Løgn, forbannet løgn og selektiv bruk av statistikk i Blåkopi

  • 11.03.2013 kl.12:44 i Blogg

Hva er en løgn?

En løgn er, ifølge definisjonen, en usannhet som fremføres mot bedre vitende.

Teknisk sett må man altså bevisst fremsette en usannhet for at det skal kunne betraktes som en løgn.

I praksis er det imidlertid mulig å lyve, selv om det man sier, teknisk sett, er sant. Det er f.eks. fullt mulig å etterlate et feilaktig eller løgnaktig inntrykk av en sak, selv om hvert ord og hver setning man har brukt for å fremstille saken, i og for seg er sanne. 

At dette er mulig, vet bl.a. journalister og politikere - og det er vel fair å si at mange også, en gang iblant, faller for fristelsen til å gi en så selektiv og skjev fremstilling av en sak at det tenderer mot å bli en løgn. I det famøse Dagsrevy-innslaget om en romkvinne ble det tydelig hvordan det kan gjøres: Fordi utvalget av fakta som formidles og forties er svært skjevt, blir det etterlatte inntrykket feilaktig og/eller løgnaktig. Dagsrevyen prøvde å få oss til å tro at en uskyldig romkvinne ble dårlig behandlet i Norge - mens det i virkeligheten dreide seg om en skyldig romkvinne som ble rettmessig behandlet i Norge.

Den tidligere Ap-politikeren Wegard Harsvik har skrevet boken Blåkopi. Den foregir å skulle "opplyse" leserne om hvor ille det har gått i Sverige etter at den borgerlige regjeringen overtok i 2006 for på den måten å advare mot å stemme på partiet Høyre, som, ifølge Harsvik, vil føre samme politikk som Moderaterna gjør i Sverige.

Boken er så gjennomført uetterrettelig at den igrunnen unndrar seg muligheten for seriøs debatt. Men siden forlaget, tankesmien Res Publica, i VG i går selvfornøyd konstaterte at ingen hittil har klart å påvise faktafeil i boken, men bare "et knippe småfeil", tenkte jeg det kunne være greit å skrive en liten kommentar - nettopp for å illustrere hvordan man kan lyve uten nødvendigvis å lyve rent teknisk.

Boken tar for seg særlig tre politikkområder, nemlig helse- og omsorgssektoren, arbeidslivet og skolen.

Jeg skal ta for meg kapitlet om skolen, som heter "Världens bästa skitskola" og er på ca. 20 sider.

En kort oppsummering av budskapet i kapitlet kan være som følger: I 1991 gjennomførte den borgerlige Bildt-regjeringen en reform av den svenske skolen - med fritt skolevalg, fri etableringsrett for private skoler og et pengene følger eleven-prinsipp. Dette har ført til at den svenske skolen nå skårer dårligere på internasjonale undersøkelser av skoleprestasjoner. I Norge, derimot, skårer elevene bedre under den rødgrønne regjeringen, som, i motsetning til den borgerlige regjeringen i Sverige, ikke har privatisert skolen. Likevel vil Høyre, hvis partiet kommer til makten, føre samme politikk som Moderaterna.

Budskapet underbygges med et (meget skjevt) utvalg statistikk, anekdoter og argumenter fra skoledebatten i Sverige.

Om det er noen direkte løgner i omtalen av Sverige, vet jeg ikke - men det er heller ikke poenget her. Mitt poeng er at fremstillingen, samlet sett, er både unyansert og løgnaktig, og at det gjør det umulig å diskutere boken seriøst.

Her er 20 opplysninger som Harsvik ikke har fått plass til i kapitlet sitt om skolen:

1. Harsvik nevner ikke at sosialdemokratene har hatt flere av utdanningsministrene siden de angjeldende reformene ble gjennomført tidlig på 1990-tallet. Siden 1991 har de borgerlige hatt makten i Sverige i ca. 10 år, mens sosialdemokratene har hatt makten i ca. 12 år. I denne perioden har sosialdemokratene hatt tre undervisningsministre, hvorav to var meget sentrale politikere i sitt parti.

