De nordiske land har lyktes godt med å gjøre det mulig å kombinere jobb og barn.
Takket være svært sjenerøse støtte- og tilsynsordninger og et familievennlig arbeidsliv er det mulig for de aller fleste å kombinere et yrkesaktivt liv med et godt familieliv.
Men glansbildet “lyver” litt: Svært mange kvinner arbeider (frivillig) deltid, og i gjennomsnitt arbeider vi alle stadig mindre. Yrkesdeltakelsen er høy sammenlignet med snittet i OECD, men antall utførte timeverk er lavt.
Dette bidrar til å forklare hvorfor det er såpass “lett” å kombinere jobb og barn.
Helt lett er det imidlertid ikke. Man kan tross alt ikke være to steder på en gang. Derfor pågår det, med stigende styrke, en debatt om hvor frivillig og heroisk dette kombilivet egentlig er, hvor bra det er for barn å være så mye i barnehage og hvor mye det egentlig koster i form av de facto fravær fra jobben.
Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen er helt sikker i sin sak: Hun syns det er mer verdifullt å jobbe ute enn å være hjemme – og hun syns det er greit at hun er så mye borte fra sønnen sin, siden hun er travelt opptatt med noe så viktig som å endre “tankemønstrene” våre, slik at også vi andre forstår at det er bedre å jobbe enn å være sammen med barna våre.
Andre er mer i tvil. Vi er litt i tvil om det er like bra for barna å være i barnehagen som å være sammen med mamma og pappa. Vi er litt i tvil om hvorvidt vi trives med å være så lite sammen med våre egne barn. Vi er litt i tvil om det å kombinere full jobb og barn er så lett som mange skal ha det til.
Likevel gjør vi – i veldig stor grad – som politikken sier: Vi er yrkesaktive, vi får barn, og så sender vi dem i barnehage når de er ett år, slik at vi selv kan vende tilbake til jobben.
Spørsmålet er: Kunne denne balansen mellom jobb og barn blitt enda bedre enn den er i dag?
Mathilde Fasting i Civita har lagt frem et “barneregnskap” som viser at det kanskje er mulig.
Barneregnskapet er en oversikt over alle de subsidiene som går til barnefamiliene, og det viser flere interessante ting. Det viser bl.a. at
* det er mer lønnsomt å være yrkesaktiv enn ikke å være det,
* det er mer lønnsomt å tjene mye enn å tjene lite,
* det er mer lønnsomt å være to foreldre enn å være enslig forsørger.
Samlet sett er støtteordningene innrettet slik at de stimulerer til å få barn sent – etter at man er ferdig med studier og har begynt å jobbe. Og det syns på tallene: Kvinner får barn senere enn før – ofte etter at de er ferdig med utdanningen og godt igang med en jobb.
Dette kan skape noen problemer:
* Når man får barn sent, er det større sjanse for at man får færre barn enn man ville fått, dersom man startet tidligere. For at befolkningen skal reprodusere seg selv, må fødselsraten i snitt være 2,1 barn. I Norge er raten 1,9, og det er høyt sammenlignet med andre land – men det er altså ikke nok. Dessuten holdes raten oppe av innvandrerkvinner som får flere barn enn etnisk norske.
* Når man får barn sent, tar man permisjon fra arbeidslivet i sin mest produktive alder. Det svekker arbeidslinjen, som er en forutsetning for å opprettholde de gode velferdsordningene vi har, bl.a. for barnefamiliene.
* Når man får barn sent og tar permisjon fra arbeidslivet, vil man også kunne tape karrieremessig i forhold til dem som ikke tar like mye permisjon – nemlig menn – og det kan svekke likestillingen i arbeidslivet.
Kan man gjøre noe med dette?
Ja, kanskje.
