Om de små overtramp i pressen

  • 05.02.2013 kl.08:53 i Blogg

Sent i går skrev jeg en kommentar om behovet for at Kringkastingsrådet behandler  reportasjen om romkvinnen i Dagsrevyen for en tid tilbake. Det er en sak der det er begått alvorlige brudd på god presseskikk, og som derfor med god grunn er blitt møtt med stor allmenn interesse.

I dag morges oppdaget jeg et annet overtramp. Denne gangen er det et lite brudd på god presseskikk, men likevel et brudd -  som potensielt kan ha stor betydning for den det gjelder.

Saken dreier seg om et intervju med meg, som Aftenposten presenterte i går - og som jeg også ga noen utfyllende kommentarer til på bloggen min i går.

Intervjuet med meg ble gjort i forrige uke - og var en oppfølging av et utspill fire unge politikere hadde hatt rett før - om samarbeid på ikke-sosialistisk side - og av uttalelser jeg har kommet med i et par paneldebatter om borgerlig samarbeid. Grunnen til at Aftenposten ville snakke med meg, var at jeg står litt på siden av det partipolitiske miljø og det samarbeidet mellom partiene som skjer i Stortinget - samtidig som jeg har erfaring fra tre borgerlige koalisjonsregjeringer og fortsatt arbeider med politikk og sammen med mange politikere i forbindelse med mitt arbeid i Civiita.

Selve standpunktet jeg inntok i inervjuet - om at det kan være en fordel med en eller annen form for felles erklæring fra partier som vil samarbeide - har, så langt jeg kan bedømme, fått lunken mottakelse i det politiske miljø - samtidig som jeg har fått mange positive reaksjoner fra borgerlige velgere. Det er ikke så overraskende. Det er ofte forskjell på hvordan slike spørsmål bedømmes i og utenfor partiinterne kretser - og det kan dessuten føres argumenter både for og mot. Dette er likevel ikke poenget her - når jeg nå skal fortelle om Aftenspostens overtramp.

Før intervjuet sto på trykk, fikk jeg både lese og godkjenne det jeg hadde sagt. Da det sto på trykk mandag morgen, leste jeg det derfor ikke omigjen. Men da jeg kom i Dagsnytt 18, som ville ha debatt om saken, stusset jeg over en ting - nemlig at programlederen hevdet at jeg uttalte meg i "vi"-form i intervjuet - som om jeg var en del av samarbeidsbestrebelsene mellom de fire ikke-sosialistiske partiene. Jeg bestred det kort der og da og regnet med at programlederen tok feil.

I morges skjønte jeg imidlertid at noe var galt. For i dag skriver Kjetil Bragli Alstadheim, en vanligvis svært presis journalist, at jeg snakket om "oss" og "dem" i intervjuet.

Det fikk meg til å sjekke, og han - og Dagsnytt 18 - har rett. I intervjuet står det at jeg sier følgende: "-Vi må ikke la motstanderne tegne bildet av oss. Vi må tegne det selv."

Det jeg egentlig sa, som jeg har godkjent, og som står lenger ned i intervjuet, er dette: "Det handler til syvende og sist om du vil tegne bildet av deg selv, eller om det skal overlates til de rødgrønne". Slik det står i konteksten, kan det ikke være noen tvil om at jeg kommenterer hva partiene bør gjøre - og ikke hva "vi" bør gjøre.

Er dette en stor forskjell?

For hvermansen er det selvsagt ikke det. Men djevelen ligger i detaljene, også i politikken. De borgerlige politikerne, jeg - og Aftenpostens journalister - vet at det er forskjell, og at dette har betydning. Det betyr nemlig noe i politikken at man har forståelse og respekt for hverandres roller.

Mange i pressen prøver å fremstille Civita som "navet" i det borgerlige samarbeidet. Det er noe jeg alltid, så sant det er mulig, avviser. Samarbeidet mellom de borgerlige partiene skjer på Stortinget, og alle anstrengelser for å bygge et ikke-sosialistisk samarbeid og regjeringsalternativ skjer der og mellom partiene.

Civita, derimot, er en arena som tilbyr mange ulike former for aktiviter, der mange borgerlige politikere - særlig unge - deltar. At også dette på sikt kan ha en betydning for borgerlig samarbeid kan selvsagt ikke utelukkes - men det er tross alt en annen sak.

Det står sitatstrek foran utsagnet, der jeg tilsynelatende bruker begrepene "oss" og "vi". I forbindelse med Marte Krogh-saken var det en diskusjon på sosiale medier om hvorvidt det er forskjell på å bruke anførsestegn og sitatstrek - og om pressen står friere til å skrive om utsagn, dersom man "bare" bruker sitatstrek. Meningene derom var delte - men jeg tror alle var enige om dette:

Pressen har ingen rett til å endre eller fordreie meningsinnholdet i et utsagn, og det gjelder uansett.

 

OPPDATERING 7.2.2013: Jeg har vært i kontakt med Aftenposten, og vi er enige om at jeg er feilsitert. Det skjedde ved en feil, som Aftenposten har beklaget. En riktig versjon har senere vært publisert på Aftenposten.no

hits