2. Harsvik skriver, oppsiktsvekkende nok, at det er umulig å reversere reformene, fordi de store skolekonsernene i realiteten har "vetomakt" i svensk skolepolitikk. Men han nevner ikke at sosialdemokratene overtok makten allerede i 1994 og hadde den frem til 2006. Likevel ble ikke Bildt-regjeringens reformer reversert.

3. Harsvik har ikke fått plass til å opplyse om at man på de svenske sosialdemokratenes landsmøte i 2009 behandlet et forslag om å forby muligheten til å ta ut utbytte fra private skoler, og at forslaget falt. Vi får heller ikke vite at det i sosialdemokratenes nåværende program ikke står noen ting om at det skal bli forbudt å ta ut utbytte, dersom sosialdemokratene igjen kommer til makten. Snarere blir det i programmet indirekte bekreftet at man fortsatt skal kunne ta ut utbytte, dersom sosialdemokratene overtar makten. Men heller ikke dette nevner Harsvik.

4. Harsvik har heller ikke funnet plass til å gjengi bredden i skoledebatten i Sverige, som bl.a. dreier seg om hvorfor Sverige nå skårer dårligere på internasjonale tester. Mange mener nemlig at dette skyldes tiår med feilslått sosialdemokratisk skolepolitikk - helt tilbake til 1970-tallet - og at man først nå, under den borgerlige regjeringen, gjennomfører tiltak for å gjenreise kunnskapsskolen. Svenskene er bl.a. opptatt av å lære hvordan Norge snudde den samme negative (sosialdemokratiske) trenden i perioden 2001 - 05.

5. Harsvik nevner heller ikke en annen, meget omdiskutert svensk reform, som ble gjennomført rett før Bildt-regjeringen kom til makten av den daværende sosialdemokratiske undervisningsministeren Gøran Persson. Han gjennomførte nemlig en "kommunalisering" av skolen, dvs. at ansvaret for skolen ble overført fra staten til kommunene. Den nåværende undervisningsministeren, som er fra Folkpartiet (og altså ikke Moderaterna), mener at denne kommunaliseringen er en viktig årsak til at det nå går dårligere i svensk skole, og han argumenterer derfor (i motsetning til Moderaterna)  for at staten igjen skal overta ansvaret.

6. Harsvik har funnet plass til å vise til en analyse som den norske tankesmien Manifest har gjort av det svenske skolesystemet, der påstanden er at privatskolene har ledet til dårligere resultater. Men Harsvik har ikke funnet plass til å vise til en analyse Civita har gjort etterpå, som tilbakeviser påstandene fra Manifest.

7. I Harsviks bok har det heller ikke blitt plass til å opplyse om en langt viktigere rapport, som kom etter analysene fra Manifest og Civita. Den kom fra forskningsinstitusjonen Instiutet for arbetsmarknads- og utbildningspolitisk utvärdering og slår utvetydig fast at det ikke er innslaget av privatskoler i Sverige som har ført til de dårligere resultatene, men at det snarere er tvert om: Resultatene er dårligst, der innslaget av privatskoler er minst. I rapporten heter det bl.a. at det "mycket väl (kan) vara så att de kommuner som har få eller inga friskolor alls är de kommuner som bidragit mest till denne (resultat)nedgång. I vilket fall som helst finner vi inget stöd för uppfatningen att ökningen av andelen friskolor og friskoleelever skulle förklara Sveriges relative nedgång i provresultaten från internationella tester". Forskerne finner for øvrig også at "en ökning av andelen friskoleelever i en kommun leder till en ökning av det genomsnittlige utbildningsresultatet".

