Nasjonale prøver

  • 18.01.2013 kl.15:06 i Blogg

Det er forstemmende å se hvordan de nasjonale prøvene blir brukt og misbrukt for politiske formål.

La meg kort minne om bakgrunnen for at vi nå har nasjonale prøver i Norge:

Helt fra begynnelsen av 1990-tallet har det vært diskusjoner i Norge om etablerting av et nasjonalt system for kvalitetsvurdering. I løpet av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet kom det flere utredninger, stortingsmeldinger og stortingsproposisjoner hvor det ble foreslått å etablere et slikt system. Men systemet kom aldri, primært fordi det var politisk omstridt. Jon Lilletun dristet seg riktig nok til å nedsette et utvalg som foreslo et slikt system, men Trond Giske la det i en skuff, bl.a. fordi lærerorganisasjonene protesterte. I 2002 konkluderte et offentlig utvalg med at vi i Norge

  • "Mangler systematiserte data på resultater i opplæringen i en slik form at læresteder og skoleeiere kan nyttiggjøre seg disse.

  • Læresteder og skoleeiere tar ikke systematisk i bruk kartleggings og læringsstøttende prøver.

  • Det mangler redskaper som kan gi skoleeierne bedre muligheter for å vurdere resultater og prosesser i opplæringen.

  • Det mangler oppfølging fra mange skoleeiere på den skolebaserte- og lærebedriftsbaserte vurderingen.

  • Norge er ett av få land i Vest-Europa som mangler et nasjonalt system for kvalitetsvurdering i grunnopplæringen."

Sagt med litt mer alminnelige ord: Vi visste lite om hvordan det sto til i skolen. Vi visste lite om hva elevene lærte. Vi hadde ikke godt nok verktøy for å sørge for at de elevene som trengte det, fikk den hjelpen de trengte underveis i skoleløpet.

Først høsten 2002 vedtok Stortinget omsider at det skulle etableres et nasjonalt system for kvalitetsvurdering, der nasjonale prøver skulle inngå som et viktig element. Denne beslutningen er altså ikke, som nesten alle ser ut til å tro, en del av Kunnskapsløftet. Stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet - Kultur for læring - ble først fremmet våren 2004.

Samtidig - altså våren 2004 - ble imidlertid de første nasjonale prøvene avholdt. Alle vet i dag at fødselen var trang, og at det var mye motstand - men prøvene var kommet for å bli. SV, som vinglet frem og tilbake i sitt syn på et system med nasjonale prøver, valgte til slutt å stå fast på systemet. Det ble riktig nok foretatt noen mindre endringer (systemet er blitt enklere, det er litt mer "multiple choice", og de gjennomføres på andre trinn), men systemet har i bunn og grunn vært det samme siden vi fikk de første prøvene.

Jeg har tidligere skrevet om de feil og feilvurderinger som ble begått da prøvene ble laget første gang, og jeg skal ikke gjenta det her - unntatt å nevne en ting: Alle som arbeider med (systemer for) nasjonale prøver er klar over en typisk fallgruve, nemlig at man lager prøver som gir for sterke "teaching to the test-effekter", dvs. at skolen blir så opptatt av at elevene skal greie å svare på prøvene at de glemmer sitt øvrige læringsoppdrag. Risikoen for at slike effekter skal oppstå, er større jo "dummere" og jo enklere prøver man lager. En feil som ble begått i starten, da jeg var utdanningsminister, var at vi ble for opptatt av dette. Vi ble så opptatt av å unngå slike feil at vi falt i den motsatte grøften og laget for komplekse prøver. La dette være sagt bare for å illustrere at norske politikere og myndigheter har vært fullstendig klar over fordeler og ulemper ved ulike typer tester.

Det er fortsatt mange som er kritiske til de nasjonale prøvene. Noen er det av faglige grunner - andre er det av rene ideologiske og politiske grunner. Derfor fremsettes det kritikk, både åpent og anonymt, og det er selvsagt helt legitimt. At noen er kritiske til prøvene er imidlertid intet bevis på at noen jukser med prøvene.

At det jukses i skolen er intet nytt. Elever har jukset og fusket i uminnelige tider, og skoler og universiteter bruker ofte store ressurser for å avsløre det. At det også finnes noen lærere og ledere som forsøker å jukse, er vel heller ikke til å unngå, for slikt skjer også andre steder i samfunnet.

