Romfolk og tigging - ansvar og etikk

  • 26.05.2013 kl.13:08 i Blogg

For nesten ett r siden skrev jeg et innlegg om romfolk og tigging. Jeg avsluttet innlegget slik:

Romfolket og tiggerne utfordrer vreliberale holdninger. Det sier noe om kvaliteten p samfunnet vrt hvordan vi hndterer dem som ikke passer inn i flertallets foretrukne samfunnsmodell. Samtidig er det hjerteskjrende se hvordan barnfrarves sine fremtidsmuligheter ogdmmes til en evig tilvrelse som tiggere. Derfor m vi sprre: Er tilrettelegging for tigging virkelig en god og verdig mte hjelpe medmennesker p?

Siden jeg skrev innlegget er jeg dessverreblitt enda mindre overbevist om at tilrettelegging for tigging er en god og verdig mte hjelpe fattige medmennesker p.

Ordet "tilrettelegging" br selvsagt nyanseres. Vi legger jo ikke direkte til rette for tigging, bare fordi det ikke er forbudt. Jeg tror likevel det arter seg slik for de som kommer. De reiser dit det er minst restriksjoner, fordi det er der det ligger best "til rette" for kunne tigge. Eller som det heter i et interessant notat av Ada Ingrid Engebrigtsen ved NOVA: "Signynerne vet hva som er mulig og tillatt i de forskjellige landene", hvilket er en av grunnene til at vi ser frre barn som tigger i Norge enn i en del andre land. De vet at det er forbudt her.

I ret som er gtt, syns jeg mye av debatten har sporet veldig av.

Den er dessverre blitt et godt eksempel p hvor vanskelig det er hndtere de nye debattene som vil komme - knyttet til synlige uttrykk for at globaliseringen n ogs har blitt en mulighet for fattige mennesker, for mennesker som er kriminelle og for mennesker med helt andre verdier, religise overbevisningerog kulturelle uttrykk enn vi er vant til. At det er vanskelig, viser seg p ulike mter. Noen inntar rabiate standpunkter eller tyr til uakseptabel sprkbruk. Andre, som f.eks. Regjeringen, greier ikke ta stilling - enten det gjelder bruk av niqab p skolen eller et mulig forbud mot tigging. Men disse debattene er kommet for bli. Derfor m vi ve oss i fre slike debatter - om de ulike problemene og fenomenene vi kommer til mte- og vi m gjre det med skuldrene ned.

Debatten om romfolk(eller den litt mer omfattende kategorien sigynere) og tiggere reiser mange vanskelige sprsml. Jeg har lyst til reflektere litt over noen av dem:

For det frste: Hvilken situasjon er tiggerne i?

At de utenlandske tiggerne er i en vanskelig situasjon, enten de er hjemme eller her, er det ingen som bestrider.

Men hvor frivillig er tiggingen? I hvilken grad er romfolket tvunget - ikke bare av omstendighetene, men av andre mennesker - inn i tigging, og ihvilken grad er deofre for menneskehandel, tvang, prostitusjon og kriminalitet?

Noen forskere, somf.eks.Engebrigtsen, benekter at det finnes tvang, kriminalitet og handel med mennesker av noe nevneverdig omfang. Hun mener at tilreisende tiggere nesten utelukkende er fattige familier som frivillig reiser til Norge for tjene noen kroner ekstra til dem hjemme.

Men det er nok flere som mener at innslaget av tvang ogtraffickinger noks betydelig. Norbert Ceipek, en sosialforvalter fra Wien, som regnes for vre en kapasitet p omrdet, er blant dem som mener at mange romfolk blir grovt utnyttet av sine egne.

Engebrigtsen skriver igrunnen ogs om detteog forteller at det "ikke er uvanlig at velstende rom og rumenere betaler noen for rekruttere sesongarbeidere, for eksempel blant fattige rumenere, rom og andre. Disse blir s fraktet til det aktuelle landet i arbeidsgiverens minibuss og fr losji betalt av arbeidsgiver eller "kontraktr", som de m betale tilbake." At ikke alle greier betale tilbake etter en tiggerferd til f.eks. Norge, og at det kan fre til tragedier, sier seg nrmest selv.