8. Harsvik skriver at Bondevik II-regjeringens bruk av begrepet "friskoler" fremfor "privatskoler" bare er en språklig tilsnikelse, fordi "høyrepartiene (er blitt) svært bevisste på hvordan språk kan brukes som virkemiddel for politisk påvirkning". Harsvik skriver imidlertid ingenting om den substansielle forskjellen på de to skoleslagene, eller om hvorfor "venstrepartiene" velger å bruke samme betegnelse, nemlig "privatskole", på to vesensforskjellige skoleslag. Så til lesernes opplysning - her er forskjellen:

En privatskole er eid og drevet av private etter at visse minstekriterier i henhold til Opplæringsloven er oppfylt. Skolen kan selv velge hvilke elever den vil ta inn og hvor høy prisen for en skoleplass skal være, og eierne har full anledning til å ta ut utbytte av virksomheten, dersom den går med overskudd.

En friskole (som de rødgrønne altså også kaller privatskole) er en skole som er eid og drevet av andre enn kommunen/fylkeskommunen, dvs. som regel av private, men det kan i teorien også være staten, og som mottar offentlig støtte, fordi den fyller en rekke krav i henhold til en egen tilskuddslov. Skolen kan ikke selv velge hvilke elever den vil ta inn, den kan kun ta egenandeler begrenset oppad til ca. 15 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen, og det er forbudt å ta ut noen former for åpent eller skjult utbytte. Den offentlige støtten utgjør ca. 85 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen, dvs. at det ikke er et rent "pengene følger eleven-prinsipp". Friskolene får nemlig ikke støtte til kapitalutgifter (husleie) og altså heller ikke 100 prosent av kostnadene til drift.

(Jeg vil heretter bruke begrepene privatskole og friskole i henhold til definisjonene jeg har gitt her, fordi det gjør det lettere for leseren å følge med.)

9. Harsvik skriver at "i Høyres Norge skal alle som vil(,) kunne åpne sin egen skole, så lenge de oppfyller visse minstekriterier. Det offentlige skal la pengene følge eleven, og dermed overføre penger til skoleeieren, det være seg en offentlig, ideell eller kommersiell aktør."

Dette er svært omtrentelig. Sannheten er riktig nok at alle som vil, kan åpne sin egen skole, så lenge de oppfyller visse minstekriterier - men dette er privatskoler, som ikke kan motta offentlig støtte. De rødgrønne har ikke gjort noe, ikke noe, for å stramme inn på denne muligheten.

Hvis man vil ha godkjenning som friskole, derimot, slik at man kan motta offentlig støtte, kreves det langt mer enn "minstekriterier". Noen, men ikke alle, pengene vil følge eleven til disse skolene. Men Harsvik fordreier sannheten når han etterlater inntrykk av at støtten kan gå til kommersiell drift. Det er strengt forbudt å ta ut noen form for utbytte.

Her viser imidlertid Harsvik hvordan han bruker språket "som virkemiddel for politisk påvirkning". Harsvik sier nemlig ikke rett ut at den offentlige støtten kan brukes til kommersiell drift - han sier bare at støtten kan gå til "kommersielle aktører". For slik kan Harsvik snakke sant, samtidig som han etterlater et løgnaktig inntrykk: Det er nemlig ikke forbud mot at en "kommersiell aktør" driver en ideell skole. Det var det ikke under Bondevik II-regjeringens friskoleregime - og det var det heller ikke før Bondevik II-regjeringen eller etter. Også under den rødgrønne regjeringen er det tillatt for kommersielle aktører å drive ideelle skoler.

Det er også feilaktig når Harsvik etterlater inntrykk av at f.eks. Høyre går inn for et pengene følger eleven-prinsipp. Norsk skole er rammefinansiert både under tidligere og nåværende regjering. Hva slags finansieringesystem kommunene så velger å ha, er opp til dem. I Oslo-skolen, f.eks., går det desidert mest ressurser til de skolene som har størst utfordringer, f.eks. med et høyt antall minoritetsspråklige elever.

