Om Solberg, Stoltenberg og jakten på "good governance"

  • 27.08.2013 kl.20:16 i Blogg

I dag har det vært arrangert en meget viktig og interessant konferanse i Oslo - Jakten på "good governance"  - om viktige utviklingstrekk i forvaltningen, om styringen i staten og om hvordan man kan styrke evnen til å gjennomføre politikk.

Jeg var dessverre ikke til stede, og det var, ifølge mine undersøkelser, heller ikke pressen. Det siste er i grunnen symptomatisk - det er sjelden pressen viser interesse for forvaltningspolitikk.

Som mine mest trofaste lesere vet, er imidlertid dette et tema som interesserer meg. Jeg er bekymret for enkelte utviklingstrekk i forvaltningen og pleier å oppsummere disse slik: 

  • Mye tyder på at det er sviktende gjennomføringskraft og -tempo i deler av forvaltningen.
  • Det er for dårlig kommunikasjon og manglende tillit mellom politisk ledelse og embetsverket.
  • Det er en uklar rolledeling mellom politisk ledelse og embetsverket.
  • Den faglige kvaliteten og integriteten i embetsverket er satt under press.
  • Det er for dårlig samordning mellom departementer og sektorer.
  • Det skjer en økende maktkonsentrasjon knyttet til statsministerens kontor (bl.a. pga en sterkt stigende bruk av underutvalget).
  • Det er for svak ledelse - både administrativt og politisk - i forvaltningen.

Tidsskriftet Stat & Styring har i dag twitret ivrig fra konferansen og viser at flere av talerne bekrefter disse utviklingstrekkene, og at tonen har vært mer åpenhjertig enn vanlig - kanskje fordi vi nå kan stå foran et regjeringsskifte.

"Vi er mer opptatt av å få skrevet og vedtatt en reform enn å gjennomføre reformene", sier en erfaren departementsråd.

"Departementssystemet belønner sektortenkning fremfor helhetstenkning", sier den samme departementsråden, som også mener at "det er et stort problem av departementene er snevre" og driver "lite helhetlig samfunnstenkning".

"Politikkformidlingen er blitt veldig styrende i departmentene på bekostning av langsiktig tenkning", sier en annen innleder med lang erfaring fra forvaltningen.

"De kollegiale beslutningsprosessene i norske regjeringer virker å være under press", sier en forsker, som mener at "valget i 2005 med flertallsregjeringen ble en "game changer" for beslutningsprosesser i Norge". "Flere saker dras ut av regjeringskonferansen og inn på bakrommet i underutvalget", og "Regjeringens underutvalg har utviklet seg fra diskusjonsforum til politiske hestehandler". (Min mening om underutvalget her.) 

Den samme forskeren legger til at "bruken av fraksjonsnotater i Stortinget er noe nytt i den norske parlamentariske styringskjeden". 

De bekymringsfulle utviklingstrekkene i forvaltningen blir altså nok en gang bekreftet av de som arbeider i og med forvaltningen.

Det meste har vært sagt og skrevet før - men det er muligens første gang det offentlig kommer så tydelig frem at Stoltenberg II-regjeringen ikke bare har innført en praksis med å la forvaltningen skrive notater til underutvalget (såkalte "u-notater" etter mønster av "r-notater", som er regjeringsnotater), men at forvaltningen også har vært brukt til å skrive notater til rødgrønne komitefraksjoner i Stortinget (visstnok kalt "f-notater"). Hvis det er sant, er det, etter min mening, svært uheldig. 

Makten er delt i vårt land - mellom en utøvende, lovgivende og dømmende makt. Regjeringen har makt til å fremme forslag for Stortinget, og den skal gjennomføre de beslutninger Stortinget treffer.

Stortinget, på sin side, kjenner bare statsråden og forholder seg til han eller henne og ingen andre i departementet.

Forvaltningen skal var nøytral og tjene den til enhver tid sittende statsråd. Forvaltningen skal ikke være sekretariat for utvalgte deler av Stortinget eller bestemte partigrupper på Stortinget. 

Vi vet at den stoltenbergske parlamentarisme har vært "beinhard". Når flertallsregjeringen først har fattet en beslutning - ofte etter mange og lange kamper og omkamper - har det ikke vært rom for tvil eller justering - hvilket også har ført til at opposisjonen, i den grad den har hatt andre meninger, har hatt minimalt med innflytelse de siste åtte år. Men for å greie å opprettholde denne "jerndisiplinen" i egne stortingsgrupper, har det vært nødvendig å forankre mange beslutninger der før den endelige beslutningen har blitt truffet i regjering. Det er jo å snu styringssystemet på hodet, men la gå: Det er ikke forbudt for statsråder å snakke med "sine" representanter på Stortinget. Det oppsiktsvekkende er at det kan synes som om forvaltningen er involvert i denne særegne formen for parlamentarisme og bidrar med det forskeren Kristoffer Kolltveit kaller "ikke-eksisterende fraksjonsnotater". "Ikke-eksisterende" betyr neppe at notatene ikke eksisterer, men at de skal være hemmelige. 

Mitt tips er at ansatte i forvaltningen føler et sterkt ubehag ved å bli trukket inn i partipolitikken på denne måten. Samtidig er det bare ett eksempel på at rolledelingen mellom politisk ledelse og forvaltningen har blitt mer uklar, og at den faglige integriteten blir satt under press. 

Jeg mener fortsatt at dette er viktige temaer å diskutere for tilliten til og effektiviteten i forvaltningen - men tror nok ikke at det kommer til å skje før valget.

Etter valget, derimot, blir det spennende å se om den solbergske parlamentarisme og styring i staten vil arte seg annerledes enn den har gjort under Stoltenberg II - dersom det blir et skifte av regjering.

hits