Sosial dumping og sosial jumping: Om fordeler og ulemper ved arbeidsinnvandring.

  • 10.10.2013 kl.11:49 i Blogg

I forgårs holdt jeg foredrag på Samfunnsøkonomenes høstkonferanse. Temaet for konferansen var "Økt innvandring - hvordan endres norsk økonomi?" - og mitt tema var "Sosial dumping og sosial jumping: Om fordeler og ulemper ved arbeidsinnvandring".

I DN.no har det stått et referat av noe av det jeg sa, men siden det ikke er dekkende for alt jeg sa, og det har ført til noen spørsmål, kommer hele innlegget her:

Frem til 1970 var Norge et utvandringsland. Men da Christiania Spigerverk i 1971 manglet arbeidskraft, rykket det inn annonser i pakistanske aviser. 600 pakistanere "bet på" og kom til Norge det året, og slik startet den moderne historien om Norge som innvandringsland.

Allerede kort tid etter at de første pakistanerne kom, oppsto det diskusjon om innvandringen. LO var redd for at norske arbeidstakere ville bli utkonkurrert og for at de måtte konkurrere på lønn - og det førte til at de fikk overtalt Arbeiderparti-regjeringen til å gå inn for en midlertidig innvandringsstopp. Denne innvandringsstoppen fikk vi i 1975, og den gjelder på sett og vis i praksis fortsatt.

Innvandringsstoppen satte imidlertid ikke en stopper for all innvandring. Fortsatt måtte Norge ta imot flyktninger og asylsøkere, og vi tok imot familiemedlemmer av dem som allerede var kommet til Norge. Den midlertidige innvandringsstoppen ble altså først og fremst en arbeidsinnvandringsstopp.

Først i 1994 ble det igjen åpnet for arbeidsinnvandring til Norge, men da bare fra EØS-området som en følge av at Norge ble medlem av EØS og de fire friheter, som innbar "fri flyt" av varer og tjenester, kapital og arbeidskraft innad i EØS. At vi dermed også ble en del av det frie arbeidsmarkedet i Europa var likevel lite merkbart, ettersom mobiliteten i Europa var liten. Først da EU ble utvidet mot Øst- og Sentral-Europa i 2004 ble arbeidsinnvandring innad i EØS-området en realitet - og siden dengang har det kommet svært mange arbeidsinnvandrere til Norge, særlig fra Polen og Baltikum.

Av i alt ca. 600.000 innvandrere i Norge i dag er nesten halvparten arbeidsinnvandrere fra Norden og EØS-området. Resten er gamle arbeidsinnvandrere (fra før 1975), flyktninger og asylsøkere - og folk som er gjenforent eller har etablert familie med noen i Norge.

I lys av dette - at mer enn 50 pst av innvandrerne i Norge ikke har kommet som arbeidsinnvandrere - er sysselsettingssituasjonen blant innvandrere forbausende bra:

* En av 10 arbeidstakere i det norske arbeidsmarkedet er i dag innvandrere. De har uten tvil gitt et viktig bidrag til norsk økonomi.
* Sysselsettingen blant innvandrere er lavere enn i befolkningen generelt, enda innvandrerne er yngre - men dette må sees i lys av at Norge generelt har en svært høy sysselsetting.
* Innvandrerne i Norge har en høyere sysselsetting enn innvandrerne i alle andre OECD-land.
* Sysselsettingen blant innvandrere i Norge er høyere enn sysselsettingen i hele befolkningen i de fleste rike land - og på nivå med Finland. Hadde innvandrerne i Norge vært et eget land, hadde de altså gjort det meget bra på sysselsettingsstatistikken i OECD.

Det er store forskjeller innad i gruppen innvandrere, bl.a. avhengig av innvandringsgrunn og tid tilbragt i Norge - og muligens også opprinnelsesland, selv om det er mer usikkert. De ca. 50 pst av innvandrerne i Norge som er arbeidsinnvandrere, har en sysselsetting på nivå med eller høyere enn befolkningen generelt. Det er selvsagt bra, selv om noen mener sysselsettingen burde vært enda høyere, siden arbeidsinnvandrerne i gjennomsnitt er yngre enn den yrkesaktive befolkningen er. Samtidig må man huske på at de ofte jobber i bransjer der innfødte ikke vil arbeide til samme vilkår, som f.eks. i hotell og restaurant, rengjøring, bygg og anlegg osv.

Når man skal diskutere "fordeler og ulemper ved (arbeids)innvandring", er det viktig å være klar over hvem eller hva vi tenker på. Er det fordeler å ulemper for norske arbeidstakere og bedrifter? For Norge? For norske offentlige finanser? For innvandrerne selv? For avsenderlandene? Eller for verden?

Grunnen til at Civita startet arbeidet med rapporten om Sosial jumping, var at vi reagerte på nettopp dette: Mye av innvandrings- og integreringsdebatten var svært negativ. Man fikk nærmest inntrykk av at de fleste innvandrere var utsatt for sosial dumping. Det var mangel på andre perspektiver enn de norske. Jeg skal derfor berøre både fordeler og ulemper på økonomien her. 

