Privatskoleråd til @konservativ

  • 25.10.2013 kl.19:15 i Blogg

I dag bekrefter kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen overfor Aftenposten at Høyre og Frp vil innføre en ny privatskolelov, der det ikke lenger skal stilles krav til at skolene skal utgjøre et religiøst eller pedagogisk alternativ.

Men, legger han til, det blir ikke noe frislipp. - Vi legger opp til en strengere praksis for godkjenning av nye friskoler enn det som var tilfellet under Bondevik II-regjeringen, sier Røe Isaksen. Han vil nemlig "legge inn en formulering om at private skoler skal få nei til å starte opp, dersom etableringen vil ha negative konsekvenser for det lokale skoletilbudet. Og det skal fortsatt være ulovlig å ta utbytte fra private skoler."

Man kunne jo være fristet til å gjøre seg morsom på Røe Isaksens bekostning og minne om at han har vært en sterk forkjemper for at det skulle bli tillatt å ta ut utbytte fra private skoler, og at han har ønsket seg en svensk privatskolemodell - men jeg skal la det ligge. Nå er det Sundvollen-plattformen som gjelder, og der står det krystallklart at friskoler "ikke (skal) kunne betale utbytte til eierne".

Mitt råd til Høyre (og andre som har spurt) har vært at partiet burde holde fast ved og dermed gjeninnføre den friskolemodellen Bondevik II-regjeringen innførte, men med visse modifikasjoner. Jeg mener det var uheldig at det høsten 2005 måtte godkjennes et relativt stort antall plasser som, realistisk sett, aldri ville blitt etablert - bare fordi mange søkte i frykt for en innstramning av loven etter et mulig regjeringsskifte.  

I en kommentar er Aftenpostens Per Anders Madsen inne på noe av det samme, men presisjonsnivået er dessverre (igjen) nokså lavt.

For det første er det neppe erfaringene fra Sverige som gjør at man nå skal føre en litt annen friskolepolitikk enn under Bondevik II. Friskolepolitikken i Sverige er helt annerledes enn den noen gang har vært eller nå vil bli i Norge. 

For det annet er det ikke dokumentert, slik Madsen indikerer, at det er en sammenheng mellom svensk friskolepolitikk og de dårligere resultatene svensk skole nå oppnår. Det som derimot er svært sannsynlig, er at forskjellen i resultatutvikling mellom Norge og Sverige, skyldes at Norge - i motsetning til Sverige - har gjennomført en stor kunnskapsreform, nemlig Kunnskapsløftet. Og der har nok TIMSS-forskeren Liv Sissel Grønmo rett: Dette har antagelig blitt vanskeligere å få til i Sverige enn det har vært i Norge.

For det tredje er det feil at man i Norge i dag bare godkjenner skoler som representerer et religiøst eller pedagogisk alternativ. Den rødgrønne regjeringen åpnet også for at toppidrettsgymnas kan bli godkjent, at internasjonale skoler kan bli godkjent, og at skoler med en bare svakt annerledes pedagogisk profil, som f.eks. Nyskolen, kan bli godkjent.

Den viktigste endringen Sundvollen-plattformen annonserer på friskolefeltet - målt mot Bondevik II-regjeringens lov - er at man skal ta litt mer hensyn til kommunene, slik jeg skrev om her. Det skal altså ikke være nødvendig at en friskoleetablering gir "vesentlige" negative konsekvenser for kommunen - det holder at konsekvensene er negative. Dette er en innstramning også i forhold til Høyres program og vil kunne ivareta behovet for å kunne avslå søknader, dersom det f.eks. kommer et unaturlig stort antall på samme tid. Det er altså ikke, som Madsen skriver, et spørsmål om å håndheve et forbehold strengt eller ikke - men om hva slags forbehold man har tatt. Håndhevingen bør uansett være forutsigbar, slik at man ikke skaper rettsusikkerhet for borgerne.

Et annet element ved loven som kan vurderes, dersom man vil modifisere Bondevik II-loven noe, og som de færreste i debatten har vært inne på, er dette: 

Før 2003 var det et skjønnselement i loven, dvs at statsråden kunne avslå søknader, selv om søkeren oppfylte alle krav som var satt. Dette skapte stor frustrasjon blant dem som ville starte opp og drive friskoler, og det skapte store urettferdigheter og rettsusikkerhet - fordi statsråden nærmest kunne skalte og valte med søkere etter eget forgodtbefinnende. Derfor dreide også store deler av den skolepolitiske debatten seg om små enkeltskoler.

En viktig endring i Bondevik II-regjeringens lov, for å unngå denne uforutsigbarheten, var at søkerne fikk en rett til godkjenning, dersom de oppfylte kravene i loven. Det var dette som gjorde at relativt mange skoler ble godkjent høsten 2005: Godkjenningene skyldtes hverken et ønske om politisk markering eller mangel på streng håndheving, men at loven var slik den var.

I Sundvollen-plattformen står det at Regjeringen vil gjeninnføre en lov som gir søkerne en rett til godkjenning, dersom de oppfyller kravene i loven. Men dette kan kanskje kombineres med, eller endres til, at man også beholder et visst skjønnselement (som nå er gjeninnført), som gjør det mulig - i helt spesielle tilfeller - å avslå en søknad, selv om alle krav er oppfylt. Om det lar seg gjøre, vil juristene måtte vurdere - men det er i alle fall en mulighet som kan vurderes - forutsatt at en slik skjønnsadgang rammes strengt inn og ikke igjen gjør det mulig for en statsråd å drive privatpolitikk basert på hva han eller hun personlig måtte like eller mislike.

Kunnskapsministeren har i dag fått en ny statssekretær. Birgitte Jordahl er spesialist på friskoler og friskolesystemer etter at hun, såvidt jeg vet, bl.a. skrev sin masteroppgave om temaet. Det lover godt for de endringene som nå skal skje.

Det desidert viktigste med friskolepolitikken er at man kommer bort fra et system som krever at man må slutte seg til spesielle formål som politikerne mener er høyverdige nok - og over på et system der man selv kan avgjøre hva slags profil skolen skal ha.

Politikernes oppgave bør være å sørge for at skolene har den nødvendige kvalitet, og at alle elever har like muligheter til å velge en alternativ skole, dersom de ønsker det.

hits