Friskolepolitikk og journalistikk

  • 23.08.2013 kl.10:46 i Blogg

Som jeg skrev i min forrige blogg, går nesten alle elever i Europa i den offentlige skolen. 

I Norge går 98 prosent av elevene i barneskolen i den offentlige skolen, mens snittet i Europa er 90 prosent.

I ungdomsskolen går 97 prosent av elevene i Norge i den offentlige skolen, mens snittet i Europa er 86 prosent.

I videregående skole går 88 prosent av elevene i Norge i den offentlige skolen, mens snittet i Europa er 83 prosent.

Som jeg også skrev, er det svært få som går i rene private skoler. De som ikke går på offentlige skoler, går derfor stort sett i privatskoler med offentlig støtte - også kalt friskoler.

Friskolelovgivningen i de europeiske landene er forskjellig. I Sverige, som har hatt en av verdens mest liberale lovgivninger i ca. 20 år,  er det fortsatt 91 prosent, 87 prosent og 83 prosent av elevene i henholdsvis barneskolen, ungdomsskolen og vidergående skole som går på den offentlige skolen. 

Det skal altså ganske mye til for at elever og foreldre velger bort den offentlige skolen.

Samtidig er det, slik jeg også skrev, ikke mulig å dokumentere at de dårlige resultatene den svenske skolen nå oppnår i internasjonale undersøkelser, skyldes friskolelovgivningen, eller at det i Sverige er lovfestet fritt skolevalg. At to ting opptrer samtidig, innebærer nemlig ikke at det er en årsakssammenheng.

Likevel er det forståelig at det er fristende å påstå dette for den norske venstresiden, som uansett er skeptisk til en mer liberal friskolelovgivning og fritt skolevalg. Det er freidig, men kanskje også forståelig at  venstresiden forsøker å klistre den svenske friskolelovgivningen til Høyres friskolepolitikk - fordi man da kan oppnå den tilsiktede effekt og få folk til å tro én ting som ikke er sant og en annen ting som ikke kan dokumenteres: Høyre i Norge vil føre samme friskolepolitikk som svenskene gjør (ikke sant), og i Sverige er resultatene i skolen svekket på grunn av friskolepolitikken som føres (ikke dokumentert).

Når Høyre påviser at det simpelthen er løgn at partiet vil føre samme politikk som svenskene gjør, er svaret at Høyre enten lyver om sine intensjoner, eller at Høyre er naivt, som ikke forstår at det er slik det vil gå.

Dette har lenge vært effektiv retorikk fra venstresiden. En av grunnene til at den har vært effektiv, er at journalistikken er så svak - og at nesten alle journalister aksepterer venstresidens premisser for debatten - slik f.eks. NRK gjorde i debatten etter Brennpunkt-dokumentaren forleden. Der er det svensk friskolepolitikk som danner utgangspunkt for debatten - som om det er den Høyre (egentlig) ønsker å føre eller blir dømt til å føre, fordi de ikke forstår at politikken de har programfestet er naiv og umulig.

Men når alle land i Europa (og OECD) har en friskolelovgivning - hvorfor gidder ingen journalister å sjekke om det finnes land med en lovgivning som ligner mer på den Høyre går inn for, og om lovgivningen fungerer der? De kunne f.eks. starte med å kikke på Danmark - et land, som når det gjelder skolepolitikken for øvrig, ligner mer på Norge (eller omvendt) - enn Sverige gjør, men som - i motsetning til Sverige og Norge - har en lang friskoletradisjon. 

I Danmark går 86 prosent av elevene i barneskolen, 73 prosent av elevene i ungdomsskolen og 98 prosent av elevene i videregående opplæring i offentlige skoler - dvs. at det er høyest andel elever i friskoler på barne- og ungdomstrinnet - høyere enn i både Sverige og Norge.

I Norge er det bare én vesentlig forskjell på Høyres politikk og de rødgrønnes privatskolepolitikk: De rødgrønne (og KrF) mener at privatskoler må ha et bestemt formål eller grunnlag for å kunne få statsstøtte. Før de rødgrønne kom i regjering, sa de at de bare ville akseptere skoler med en alternativ pedagogikk eller et religiøst/etisk formål. I dag aksepteres "anerkjent pedagogisk retning", religion/etikk, toppidrett og internasjonale skoler.