Ogs politiet, EU og Europol mener at det er utstrakt menneskehandel knyttet til de som ender som tiggere bl.a. i Norge. Innad i EU er det etniske minoriteter i de fattigste landene som er mest utsatt - srlig fra Bulgaria og Romania - alts akkurat de menneskene som tigger i bl.a. Oslos gater. Men de som er utsatt for denne moderne formen for slaveri, behver ikke ndvendigvis forst det selv.

Alt oppsummert er det alts delte meninger om hvor omfattende ulike former for tvang og trafficking er. Noen mener at dette preger nesten hele det utenlandkse tiggermiljet i Norge. Andre mener det er et mer blandet bilde.

Selv mener jeg at det foreligger ganske overbevisendedokumentasjonp at svrt mange av tiggerne er utsatt for andres utnytting og tvang.

For det andre: Er tiggerne selv kriminelle?

Det virker noks uomstridt at det skjer mye "smkriminalitet" blant tiggerne selv. Selv forskeren Ada Ingrid Engebrigtsen, som delvis baserer seg p litt gamle data,og som penbart - sympatisk nok - gjerne vil vre velvillig stemt overfor tiggende rom, innrmmer at det er slik. Hennes forsiktige konklusjon fra 2012 er at det "sannsynligvis ogs (foregr) noe kriminell virksomhet, "nasking" i butikker, lommetyveri og strre saker", men at det er vanskelig vite hvem som str bak - tiggerne selv eller bakmenn. I det hele tatt er det vanskelig, ogs for Engebrigtsen, f "kunnskap om den interne organiseringen av sigynere og andre gatearbeidere i Norge". Hun har prvd sprre, "men fr ikke noe klart svar".

Andre og nyere rapporter, bl.a. fra politiet,er klarere: Andelen tiggere og/eller tilreisende rom som ogs er kriminelle, er kende. Og jeg syns egentlig ikke det er noe stort poeng diskutere dette, fordi det nrmest er opplagt. Engebrigtsen beskriver de tilreisendes arbeid som en slags "multitasking" og sier at "gatearbeid" er en mer presis beskrivelse enn "tigging". Jeg er enig i det, men tro at denne "multitaskingen" bare omfatter lovlige aktiviteter, virker naivt. En rapport, som jeg i farten ikke finner tilbake til, antydet at ca. 50 prosent av tiggerne ogs var involvert i kriminell aktivitet. Minfrste innskytelse var at det kanskje var mennene, mens kvinnene muligens er mindre aktive "multitaskere".

"Smkriminalitet" kan vre ille nok. Dessverre er det ogs rapporter om mer alvorlig kriminalitet, som f.eks. tvangsprostitusjon. Hvor omfattende denne typen kriminalitet er, vet jeg imidlertid ikke.

For det tredje: Hvordan kan vi hjelpe tiggerne?

Det fremheves ofte i debatten at vi hjelper de utenlandske tiggerne ved la dem tigge, fordi de da kan "tjene" noen flere kroner enn de ville tjene p ta tilfeldige jobber i hjemlandet. For dem er tigging den beste av bare drlige lsninger.

Dette mener jeg er en diskutabel pstand. Tigging kan selvsagt hjelpe, slik det hjelper "pisse i buksa". Det gir kortsiktig lindring. Men samtidig virker det deleggende p lang sikt, fordi det holder tiggerne nede i fattigdom. Tigging er en totalt uproduktiv virksomhet. Det vil aldri kaste mye av seg. Det leder ikke til noen klassereise. Det holder barna unna utdanning.

gi til tiggere kan muligens vre gjre dem en tjeneste p helt kort sikt. P litt lenger sikt gjr vi dem en bjrnetjeneste.

Veien ut av fattigdom gr gjennom utdanning og arbeid. Lsningen er ikke gi "finne p-arbeid" til tiggere som har kommet til Norge, men srge for at barna begynner p og fullfrer skolen, slik at de senere kan skape eller ta seg ordinrt arbeid og lfte seg selv og sine egne barn ut av fattigdom.

Det er selvsagt ogs mulig gjre noe for dagens voksne tiggere. Men jeg tror mye mer p f.eks. mikrokreditt som kan gi mulighet til skape seg et arbeid, enn jeg tror p tigging.

Norge bruker allerede store midler p hjelpe romfolk i deres hjemland, bl.a. i Romania. Denne innsatsen vet igrunnen nordmenn lite om. Vi burde f mer kunnskap om det vi gjr, f anledning til legge press p nasjonale og europeiske myndigheter for gjre enda mer og gjre det bedre, og dessuten burde vi - som borgere, sivilsamfunn og nringsliv - oppmuntres til engasjere oss i deres hjemland, slik s mange n gjr, f.eks. i Afrika og Asia.

