandlinger før regjeringen ble dannet, som for en stor del ble støttet av Arbeiderpartiet, og som hadde en god virkning på norsk økonomi. Uansett og alt oppsummert: De minste partiene hadde klart en overproporsjonal innflytelse i Bondevik II-regjeringen, dvs. at det nettopp ikke først og fremst var kjøttvekta som gjaldt.

Likevel: Uansett hvor mye Høyre ga og ga etter innad, forble det vanskelig for KrF utad. Hva kan det skyldes?

Jeg tror, som sagt, det er ett aspekt som er undervurdert, og det er personene og hvordan de ser på sin oppgave som politiske ledere. I politikken er det, som ellers, ikke bare et spørsmål om hvordan man har det, men også om hvordan man tar det. Om evnen og viljen til å "selge" noe offensivt og ikke defensivt - og om viljen til å skryte fremfor å syte.

Etter min mening har KrF altfor ofte og helt selvvalgt inntatt offerrollen fremfor å innta en offensiv rolle. Og her tror jeg, med all respekt for de gamle partilederne, at Knut Arild Hareide har en fordel. Så langt har han inntatt en langt mer positiv og offensiv - ofte også humoristisk og lett selvironisk - rolle enn det vi har vært vant med fra KrF tidligere. Han minner faktisk i så måte litt om sitt forbilde - Jon Lilletun - som også hadde en egen evne til å se det positive i situasjonen, selv om den kunne være vanskelig.

Av de mange forklaringene på KrFs problemer under Bondevik II-regjeringen, er derfor denne, etter min mening, undervurdert: KrF valgte selv, i altfor stor grad, å fremstille seg selv som et offer.

Knut Arild Hareide har ikke anlegg for det, og det tror jeg er en stor fordel, både for han, KrF og for det borgerlige samarbeidet.

 

hits