Det er ingen tvil om at det er potensielle ulemper av innvandring knyttet til norsk økonomi, og det er stort sett to hovedbekymringer som er fremme i debatten.

Den ene bekymringen er knyttet til at innvandrere ikke jobber eller jobber for lite - den andre er knyttet til at innvandrere jobber og derfor tar jobber og lønnsutvikling fra de innfødte.

Og på kort sikt er det selvsagt utfordringer for norske arbeidstakere, fordi de opplever økt konkurranse på lønn og andre vilkår. Noen bransjer, som f.eks. byggebransjen, er mer utsatt enn andre, og det kan være et problem. Det er ikke et problem, dersom de som blir utkonkurrert, går til andre og kanskje mer produktive bransjer - men det kan være et problem, dersom de som blir utkonkurrert, forsvinner ut av arbeidslivet og over på trygd, f.eks. fordi vi har for få arbeidsplasser for mennesker med liten formell kompetanse, eller fordi vi har svak omstillingsevne og -vilje. Det kan også være et problem, selvsagt, dersom arbeidstakere blir utkonkurrert pga sosial dumping - men det avhenger av hva man legger i begrepet sosial dumping, noe jeg kommer tilbake til.

På lang sikt kan også arbeidsinnvandringen bli et økonomisk problem, dersom det viser seg at arbeidsinnvandrerne har lavere sysselsetting og høyere trygdetilbøyelighet enn befolkningen generelt, slik Brochmann-utvalget har avdekket at noen av de første arbeidsinnvandrerne har. Velferdsstaten er allerede underfinansiert, og dersom vi arbeider enda mindre enn vi har gjort til nå, vil det redusere velferdsstatens bærekraft i fremtiden. Når flere skal dele oljeformuen, blir det mindre på hver.

Mye kan tale for at mange arbeidsinnvandrere gjennom livet vil jobbe litt mindre enn gjennomsnittet, fordi de i snitt også er i mer konjunkturutsatte bransjer, har lavere lønn enn befolkningen generelt og har hardere arbeid. På den annen side er det grunn til å tro at forholdene for dagens arbeidsinnvandrere er ganske annerledes enn den var for de første pakistanerne som kom til bl.a. Christiania Spigerverk: Arbeidsinnvandrerne er nå en mer variert gruppe, de har høyere utdanning, de har større omstillingsevne, og det er lettere å reise tilbake til hjemlandet, dersom forholdene tilsier det. Dessuten er forhåpentligvis det norske samfunnet blitt bedre til å ta imot innvandrere, slik at de lettere blir integrert, dersom de først velger å bosette seg her.

Men: Man må også se på fordelene ved innvandring, og det er dette Civita har gjort. Årsakene til at vi har gjort det, er flere: 

Det er, for det første, lite vi kan gjøre med innvandringen: Norge har moralske og internasjonale forpliktelser til å ta imot mennesker på flukt, og vi er medlem av det indre marked, dvs. EØS. Dessuten vil teknologiske fremskritt gjøre det mulig for stadig flere å skaffe seg informasjon og muligheter til å reise.

For det annet: Utfordringene knyttet til velferdsstatens bærekraft er der uansett innvandring eller ikke. Vi betaler allerede i snitt mindre inn til offentlige kasser enn vi får ut. En innvandrer som blir som en innfødt, dvs. "perfekt integrert", vil bli like ulønnsom for offentlige kasser som de innfødte allerede er - men dette er ikke et problem ved innvandreren, men ved velferdsstaten. Den må altså reformeres uansett.

For det tredje: Økonomien generelt er tjent med arbeidsdeling, spesialisering og «kreativ destruksjon»

For det fjerde: Migrasjon er svært effektiv fattigdomsbekjempelse - og langt mer effektiv enn bistand.

For det femte:  Migrasjon er viktig for konvergens mellom landene, som fører til mindre behov for migrasjon av økonomiske grunner - og mer sirkulær migrasjon. Eller sagt på en annen måte: Utvandring fra Polen til Norge kan øke velstanden i Polen og gjøre det mulig for polakkene å vende hjem og mindre nødvendig for nye polakker å vandre ut.

Og for det sjette: Vi må leve opp til våre verdier: Det er en menneskerett å kunne forlate sitt land for å søke seg et bedre liv. Tragedien på Lampedusa viser at at det ikke er så lett å komme seg inn i et annet land. Men det er rettferdig at dagens fattige kan gjøre det samme som vi gjorde da vi var fattige og trengte arbeid. Derfor er det grenser for hvor streng innvandringspolitikk vi kan føre - dersom vi fortsatt skal kunne se oss selv i speilet.