For det fjerde: Vil et forbud mot tigging gjre det lettere eller vanskeligere hjelpe fattige romfolk og sigynere?

Svaret er ikke penbart. Men jeg tror det er snn:

Driftige og dyktige mennesker vil - hvor enn de befinner seg - forske forbedre livssituasjonen for seg selv og sin familie. I samfunn med demokrati og en rettferdig markedskonomi, kan trangen til entreprenrskap tas ut p positive mter: Man kan starte bedrifter, jobbe seg opp, vise innsatsvilje og f belnning.

I samfunn uten et velutviklet demokrati, med urettferdighet, korrupsjon, kleptokrati og systematisk diskriminering, vil entreprenrene ske til den virksomheten som tross alt er mest lnnsom, selv om den er destruktiv - det vre seg krig, kriminalitet eller, for den sakens skyld, tigging.

Jeg tror derfor - uten vite det - at det kan vre fornuftig avskjre muligheten for tigge, samtidig som man setter inn andre tiltak som bidrar til demokratisering, likestilling og utdanning, og - selvsagt - konomisk vekst i deres egne hjemland.

For det femte: Er det illegitimt eller illiberalt forby tigging?

I debatten om et delvis eller fullstendig tiggerforbud hevdes det ofte at et forbud nrmest er illegitimt - som om det betyr forby menneskers mulighet til be medmennesker om hjelp eller "forby fattigdom".

Jeg syns dette er karikere hensikten bak forslaget. Jeg tror alle skjnner at ingen har til hensikt ville forby muligheten til be noen om hjelp - eller strekke ut en hnd i nd. Jeg tror ogs alle ser at den tiggingen som n finner sted, er systematisk og i all hovedsak etresultat av stram organisering- og at den derfor har karakter av vre arbeid.

Slik virksomhet kan derfor utmerket godt forbys uten at det normalt er oppfatte som noe illegitimt eller illiberalt - slik man f.eks. ogs, svidt jeg vet, forbyrgatesalg p Karl Johan.Det kan forbys av hensyn til alle de som ferdes i fellesrommet, slik en rekke andre ting er forbudt i fellesrommet - eller det kan forbys av hensyn til tiggerne selv, fordi man mener at det er en forutsetning for hjelpe med positive tiltak. Hvis man er overbevist om at fortsatt tigging er et avgjrende hinder for at barna til tiggerne fr fullfrt sin skolegang - ja, s kan det ikke karakteriseres som illiberalt forby tigging, forutsatt at man samtidig setter inn andre tiltak. Det er en form for paternalisme, men den er ikke srlig annerledes enn den vi praktiserer p oss selv.

For norske borgere er det slik: Den som ikke srger for at barna fr opplring, bryter lovenog vil bli straffet.

For det sjette: Hva er egentlig tigging?

Etter min mening er det forskjell p tigging - som vel ingen egentlig har lyst til forby - og tigging som arbeid.

Jeg syns ikke det kan vre noen tvil om at de utenlandske tiggerne i Norge faktisk utver et arbeid, slik jeg ogs skrevp bloggen min ifjor.

Ada Ingrid Engebrigtsen snakker om "tigging som erverv" og sier, i innledningen til sitt notat, at "tigging har samme funksjon som arbeid generelt har: skaffe et utkomme".

Jeg er helt enig. Dette er ikke mennesker som "tilfeldigvis" strekker ut en hnd for be om hjelp - det er mennesker - for ikke si driftige entreprenrer! - som har gjort tigging til arbeid: Det er velorganisert, de har (ofte) arbeidsgivere, de bruker arbeidsantrekk, de har faste arbeidstider, de har et fast arbeidssted, de konkurrerer med andre i samme "bransje", de tilhrer en organisasjon, de utver selv et slags "konkurransetilsyn", og de legger strategier for hvordan de skal lykkes best mulig.

Engebrigtsen skriver om hvordan de bl.a. kler p seg tiggerrollen: "De klrne tiggere brer i Oslo, srlig kvinnene, er en del av arbeidsantrekket for gatearbeidere. (..)I Romania kler bde kvinner og menn seg i fargerike klr, en vakker pkledning er viktig for selvflelsen og fellesskapet." Men nr de skal p tiggerarbeid er det et "ritual ved avreise som omfatter avkledning av den rumenske rom-drakten, som er en viktig etnisk markr (..), og ifring av lag p lag med klr bde mot kulden, men ogs som bagasje, med den fattligslige tiggerdrakten ytterst".