At det skal foregå systematisk juks med nasjonale prøver, f.eks. i regi av en stor kommune - eller at det er utbredt juks på mange skoler i en kommune - ville imidlertid være ytterst oppsiktsvekkende, skadelig og kritikkverdig - og det er denne påstanden vi hører, bl.a. fra Magnus Marsdal og i VG.

Jeg kan så langt ikke se at det er lagt frem noen bevis eller noe dokumentasjon på at det foregår slik systematisk juks. Det har vært reist mange spørsmål - f.eks. om fritaksprosenter i Oslo sammenlignet med andre kommuner eller fritaksprosenter på ulike skoler i Oslo med den samme andelen minoritetselever - men hver gang slike spørsmål reises, har utdanningsdirektøren i Oslo kommune svært gode og patente svar. Hun kan til og med vise til at både Kommunerevisjonen og Utdanningsdirektoratet (som er Kunnskapsdepartementets direktorat) har gjennomgått Oslo kommunes praktisering av fritaksordningen for de nasjonale prøvene og funnet at den er korrekt. Ja, den er snarere litt streng sammenlignet med andre kommuner.

At spørsmålene særlig retter seg mot Oslo kommune, har sammenheng med at Oslo kommune oppnår svært gode resultater på de nasjonale prøvene. Men det har nok også sammenheng med at byen er Høyrestyrt, for de som reiser spørsmålene, er åpenbart også ute i et politisk ærend.

Det påfallende med de mange påstandene om juks er at de fremsettes anonymt, og at det er anekdotisk.  Boken til Magnus Marsdal er et typisk eksempel, men det samme gjentar seg i VG. Riktig nok er mange av utsagnene av en karakter som viser at det ikke egentlig er påstander om juks, men en kritikk eller noe man syns eller mener - men det er altså også påstander om juks. Og da er det to ting som undrer meg: Utøver pressen skikkelig kildekritikk? Og hva kommer det av at arbeidstakere ikke tør å opptre som varslere i et land med svært gode regler, rutiner og lovgivning for varsling? Burde ikke en rektor eller lærer som mener at han eller hun har avdekket systematisk juks, gi beskjed om det til sine foresatte - og deretter eventuelt følge prosedyren for varslere, dersom han/hun ikke blir hørt?

Onsdag kveld var Oslos utdanningsdirektør i Dagsnytt 18 og forklarte seg svært godt om de spørsmålene og mistankene som var reist. Torsdag gjentar Aftenposten - på lederplass - de påstandene som var fremsatt i VG dagen før - uten å gjengi de svar utdanningsdirektøren ga. Det kan skyldes at lederartikkelen var skrevet før Dagsnytt 18 gikk på lufta, men i så fall burde vel Aftenposten skrive om dette nå, slik at ikke avisen risikerer å spre ubegrunnede og feilaktige påstander om at lærere og rektorer i Oslo-skolen jukser?

Aftenposten går så langt at avisen foreslår at man i stedet for å ha et system med nasjonale prøver bare skal "trekke ut et utvalg elever til slike prøver", fordi det "vil kunne kartlegge situasjonen og gi god informasjon til myndigheter, samtidig som det er vanskeligere å rangere skoler på grunnlag av slike prøver".

Forslaget viser at Aftenposten ikke har forstått hensikten med prøvene. Hensikten er ikke primært - og i hvert fall ikke bare - å skaffe myndighetene og offentligheten et inntrykk av hvordan det gjennomsnittlig står til i norsk skole. Hensikten er å hjelpe den enkelte elev. Å få flere gjennomsnittsbetraktninger er ikke nødvendig - vi har allerede PISA, TIMMS og PIRLS med mer. Det vi trenger, er gode verktøy for å hjelpe den enkelte elev til å prestere bedre - særlig dersom han eller hun ligger veldig dårlig an og har problemer med å tilegne seg grunnleggende ferdigheter.

Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Det vi så sårt manglet på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, var gode underveisvurderinger av elevene - som gjorde at vi visste hvordan det gikk med dem før det var for sent, og som gjorde at det kunne settes inn tiltak i tide. De nasjonale prøvene skal hjelpe oss med det.

Men hvis vi skal hjelpe den enkelte, konkrete elev, er det han eller henne vi må vite noe om - ikke en gjennomsnittselev som ikke finnes.

 

 

 

 

 

 

hits