10. Harsvik skriver rett ut at Høyres (friskole)politikk er den samme som den som føres i Sverige, men det er ikke sant.

I Sverige mottar friskolene 100 prosent offentlig finansiering, det er forbudt å ta egenandeler fra elevene, og det er lov til å ta ut utbytte. Bondevik II-regjeringens friskolelov (som er den det i hovedsak er på tale å gjeninnføre, dersom det blir et regjeringsskifte) innebar at finansieringen var begrenset til 85 prosent av driftskostnadene, at det var lov å ta egenandeler begrenset oppad til ca 15 prosent av driftskostnadene, og at det er forbudt å ta ut utbytte. Disse tre egenskapene ved loven står for øvrig uendret etter at den rødgrønne regjeringen overtok. Selv etter en svært grundig vurdering konstaterte daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal at forbudet mot å ta ut utbytte var så strengt at det ikke var noe behov for å endre loven på dette punkt, noe som for øvrig kan ha sammenheng med at  Bondevik II-regjeringen hadde strammet inn adgangen til å ta ut utbytte.

En nærmere beskrivelse av forskjellen på Bondevik II-regjeringens friskolelov og den nåværende, rødgrønne loven, kan for øvrig finnes her.

11. Harsvik skriver at norsk skole "til sammenlikning" med den svenske skolen har hatt en positiv utvikling de siste årene "under den rødgrønne regjeringen". Harsvik etterlater inntrykk av at dette skyldes at den rødgrønne regjeringen har strammet inn friskoleloven - mens han ikke ett sted har fått plass til forskernes forklaring på fremgangen i norsk skole eller til å nevne at Bondevik II-regjeringen foreslo og fikk vedtatt  skolereformen Kunnskapsløftet. Så bare for å gjøre det helt klart: Det er ingen forskere i Norge som fremhever få friskoler som årsaken til fremgangen på internasjonale skoleundersøkelser. Alle peker på Kunnskapsløftet og/eller på den massive kulturendringen som skjedde i norsk skole fra rundt 2003, dvs. det svenskene nå gjerne vil lære av, som årsaken til fremgangen i norsk skole.

12. Harsvik gjentar et rødgrønt glansnummer: "Clemet hastegodkjente (etter valget i 2005) 5000" av i alt "22.000 nye elevplasser i private skoler", som det var søkt om - noe som ville innebære en "massiv utvidelse av antallet private skoleplasser", dersom ikke de rødgrønne hadde innført "frysloven". Men Harsvik har ikke funnet plass til å nevne dette:

  • Det er helt urealistisk at det blir etablert like mange friskoleplasser som det blir søkt om. All erfaring viser at det ikke skjer.
  • Det er dobbelt urealistisk i dette tilfellet, fordi det ble søkt om ekstra mange plasser - i frykt for at en rødgrønn regjering ville stramme inn loven.
  • Selv om alle plassene hadde blitt godkjent, og etablert, hvilket er helt urealistisk, hadde andelen elever i friskoler likevel vært lav i Norge.  (Utregninger som Civita gjennomførte i 2008, viste at dersom Bondevik II-regjeringens "frislepp" hadde blitt gjennomført fullt ut i grunnskolen - med 6800 nye plasser - ville det økt andelen elever i frittstående grunnskoler til ca. 3,2 prosent, noe som fortsatt ville ligget langt unna f.eks. OECD-snittet på ca. 10 prosent.)
  • Jeg "hastegodkjente" for øvrig ingen elevplasser. Jeg fulgte loven til punkt og prikke og kunne ikke unnlate å godkjenne disse plassene, hvilket byråkratene i departementet sikkert kan bekrefte, hvis de rødgrønne gidder å spørre.

13. Harsvik gjør et poeng av at John Bauer-skolen jukset med reglene, tok ut utbytte, ble dømt og måtte betale tilbake til staten. Men det halter litt i resonnementet: På den ene siden etterlater Harsvik inntrykk av at Bondevik II-regjeringen tillot kommersielle friskoler - på den annen side forteller han at en friskole som prøvde å være kommersiell, ble tatt og dømt. Begge deler kan jo ikke være sant samtidig.

