Pappaperm, likestilling og valgfrihet

  • 17.11.2013 kl.21:34 i Blogg

I en debatt forleden om Regjeringens forslag til redusert pappaperm sammenlignet med Stoltenberg II-regjeringens opplegg, syns jeg Audun Lysbakken hadde et godt poeng.

Bakgrunnen for debatten er at samarbeidspartiene på borgerlig side gjør som de har lovet, nemlig å redusere den kvoten i fødselspermisjonen som er avsatt til far med fire uker og i stedet omgjøre disse ukene til en del av den valgfrie kvoten, der foreldrene selv bestemmer hvem som skal være hjemme med barnet.

Endringen er ideologisk begrunnet, men den innebærer ingen revolusjon:

I dag har foreldre rett til 49 uker foreldrepermisjon (med 100 pst dekning), hvorav 14 uker er forbeholdt far og 14 uker forbeholdt mor, mens 21 uker kan deles valgfritt mellom foreldrene. I tillegg har mor rett til permisjon før fødselen, mens far har rett til to ukers omsorgspermisjon i forbindelse med fødselen.

Med samarbeidspartienes opplegg blir 10 uker forbeholdt far og 14 uker forbeholdt mor, mens 25 uker kan deles valgfritt mellom foreldrene. I tillegg kommer fortsatt permisjon før fødselen for mor og omsorgspermisjon i forbindelse med fødselen for far.

Endringen er et kompromiss, ettersom det er delte meninger mellom og innad i de borgerlige partiene. KrF og Venstre ville beholde (en) fedrekvote(n). Høyre og FrP ville fjerne den, men meningene i Høyre har vært svært delte.

Høyre fikk mye pepper for sitt standpunkt i valgkampen, men de forsvarte seg bl.a. med at tiden nå var moden; at moderne fedre hadde vent seg til å ta permisjon og ønsket å gjøre det, og at det derfor ikke var behov for å videreføre en ordning med en egen kvote for fedre.

Nå viser det seg, slik Lysbakken påpekte, at dette argumentet antagelig ikke holder vann. I Regjeringens budsjettforslag er det i alle fall lagt inn en forutsetning om at færre fedre vil ta like lang permisjon når fedrekvoten blir redusert, noe staten sparer på, fordi kvinner generelt tjener mindre enn menn. Solveig Horne fremstilte det nærmest som tekniske budsjettberegninger foretatt av en underliggende etat, men det ligger antakelser om reell adferdsendring bak beregningene.

Jeg tror det er sannsynlig at "budsjettmakerne" får rett: Fedre er, enn så lenge, generelt litt mindre villige til å være hjemme med barn, og det er generelt litt vanskeligere å gjøre det, fordi fedrene ofte tjener mer enn mødrene. Om de også blir utsatt for mer press til ikke å ta permisjon, slik Lysbakken antar, syns jeg er mer tvilsomt - jeg tror de fleste arbeidsgivere av i dag innser at barnefødsler fører til fravær for både kvinner og menn.

Men problemstillingen illustrerer at man ikke alltid kan få i pose og sekk.

I dette tilfellet er det minst to viktige verdier man ønsker å ivareta - nemlig verdien likestilling mellom kjønnene og verdien valgfrihet for familiene - i tillegg til at saken reiser spørsmål om hvor man skal sette grensen for politikk.

Det er sjelden man er nødt til å velge den ene verdien fullstendig på bekostning av den andre - men det hender at en avveining mellom slike verdier gjør at man må foreta et valg og velge den verdien man syns er viktigst, selv om det skulle føre til at den andre verdien ikke kan realiseres fullt ut eller like fort.

Slik er det i dette tilfellet: Venstresiden vektlegger likestilling mer enn høyresiden og lar det, til en viss grad, gå utover familiens valgfrihet - mens høyresiden vektlegger valgfrihet for familien sterkere enn venstresiden og lar det, i hvert fall på kort sikt, gå utover likestillingen.

Det er dette vi nå ser konsekvensen av i budsjettet, og jeg tror man står seg på å være ærlig om det.

Regjeringen har nemlig ingenting å skamme seg over.

Her står det om flere, svært viktige verdier - og den ene kan ikke opphøyes til en verdi som trumfer alle andre.

 

hits