Totalt sett viser studier at innvandring har liten effekt for arbeidstakerne. Det er, som jeg var inne på foran, isolert sett slik at større konkurranse om arbeidsplassene gir lavere lønninger - men flere mennesker etterspør også mer, og konkurranse gir økt produktivitet og økte lønninger. Som det ble sagt i Europautredningen: «Arbeidsinnvandringen har så langt hatt positiv innvirkning på jobbtrygghet, lønn og andre vilkår for det store flertallet av arbeidstakere i Norge».

For arbeidsinnvandrerne er det åpenbare fordeler.

De får en lønn som er syv - åtte ganger høyere enn den de hadde i hjemlandet - ja, selv svart arbeid i Norge (som ikke er å anbefale) gir fire ganger høyere lønn.

Og de opplever ytterligere forbedring over tid:

De får en økende inntekt, økt jobbsikkerhet og bedre arbeidsvilkår.

De blir bedre integrert, kjøper bolig og deltar i sivilsamfunnet.

De opplever et levestandardhopp for de neste generasjoner gjennom høy deltakelse i barnehage, skole, høyere utdanning og arbeidsliv.

For igjen å sitere Europautredningen: «For de fleste arbeidsinnvandrere har mobiliteten til Norge gitt tilgang til arbeid, samt lønn og velferdsrettigheter som ligger langt over det de kunne fått hjemme. Dette har gitt utvidede livssjanser, økte inntekter og oppsparing».

Og: Det går bedre enn før, bedre over tid og bedre enn i andre land - hvilket gir grunn til å kalle disse arbeiderinnvandrerne «de nye seierherrene», slik vi har gjort i en bok vi har utgitt.

For samfunnsøkonomien og offentlige finanser er det også fordeler:

Vi trenger skattebetalere, og vi trenger arbeidskraft i velferdssektoren. 70 pst av alle kull må arbeide i helse og omsorg om noen tiår. Innvandring gjør det lettere å dekke dette behovet. Og mindre produktive innvandrere er lønnsomme, dersom de frigjør mer produktive arbeidstakere til å gjøre noe annet.

Spørsmålet er hva vi kan gjøre for å ta ut disse fordelene og samtidig motvirke noen av ulempene på økonomien av arbeidsinnvandring? 

Jeg tror det er flere ting:

1. Vi bør gjøre noe med velferdsstatens bærekraft, og det bør vi gjøre uansett. Det vil også lette muligheten til å ta imot innvandrere.

2.Vi må finne nye måter å kombinere likhet/universelle løsninger med økt pluralisme på.

3. Vi må delta i diskusjonen om «trygdeeksport» på europeisk nivå. Det diskuteres i mange land allerede, og vi kan ikke utelukke at det kommer nye regler i EØS-landene, f.eks. om avkorting ift oppholdstid, karanteneregler e.l. 

4. Vi bør følge opp den del av forslagene i Brochmann-utvalgets innstilling, bl.a. om i noe større grad å yte stedbundne tjenester fremfor kontante ytelser.

5. Vi må drøfte en utvidelse av solidaritetsbegrepet. Å være solidarisk med hverandre i Norge, kan lett bli det samme som å være usolidarisk mot andre - akkurat som økt ulikhet innad i vårt land, kan lede til større likhet mellom mennesker fra ulike land - osv.

Vi skal selvsagt bekjempe sosial dumping - men vi bør ikke drive proteksjonisme. Man kan av og til få inntrykk av at arbeidet mot sosial dumping er en kamp på vegne av utsatte arbeidsinnvandrere mot griske arbeidsgivere - omtrent som når Senterpartiet later som om arbeidet for økt toll er en kamp for fattige afrikanske bønder. I virkeligheten dreier det seg mye om egne interesser - om lønn, medlemmer og fagforeningsmakt. Det er legitimt, men det er kanskje bedre å si det rett ut.

Begrepet "sosial dumping" er dessuten et svært uklart begrep. Alle er enige om at lover og regler for arbeidslivet skal følges, men hva som er "uakseptabelt lav lønn", kan diskuteres. En svensk lønn, f.eks., er lavere enn en norsk lønn, men er den dermed "uakseptabelt lav", og er det å betale en lønn på svensk nivå det samme som å bedrive "sosial dumping"? 

Sannheten er at vi aksepterer at mange lever på langt lavere lønn enn en norsk "minstelønn". Det gjelder bl.a. de som deltar i introduksjonsprogrammet - og alle som mottar trygd. Men hvis det er mulig å leve et verdig liv på trygd, er det også mulig, for innvandrere som nettopp er kommet til Norge, å leve et verdig liv med litt lavere lønn enn det som er gjengs blant arbeidstakere som allerede er etablert i det norske arbeidsmarkedet.

La meg avslutte med å sitere Nina Witoszek, som selv kommer fra Polen:

"Norge og Europa redder folk fra fattigdom. Men legg merke til hvordan polakkene avanserer. Først jordbærplukkere. Nå håndverkere. Snart professorer og businessmenn":

hits