Arven etter Stoltenberg: En svekket Europapolitikk

  • 22.10.2013 kl.13:28 i Blogg

I dag taler Norges første Europaminister i Stortinget.

Det er jeg veldig glad for. Jeg har tidligere tatt til orde for at Norge burde få en egen Europaminister, og nå har vi altså fått det. Jeg så for meg at vedkommende burde være plassert i UD, men det er også en viss logikk i at han har tilhold på Statsministerens kontor (SMK). Oppgaven er tross alt ikke bare å lede Utenriksdepartementets Europaavdeling, men også koordinere alle fagdepartementenes Europapolitikk. Vidar Helgesen har dessuten også andre oppgaver som stabssjef ved SMK.

Den nye Europaministeren får mye å gjøre. Den viktigste og helt overordnede oppgaven er å oppgradere og opprioritere Europapolitikken, både i Regjeringen, hos de respektive statsrådene og i embetsverket. Det tilbakevendende mantraet, som enhver regjering smykker seg med, om at det skal føres "en mer aktiv Europapolitikk", blir kanskje endelig en realitet.

Det har det nemlig ikke vært under den rødgrønne regjeringen. Riktig nok het det, i den første Soria Moria-erklæringen, at det skulle føres "en mer offensiv Europapolitikk", men det har ikke skjedd.

Sannheten er i stedet at det har vært ført en svært defensiv Europapolitikk de siste årene. Den rødgrønne regjeringens mangel på prioritering av Europapolitikken er så begredelig at Norge antagelig er en versting i Europa når det gjelder deltakelse på EUs såkalte uformelle ministermøter, som er de eneste ministermøtene Norge (og Island og Lichtenstein) har adgang til, siden vi ikke deltar på de formelle, og langt viktigere, ministermøtene.

Siden 2010 har Norge blitt invitert til i alt 81 uformelle ministermøter. Norge har deltatt på 56 av dem, men på bare 29 av møtene deltok ministeren. På de øvrige møtene måtte konferansen ta til takke med en statssekretær fra Norge.

Jeg har litt erfaring med slike ministerkonferanser fra min tid som utdannings- og forskningsminister i perioden 2001 - 2005. Da deltok jeg på de ministerkonferansene jeg ble invitert til - og jeg var vertskap for den første uformelle ministerkonferansen som fant sted i Norge.  Det var ikke stor interesse for dette i norsk presse, men det var viktig: De uformelle ministerkonferansene er Norges mulighet til å få innsyn i mye av det som skjer i EU, til å gi vårt bidrag til det europeiske samarbeidet på områder der vi har noe å gi - og til å lære av det andre land gjør. Norge er et veldig flott land, men vi er ikke så flotte at vi ikke har noe å lære av andre. Det finnes land som gjør det bedre enn oss, fordi de arbeider på en annen måte - f.eks. når det gjelder digitalisering i offentlig sektor, samferdsel, helse eller skole.

Min erfaring fra disse ministerkonferansene er at de prioriteres høyt av ministre i andre land - selv om disse ministrene også deltar i de formelle konferansene og derfor på sett og vis trenger disse uformelle konferansene mindre. Norge, derimot, som virkelig trenger disse arenaene, har vist så liten interesse de senere år at ministrene ikke har vært til stede på mer enn ca. en tredjedel av møtene.

Når disse konferansene prioriteres så lavt, får det også virkning i forvaltningen. Det er et tydelig signal til embetsverket om at Europapolitikken og EU ikke er viktig, og at det dermed heller ikke er særlig karrierefremmende å interessere seg for EU. Gradvis vil det dermed også føre til at embetsverkets nettverk og kompetanse svekkes, slik at det blir enda vanskeligere å føre en "offensiv Europapolitikk" når man en gang i blant har interesse av det.

Det er mye godt å si om arven etter Stoltenberg II-regjeringen.

Men Europapolitikken er svekket.

 

 

 

hits