Det er jo ikke akkurat et område for revolusjon, men en viss omlegging av støtteordningene, slik at de i større grad stimulerer til å få barn tidligere, kan være lurt. Hvis man f.eks. får barn når man er student, kan det være lurt av mange årsaker: Det er biologisk sett fornuftig, det øker sjansene for å få flere barn, det reduserer fraværet fra og kan øke likestillingen i arbeidslivet. Kanskje kan det også gjøre det lettere for foreldre å være mer sammen med barna mens de er helt små, og det kan neppe skade.
Av en eller annen merkelig grunn har Arbeiderpartiets Lene Vågslid i dag talt “mot” Mathilde Fastings rapport og i den forbindelse stadig henvist til Høyre og FrP.
Men dette er ikke partipolitikk. Det er kun en invitasjon til å være litt nysgjerrig på virkningene og bivirkningene av den politikken et praktisk talt samlet Storting har ført i mange år – uten å stille særlig mange spørsmål.
(Oppdatering 27.6.: Thorkildsen sa “mer verdifullt”, men har senere presisert at hun mente dette i økonomisk forstand. Det burde jeg også ha skrevet.)
Her trur eg du er inne på noko viktig som vi kan bli samde om utan at det går partipolitikk i det. Noko anna er om jorda verkeleg treng fleire folk, men det er ein annan diskusjon
På tide med en slik diskusjon. Dagens øk insentiver stimulerer til dårlige løsninger for barn og familier. En annen konsekvens av at folk får barn sent i livet er at barna også får gamle eller ingen besteforeldre. Statlig støtte tar på mange måter over for støtte fra familierelasjoner… Det er viktig å ha perspektiv på langsiktige konsekvenser. Mennesket er et sosialt vesen – ikke bare arbeidstaker og forbruker. Samfunnet må tilrettelegges for at menneskene kan leve gode liv.
Helt enig i at folk burde få barn tidligere. Men det er vel også ofte mennene som ikke vil ha barn? Vet ikke hva man kan gjøre med det. Si til dem at masse menn (40%?) ikke får barn i det hele tatt, og de får benytte sjangsen når de har den?
Uansett: Hvis vi allerede har barn når vi er ferdige med å studere og søker jobb, da slipper vi det problemet med at kvinner jobber i to år og så går ut i svangerskappermisjon. Og om man får barn under studiene har man faktisk mer tid til barna. Og arbeidsgiverne vil ikke spørre “har du tenkt å få barn?” når de ansetter en kvinne.
Noen forslag:
Samme sum til alle som føder, uansett tidligere inntekt.
Besteforeldre eller andre foreldrene spesifiserer kan få fri fra jobben når barnet er sykt, så går ikke alt utover moren.
Etter mye tankevirksomhet er jeg faktisk nå for kontantstøtte. Bedre for barna med mor enn fremmede damer i barnehage som egentlig kanskje ikke er så interessert, som byttes ut hele tiden osv. Viktigere at mor kan norsk og skjønner hvordan hun skal lære opp barna enn at barna går i barnehage. Og hva er rikdom? Flatskjerm eller å ha tid til barna?
Og øke antall helsesøstre generelt, slik at de faktisk har tid til hjemmekontroll og de lovpålagte oppgavene sine. Jeg kan ikke forstå at Inga Marte Torkildsen vil ha et eget prosjekt for tenåringsmødre med hjemmebesøk hver uke av helsesøster, når det nå er slik at vi får minimalt hjelp av helsesøster. Da gjelder det om å komme inn i dette prosjektet hennes, og så får alle andre enda mindre hjelp? Grovt urettferdig. Jeg er sikker på at helsesøstre selv klarer å finne ut hvem som trenger ekstra hjelp. Vi kan f eks ha barselgrupper på helsestasjonen, med helsesøster, slik at også innvandrere deltar i barselgruppene.
Og denne idéen om at barna vil ha eget rom. Tenåringene vil ha eget rom, småbarna vil helst bo med foreldrene. Det er ikke nødvendig å ha alt på stell før man får barn.
Eiendomsskatt kan kanskje få endel eldre ut av de store husene og få frigjort noen boliger til yngre, slik at hus blir mindre dyrt?