S dermed kan man sprre:

For det syvende: Er det noen logikk i forby sosial dumping og au pair-ordningen, men ikke tigging?

I Norge har vi en kontinuerlig debatt om sosial dumping, hvor srlig LO og venstresiden presser p for f gjennomfrt stadig nye tiltak. I det siste har det ogs vrt en opphetet debatt om au pair-ordningen, som dels preges av at noen har misbrukt ordningen, dels av at mange ser ut til mene at selve ordningen innebrer utnytting av unge, utenlandske kvinner. Blant dem som er mestopptatt av fjerne au pair-ordningen, er ogs de som er mest mot ville forby tigging.

Men halter ikke denne logikken?

"Sosial dumping" er et tyelig begrep. Nesten alle som er fattigere enn oss, ogsom kommer til Norge for forske skape seg et bedre liv, tjener (i starten) litt drligere enn oss. Men det de har til felles, er at de tjener mye bedre enn de gjr i hjemlandet, og at de etter kort tid i Norge stiger enda mer i gradene. Civita har tidligere vist hvordan det som kan fremst som sosial dumping i Norge, i virkeligheten er sosial jumping for dem som kommer. En fillipinsk au pair, for eksempel, tjener svrt mye mer i Norge enn hun ville gjort i hjemlandet.

Likevel mener mange i Norge at forholdene deres er s drlige at de m forbys.

Nr det gjelder tigging, derimot, gjelder ikke denne logikken. Tiggerne har, nr sant skal sies,det usleste av alt arbeid i Norge. De tjener virkelig drlig, de har ekstremt utsatte arbeids- og sosiale forhold, de har ingen klage til, og de er - i motsetning til au pairer og arbeidsinnvandrere - henvist til den svarte konomien.S hvorfor er det s lett akseptere at noen arbeider som tiggere - timevis hver dag - mens en au pair fra Fillipinene, som arbeider maksimalt femtimerpr dag og mottar lnn, kost og losji for det,har s nedverdigende arbeid at hele ordningen br legges ned?

Det er ikke helt lett forst.

For det ttende: Er det noen logikk i ville forby tigging og samtidig ville oppheve sexkjpsloven?

En del av argumentasjonen mot et eventuelt tiggerforbud er prinsipiell - og, fr vi vel si, litt retorisk. Noen prver f.eks. fremstille et tiggerforbud som spesielt ulogisk, fordi det fins partier og politikere som samtidig vil oppheve sexkjpsloven. Men det er ikke ndvendigvis noen bristende logikk her.

Ingen etterspr tigging, tiggingen frer ingensteds hen, og tiggerne ber ikke om bli regulert - samtidig som tiggingen og det som flger med tiggingen, penbart kan ha negative konsekvenser for andre.

Slik er det i liten grad med prostitusjon: Det er en tjeneste som (dessverre) er etterspurt, som noen nsker yte, ogsom noen av de prostituerte nsker gjre til et ordinrt arbeid. De prostituerte og kundene deres plager dessuteni liten grad andre.

For det niende: Er prestene og kommentatorene mer etiske enn bystyrerepresentantene i Oslo?

En gruppe prester har (nesten) overnattet i en park i Oslo for vise sin solidaritet med romfolket - og, ettereget sigende, for bringe "etikken inn i debatten". De sa selv at det var lett latterliggjre aksjonen, og det er det jo - men la det fare.

Poenget er vel at det m skilles mellom sinnelagsetikk og konsekvensetikk: Det er lett vise solidaritet ved tilbringe en kveld i en park. Det er langt vanskeligere ha ansvaret for gjennomfre tiltak som virker, og somikke gjr vondt verre.

Debatten om romfolk og tigging har i det hele tatt satt et fenomen i tiden p spissen, nemlig avstanden mellom de som styrer og de som kommenterer de som styrer.

De som styrer, i regjering og lokalt, str overfor nesten ulselige problemer og dilemmaer, mens enkelte av kommentatorene demonstrerer sin egen tilvrelses uutholdelige letthet og enorme avstand til det haansvar.

For det tiende: Vil doer, dusjer og dyner lse problemet?