Harsviks "halmstrå" er at det er "naivt" å tro at ikke kommersielle krefter vil prøve seg, dersom man tillater at skoler har andre formål enn religion, pedagogikk, en internasjonal profil eller idrett - som om det er flere kjeltringer blant realfagsentusiaster enn i idretten. Men argumentet henger ikke på greip: Dessverre har det blitt avslørt kriminelle under alle friskoleregimer - både før, under og etter Bondevik II-regjeringen. En av de aller verste var Musikkinstrumentakademiet (MIA), som særlig SV la sin beskyttende hånd over - også etter at det var avslørt juks med den offentlige støtten. Men ingen av disse andre tilfellene har Harsvik hatt plass til å nevne.

14. Harsvik mener å vite at "flere private skoler" er "et selvstendig mål for Høyre", og at selve "problemet" i norsk skole, ifølge Høyre, er "mangelen på valgfrihet". Det er mulig noen i Høyre har uttrykt seg slik. Disse synspunktene har jeg imidlertid aldri hatt selv, da jeg var utdanningsminister for Høyre - og jeg kan heller ikke gjenfinne dem i forslaget til program for Høyre i neste periode. Der får man, nesten tvert om, inntrykk av at selve problemet i norsk skole er mangel på gode nok lærere, og at målet med friere skolevalg eller friskoler er valgfriheten - ikke flere "private" skoler.

15. Harsvik "opplyser" oss om hvor naive vi er når vi tror vi kan forby uttak av utbytte i skolene, siden "selv de minste barnehager lager kompliserte selskapsstrukturer, der pengenes vei blir vanskelig å følge". Hvorfor sammenligningen er relevant, får vi ikke vite så mye om, men det er i hvert fall to forskjeller som Harsvik ikke har hatt plass til å nevne: Den ene forskjellen er at det er lov å ta ut utbytte fra offentlig støttet barnehagedrift, mens det ikke er lov å ta ut utbytte av offentlig støttet skoledrift. Den andre forskjellen er at det har vært stor mangel på barnehageplasser, mens det ikke er noen mangel på skoleplasser.

16. Harsvik forklarer oss at det er mange måter å ta ut utbytte på, selv om det formelt sett ikke er utbytte. Han har dessverre ikke hatt plass til å nevne at loven forbyr alle former for utbytte, også alle presumtivt skjulte former for utbytte. Han nevner heller ikke at utbyttereglene i den nåværende rødgrønne loven er de samme som reglene i Bondevik II-loven.

17. Harsvik ramser opp hva som er "Høyres vei mot "verdens beste skole"", som er "tuftet på de samme virkemidlene som deres svenske søsterparti brukte". Men Harsvik har muligens hatt dårlig tid, for fremstillingen blir nokså overfladisk. La oss ta det punkt for punkt:

