Hvis man googler “kringkastingsråd + supperåd” får man over 27.000 treff.
Det er ikke så rart. I hine hårde dage – nesten før dagens unge stortingsrepresentanter var født – var det “allmennkunnskap” at Kringskastingsrådet var et supperåd – et råd uten makt og innflytelse, uten mål og mening.
Mang en gang var det snakk om å legge ned hele rådet – før man i stedet bestemte seg for å ta et motsatt grep – og gjorde rådet mindre for å gjøre det mer slagkraftig.
Det skjedde tidlig på 1990-tallet, da Stortinget bestemte seg for å redusere antall medlemmer i rådet. Høyre og Fremskrittspartiet hadde riktig nok et annet prinsipielt syn og mente at det måtte være opp til NRK selv – og ikke Stortinget – å avgjøre om man ville ha et råd og hvordan mandatet og sammensetningen i så fall skulle være. Men subsidiært vil jeg anta at også Høyre og FrP mente at det var bedre med et mindre råd enn det vi hadde hatt til da.
Rådets medlemmer oppnevnes delvis av Stortinget og delvis av regjeringen. Og rådets mandat er å “uttale seg i de programsaker som kringkastingssjefen forelegger for det, eller som rådet finner grunn til å ta opp etter initiativ fra et medlem eller fra lyttere og seere” . Rådet behandler også klager fra lyttere, seere og brukere av NRKs tilbud.
Jeg har selv hatt gleden av å være medlem av Kringskastingsrådet i åtte år etter omdanningen tidlig på 1990-tallet. Det var interessant, og det ga stor innsikt i NRKs virksomhet. Jeg fikk også anledning til å reflektere over K-rådets betydning.
Det er flere argumenter som, etter min mening, taler for å ha et slikt råd.
Den viktigste er at det skaper en arena for åpen og offentlig debatt om vedkommende mediebedrifts virksomhet – hvilket er særlig viktig i presseetiske spørsmål.
I NRKs tilfelle er dette dessuten ekstra viktig, fordi NRK er en allmennkringkaster som er eid og finansiert av borgerne – og som borgerne derfor har rett til særlig innsyn i. Kringkastingsrådet blir derved en slags organisert og strukturert lyttepost og et talerør for lytterne og seerne.
Etter min mening burde flere mediebedrifter etablert slike råd, som i full offentlighet drøfter virksomheten og setter søkelyset på svake punkter, dilemmaer og feil som er begått.
Men det er også potensielle problemer knyttet til Kringskastingsrådet. Det er en viss risiko for at man i praksis blir “kjøpt og betalt” av ledelsen i NRK, som har mye av definisjonsmakten, større kunnskap enn rådets medlemmer og muligheter til å få rådets medlemmer til å begynne å identifisere seg med NRK – til å bli “en av dem”. I verste fall vil K-rådet dermed ikke være det korrektivet det bør være overfor NRKs ledelse og programvirksomhet.
NRK har de siste årene blitt felt av Pressens Faglige Utvalg (PFU) svært mange ganger – og er blitt omtalt som en “PFU-versting” og “etikkversting”. Det er å trekke det langt, men motsatt er det også litt bekymringsfullt at rådsmedlemmet Frank Rossavik – i det siste K-rådsmøtet – ikke fikk støtte til å uttrykke uro over denne utviklingen.
Enda mer bekymringsfullt er det, etter min mening, dersom Kringkastingsrådet ikke vil behandle den såkalte romsaken. Via sosiale medier har jeg fått inntrykk av at denne Dagsrevy-reportasjen, som er sterkt kritikkverdig, ikke skal behandles av Kringskastingsrådet, fordi saken allerede er klaget inn for PFU eller vil bli klaget inn for PFU.
Jeg vet ikke hva som hindrer Kringskastingsrådet å behandle denne saken – selv om den er klaget inn for PFU. Det er logisk at ikke to organer behandler en formell klagesak – men denne saken handler om mye mer enn en klage.
Jeg mener det er viktig at offentligheten – altså eierne av NRK – blir bedre opplyst om hvordan denne reportasjen kunne bli sendt i NRK og får større kunnskap om hva NRK vil gjøre for å hindre at noe tilsvarende skjer igjen. I Kringkastingsrådet kan medlemmene be om redegjørelser, stille oppfølgingsspørsmål, gi uttrykk for synspunkter og, i det hele tatt, målbære den omfattende debatten og kritikken som har kommet frem etter at problemene med denne Dagsrevy-reportasjen ble avslørt. Og de kan gjøre det i et helt åpent møte.
Hvis ikke Kringkastingsrådet kan manne seg opp til å behandle en slik sak – men gjemmer seg bak uforståelige formaliteter – ja, da har Kringkastingsrådet ingen funksjon.
Som lytter, seer og bruker av NRKs tilbud – og som en sterk tilhenger av en reklamefri og kvalitativt god allmennkringkaster – ønsker jeg meg et K-råd som engasjerer seg i det som er viktigst – ikke et supperåd.
Derfor bør denne saken på sakskartet på K-rådets neste møte, som er 14.mars.