Avstanden mellom de som styrer og har ansvar - og de som ikke har det - demonstreres godt nr det blir snakk om tiltak som br gjennomfres her hjemme for vise romfolket medmenneskelighet n.

Det er faktisk ikke lett hre hvilke konkrete tiltak det tenkes p. Selv ikke Thorbjrn Jagland, som ga et langt intervju om saken til NRK Sndagsavisa forrige sndag, nevnte ett konkret eksempel p hvilke "positive tiltak" norske myndigheter n burde iverksette. Intervjueren var heller ikke srlig pgende om dette.

Det som oftest nevnes, er dusjer og doer og et sted sove.

Regjerigen har vegret seg for ta stilling og har i stedet skjvet problemet over p kommunene. Det fyer seg inn i et mnster - enten det gjelder hijab i politiet, niqab i skolen, bioteknologi eller romfolk: Regjeringen roter, utsetter eller skyver slike problemer over til andre.

Regjeringen forslag om gi kommunene anledning til innfre "tigger(frie)soner" er imidlertid problematisk:

* Det er,iflge politiet, vanskelig hndheve.

* Det er et signal om at forbud er i orden, samtidig som Regjeringen uttrykker at et forbud ikkeer i orden,fordi man ikke kan "forby fattigdom".

* Det er et signal om at tigging eri orden der det ikke er forbudt, dvs. at det kanskje kan forventes en viss tilrettelegging for tigging der det ikke er forbudt.

Oslo kommunes svartil Regjeringen er, svidt jeg kan hre, tredelt:

*Oslo kommunegjr allerede ganske mye, bl.a. med hjelp fra frivillige organisasjoner, og dette skal vi fortsette med. Et godt eksempel, syns jeg, sto lese i Aftenposten forleden - der representanter for romfolket, frivillige organisasjoner og byrdet i Oslo diskuterte konstruktive lsninger p de mest akutte problemene.

* Oslo kommune prvde gjre en del ekstra, bl.a. ved sette opp toaletter - men dette ble umulig hndtere, bl.a. fordi toalettene ble s tilgriset at det ikke lot seg gjre opprettholde tilbudet.

*Oslo kommuneer redd for at et mer omfattende tilbud med flere dusjer og doer (og eventuelt overnattingsmuligheter) vil vre en invitasjon til etablere campingplasser der de ikke kan eller skal vre og til flere om komme til Norge.

Disse innvendingene blir som regel besvart meddet vim kunne kalle retorikk: "Ingen kommer til Norge for g p do." "Tror de virkeligdet kommer frre romfolk bare fordi de ikke fr dusjet?" .

Men alle som har befattet seg med innvandringsdebatten og med reisende tiggere, vet at rykter spres utrolig fort, og at det har virkning p dem som reiser - naturlig nok.Dermed er dette et dilemma for dem som styrer og har et ansvar: Mennesker reiser dit mulighetene er best. Hvis det er tiggerforbud og mangel p doer i Danmark - mens det er dusjer, doer og dyner i Norge - og muligheter for tigge - ja, s reiser man selvsagt til Norge.

Til slutt:

Tiggerne er en slags entreprenrer. De utnytter de mulighetene som byr seg. Men fordi ingen byr dem muligheten til utfre et ordinrt og produktivt arbeid som lnner seg mer enn tigging, velger de - logisk nok - tigging. Det er utallige eksempler - bl.a. fra utviklingsland - p at man kan snu en slik utvikling. Men da m man skape slike muligheter - og ikke bare muligheter til fortsette vandringen i en ond sirkel.

Vi kan hjelpe, men de m ogs hjelpe seg selv. Den som har ikledd seg tiggerrollen og stiller i tilsynelatende skitne og fattigslige klr, vil vre mindre attraktiv p arbeidsmarkedet enn den som stiller i vanlige klr.

Muligheten til fri bevegelse over landegrensene er et umistelig gode. Forhpentligvis vildette godet kunne omfatte flere enn Europas borgere i fremtiden.

Forutsetningen er imidlertid at man greier seg selv, er selvhjulpenog bidrar til samfunnet. Som Sten Inge Jrgensen skriver i denne ukens Morgenbladet: Den frie bevegelsen i Europa vil neppe overleve i det lange lp, dersom den ikke er brekraftig.

Det skal ikke hindre oss i hjelpe de som har det drligere enn oss.

Men vi m - som i utviklingspolitikken - hjelpe p en mte som virker.

hits