  • "Konkurranse - prinsipp om fri etableringsrett", skriver Harsvik, men dette er feil. Det er, og vil ikke bli, fri etableringsrett for friskoler. Kriteriene vil, dersom f.eks. Høyres programforslag blir realisert, bli de samme som i dag med ett unntak: Det vil ikke lenger kreves at friskoler skal ha et religiøst, pedagogisk, idrettslig eller internasjonalt preg. De kan også ha preg av realfag, rørleggerfag eller et elevmiljø som er spesielt godt.
  • "Pengene følger eleven - driftsstøtte gis til eieren av skolen eleven velger. Private og offentlige skoler får samme støtte", skriver Harsvik, men også dette er feil. Privatskoler får ingenting. Friskoler får mindre enn offentlige skoler. Dessuten følger ikke pengene uten videre eleven, ettersom norsk skole er rammefinansiert.
  • ""Mangfold" av skoleiere og -drivere", skriver Harsvik, og han har rett: Rent bortsett fra at han skriver "mangfold" i anførselstegn, må vel dette sies å være riktig
  • "Fritt skolevalg og "valgfrihet for alle"", skriver Harsvik, men er igjen nokså omtrentelig. Høyre - i Bondevik II-regjeringen - gjorde ingenting for å lovfeste fritt skolevalg, slik man gjorde i Sverige tidlig på 1990-tallet. I Norge er det opp til kommunene i grunnskolen og til fylkene i videregående skole å bestemme om det skal være fritt skolevalg innad i kommunen/fylket. Om det kan bli aktuelt å lovfeste fritt skolevalg på nasjonalt nivå - også over kommunegrensene - i fremtiden gjenstår å se. I skrivende stund har jeg (dessverre, etter min oppfatning) ikke registrert dette som noen stor kampsak i noen av partiene.
  • "Forestilling om at mer penger verken er nødvendig eller ønskelig.", skriver Harsvik - uten at jeg forstår om han med dette mener at dette er et typisk borgerlig standpunkt - eller et Høyre-standpunkt - som skiller Høyre eller borgerlige partier fra de rødgrønne partiene. Uansett tror jeg man kan slå fast dette: Norge bruker mer penger på skole enn nesten noe annet land i verden. Ingenting tyder på at mer penger automatisk fører til bedre kvalitet i skolen. De rødgrønne, særlig SV, klaget mye på lav ressursbruk under Bondevik II-regjeringen, men i den rødgrønne perioden har det ikke skjedd noe av betydning når det gjelder ressurser til skolen, enda Regjeringen har hatt svært mye mer penger å rutte med enn noen tidligere regjering. Ressursbruken i skolen har vært temmelig stabil på hele 2000-tallet. Stoltenberg II-regjeringens ressursløfte fra Soria Moria I-erklæringen fra 2005 er fortsatt ikke oppfylt og vil heller ikke bli det.

Men ingenting av dette har det vært plass til å få med i Harsviks bok.

18. Harsvik bruker mye plass på å fortelle om statistikk, argumenter og anekdoter fra den svenske skoledebatten - men dessverre har det ikke vært mulig for ham å få med alt. Bare for å ta ett eksempel: Spørsmålet om karakterens betydning - og om "karakterinflasjon"  - har vært sentralt i Sverige, slik det er i mange andre land, også Norge. Men når Harsvik spekulerer i hypotesen om at det går inflasjon i karakterer pga mange friskoler i Sverige, glemmer han å nevne hypotesene som taler for det motsatte, og som man bl.a. kan lese om her.

19. Harsvik glemmer også å fortelle om den påståtte "karakterinflasjonen" i Norge som følge av våre friskoler. Her viser nemlig statistikken at videregående friskoler både ligger nederst, i midten og øverst på skalen - når man måler treffsikkerhet i karaktersetting (målt ved å sammenligne standpunkt og eksamen).

20. Harsvik skriver at det at "valgfrihet (er) det eneste saliggjørende er noe høyrepartiene over hele Norden har felles" - hvoretter han forklarer hvordan dette går utover de svakeste, bl.a. på denne måten: "Dersom nærskolen er populær, vil den være fylt opp med elever med bedre karakterer" - og ergo får ikke elevene som bor i nærmiljøet, plass. Harsvik selv har også så liten plass at han ikke har mulighet til å nevne at retten til en plass på nærskolen er lovfestet for grunnskoleelever i Norge, og at ingen partier har anfektet dette prinsippet. Han nevner heller ikke at det er fylkene i Norge som bestemmer hva slags opptakssystem det skal være i videregående opplæring.

Og slik kunne man fortsette, hvis man syns det var verdt tiden.

Jeg syns ikke det. Jeg syns boken til Harsvik er pinlig, uetterrettelig, unyansert og løgnaktig. På hele 20 sider får vi ikke en gang presentert noen enkle fakta om skolesituasjonen i Sverige. Det hagler med påstander om kommersielle skolekonserner som tapper skolene for penger, om segregering av elever, om juks med karakterer, bruk av skatteparadiser, utdanninger det ikke er bruk for og skoleeiere som går på nattklubbesøk i New York på skattebetalernes regning. Men noen enkle fakta er det ikke blitt plass til, så her kommer det - basert på tall fra Friskolornas riksförbund.