Høyre, derimot, sier at partiet ikke vil stille krav til bestemte formål  - kun til innhold og kvalitet.

Til det svarer de rødgrønne (med pressen som heiagjeng) at det er umulig å ha en slik lov uten at vi får skoler som i virkeligheten er kommersielle, og som vil forsøke å ta ut økonomisk utbytte - slik de gjør i Sverige.

Men er dette sant?

I Sverige innebærer friskoleloven at skolene får 100 prosent offentlig finansiering, at det er forbudt å ta egenandeler av elevene, at eierne kan ta ut økonomisk utbytte, og at det ikke stilles krav til noe bestemt formål.

I Norge innebærer friskoleloven at skolene får ca. 85 prosent finansiering, at det er lov til å ta en begrenset egenandel av elevene, at eierne ikke kan ta ut økonomisk utbytte, og at skolene må ha et bestemt formål eller grunnlag: Pedagogikk, religion/etikk, idrett eller en internasjonal profil.

Høyres forslag innebærer at skolene skal få ca. 85 prosent finansiering, at det er lov til å ta en begrenset egenadel av elevene, at eierne ikke kan ta ut økonomisk utbytte, og at det ikke stilles krav til noe bestemt formål (bortsett fra at loven hindrer formål som er i strid med grunnleggende menneskerettigheter osv.)

I Danmark innebærer friskoleloven at skolene får ca. 75 prosent finansiering, at det er lov til å ta en begrenset egenandel av elevene, at eierne ikke kan ta ut økonomisk utbytte, og at det ikke stilles krav til noe bestemt formål (bortsett fra at loven hindrer formål som er i strid med grunnleggende menneskrettigheter osv.)

I Danmark fungerer dette systemet uten problemer av betydning. Jeg sier ikke at det ikke er debatt om dansk friskolepolitikk, men alle partier støtter friskolene, og alle partier - unntatt Liberal Alliance - går inn for at det fortsatt skal være forbudt å ta ut økonomisk utbytte. Men den danske modellen skiller seg også fra Høyres modell: I Danmark stilles det praktisk talt ingen krav til innhold (frihetstradisjonen er meget sterk), og ingen må søke om å få etablere en friskole - man kan bare gjøre det.

Det er altså ikke sant, slik venstresiden påstår og store deler av pressen legger til grunn, at man ikke kan drive en friskolepolitikk etter de linjer Høyre foreslår - der det ikke stilles bestemte krav til formål, og det samtidig er forbudt å ta ut utbytte. Det fungerer utmerket i vårt naboland (Danmark, altså) - for tiden under en rødgrønn regjering.

Det blir også helt feil når Erling Rimehaug i Vårt Land skriver at "privatskolemodellen til nå (har) vært tuftet på menneskerettighetstenkning", men at den nå - under henvisning til Høyres modell - kanskje "erstattes med konkurranseprinsippet". Ifølge Rimehaug vil det å gi slipp på kravet til et bestemt formål for skolene, være det samme som å fjerne seg fra prinsippet om foreldrenes rett til å velge oppdragelse - til fordel for skoleierens rett til fri etablering. Jeg mener det er helt feil, noe den danske modellen godt illustrerer.

Den danske friskoletradisjonen er mer enn nesten noen annen tuftet på menneskerettighetene og retten til å velge en alternativ skole for sine barn. Skolene skal bygge på "frihet og folkestyre" og er svært sentrale for den danske identitet.

Da jeg i sin tid la frem forslag til en friskolelov uten krav til bestemte religiøse, etiske eller pedagogiske formål, var jeg mest imponert over Steinerskolen. Denne friskolen er antagelig den tryggeste av alle, fordi det på sett og vis er venstresidens foretrukne friskole. De kan derfor regne med å overleve enhver lovendring. 

Likevel sa de til meg at de støttet den lovendringen jeg foreslo. For som de sa: Hvis vi skal kunne kreve og fortjene respekt for vårt syn, må vi også respektere andres.

Så kort kan det sies.

Så godt kan det sies.

hits