  • I 2011/12 gikk 9 pst av svenske elever i en frittstående grunnskole, mens 7 pst gikk på en i videregående friskole. 62 pst av elevene gikk på en kommunal grunnskole, mens 22 prosent gikk på en kommunal videregående skole.
  • Andelen elever med utenlandsk bakgrunn i grunnskolen er 20 pst i friskolene og 18 pst i den offentlige skolen.
  • Andelen elever med utenlandsk bakgrunn i videregående skole er 16 pst i friskolene og 17 pst i den offentlige skolen.
  • Andelen elever med foreldre med høyere utdanning i grunnskolen er 65 pst i friskolene og 51 pst i den offentlige skolen.
  • Andelen elever med foreldre med høyere utdanning i videregående skole er 50 pst i friskolene og 49 pst i den offentlige skolen.
  • Fra 2007 - 2011 gikk til sammen 11 frittstående grunnskoler konkurs. Disse konkursene berørte i alt 361 elever og 11 kommuner av i alt ca. 900.000 elever og 290 kommuner.
  • Fra 2007 - 2011 gikk til sammen 13 videregående friskoler konkurs. Disse konkursene berørte i alt 917 elever og 11 kommuner av i alt ca. 370.000 elever og 290 kommuner.
  • I snitt går 140 elever på en friskole i Sverige - mens snittet på de offentlige skolene er 250 elever.
  • Kun fire prosent av friskoleeierne oppgir at de har brukt ekstern kapital når de startet, overtok eller utviklet friskolen.
  • Friskoler som drives som aksjeselskaper, hadde i snitt et resultat før skatt og renter i forhold til omsetningen på 4,1 prosent (cirka halvparten av det som er normalt i svensk næringsliv) og tok ut et gjennomsnittlig utbytte på 0,8 prosent, hvilket er cirka en fjerdedel av snittet i næringslivet.
  • Fordelingen på ulike profiler i frittstående grunnskoler i 2008 var slik: 28 pst hadde en pedagogisk profil, 13 pst hadde en tematisk profil, 6 pst hadde en språklig eller etnisk profil, 10 pst hadde en religiøs profil, og 6 pst var Waldorf-skoler - mens resten hadde en allmenn profil.

Harsviks påstand er at Sverige innførte fritt skolevalg og liberaliserte adgangen til å etablere privatskoler tidlig på 1990-tallet, at det er årsaken til svakere skoleresultater nå, og at dette er en politikk Høyre vil kopiere.

At dette er feil, har jeg allerede vist: Det er ikke påvist at de nevnte reformene er årsaken til de dårligere skoleresultatene i Sverige, og det er ikke sant at Høyre har ført eller vil føre den samme politikken som i Sverige eller som Moderaterna gjør (det er nemlig en viss forskjell på det).

Det Harsvik overhodet ikke har tenkt på, er at det kan være helt motsatt, og at historien kan være en ganske annen: Høyre satt i regjering i 2001 til 2005, mens det var sosialdemokratisk styre i Sverige. Da gjennomførte Høyre sin skolepolitikk, nemlig Kunnskapsløftet. Nå gir denne politikken resultater, og den borgerlige regjeringen i Sverige vil gjerne lære av Norge. I friskolepolitikken inntok de to landene forskjellige standpunkt, men som forskningen viser: Den forklarer ikke tilbakegangen i Sverige - og heller ikke fremgangen i Norge.

Innlegget i VG i går, som inspirerte meg til å skrive denne bloggen, er skrevet av lederen i Res Publica, Håvard Friis Nilsen. Han besværer seg over at noen har påstått at boken Blåkopi inneholder feil, enda de bare har greid å påvise "et knippe småfeil".

Selv bommer han allerede i ingressen, der han "opplyser" oss om at geit og sau er samme dyr.

 

 

 

 

 

hits