Pekefingerstaten

  • 10.07.2014 kl.21:56 i Blogg

Tenk deg et nesten perfekt samfunn. Det er velstende og moderne og har, ved hjelp av avansert forskning, funnet frem til den perfekte balanse mellom familieliv og arbeidsliv, mellom kvinner og menn, voksne og barn.

Modellen er ganske enkel: Fr to mennesker fr barn, skal den blivende moren slutte jobbe itre uker. Etter at de har ftt barn, skal mor og far vre sammen med barneti 10 uker hver. Deretter kan foreldrene selv bestemme hvem av dem som skal vre sammen med barnet i ytterligere cirka30 uker.

Nr barnet er ca. ett r, skal begge foreldrene vre i jobb igjen, og barnet skal vre i barnehage. Normal arbeidstid i dette samfunnet er ca. 7,5 timer pr dag. Idealet er at det skal vre kort reisevei mellom barnas hjem og barnehagen, men siden de voksne fortsatt har reisevei til og fra jobb, erdet meningen atbarna kan vre i barnehagen inntilcirka 10 timer pr dag.

Og slikfortsetter dettil barna er fem- seks r. Da begynner de p skolen, og skoledagene er ikke like lange som dagene er i barnehagen. Men siden begge foreldrene jobber, begynner barna i en ny institusjon- en skalt skolefritidsordning- der de kan vre etter skoletid til foreldrene henter dem og til de blir store nok til ta vare p seg selv etter skoletid.

Og slik gr dagene- inntil barna selv blir voksne og fr sine egne barn.

Det er en viss diskusjon om hvorvidt den kvoten mor og far m ha hver for seg med barnet, br vre p 10 eller 14 uker. Men ellers har modellen stor sttte blant politikere, kommentatorer og forskere. Mange av dem har riktig nok ikke brukt modellen selv, enten fordi de ikke har barn, eller fordi samfunnet ikke var kommet like langt den gangen de selv hadde sm barn. I tillegg har mange av dem en mer fleksibel arbeidssituasjon enn vanlige folk har, slik at en sammenligning ikke blir s relevant. Men de vet heldigvis at modellen er riktig for andre.

Et annet sprsml, som ogs har vrt diskutert,er hvordan en slik modell kangjennomfres for alle. En mulighet er bruke tvang og dermedpresse foreldrene til gjre det som er best. Men mange syns det strider for mye mot de grunnleggende frihetsverdiene som tross alt har gjort dette samfunnet s moderne og rikt. En alternativ metode er derfor betale folk og dermed lokke dem til gjre det som er best. Og siden staten er s rik, er det denne lsningen som er blitt valgt: De som velger den perfekte modellen, fr mest penger av staten. Ordningen kombineres med sterke sosiale sanksjoner, der srlig mediene spiller p lag med myndighetene og avslrer folk som prver snike seg unna eller gjre ting p en annen mte. Det er ikke s lett vite om medienes fremstilling alltid er balansert. Men skal man tro det man leser, er de som velger annerledes, ofte bde usympatiske, uansvarligeog lite empatiske.

Men mediene er ikke alene om utve sosial kontroll. Staten haropprettet et helt eget ombud som fr lov til fordmme dem som ikke flger modellen. Ogs statens kontrollapparat eser ut, slik at vi skal sikre oss mot bde misbruk og utilsiktet bruk av modellen. Det er bl.a. kommet frem at noen foreldre er sammen med barna sinesamtidig mens far har pappaperm, og det er helt i strid med statens intensjon og derfor noe mange vil vurdere sette en stopper for.

S selv ommange mener at modellen er perfekt, er det alts likevel noen problemer. Det fins fortsatt mennesker med umoderne holdninger, som unnlater gjre det som, objektivt sett, er best, bde for foreldrene, likestillingen, barna og samfunnet. Og eksemplene p ulydighet er dessverre mange:

* Det finnes folk som mener at det er for tidlig sende barn i barnehage allerede nr de er ett r, og som hevder at vi ikke vet om dette er bra for barna i det lange lp- og som derfor nekter begynne jobbe igjen allerede nr barna er ett r. Mange av dem stusser over en modell som tilsier at det er ekstremt viktig vre sammen med barna sine hele tiden i barnets frste lever, mens man nesten ikke behver vre sammen med dem i rene etterp.

* Det finnes folk som ikke syns at barna skal vre s lenge i barnehagen og p SFO, og som derfor velger jobbe deltid, slik at barna slipper vre s mye p borte fra hjemmet, og slik at foreldrene kan vre mer sammen med dem.

* Det finnes ogs folk som mener at det er for slitsomt ha bde full jobb og flere barn, og som derfor velger lavere lnn og et roligere liv - i hvert fall i en periode.

* I mer ekstreme tilfeller, der det f.eks. ikkeer noenspreke besteforeldre som kan hjelpe til,lses dette problemet ved atman ansetter en praktikant eller au pair.

* Det finnes ogs folk som ikke syns de fr vrt nok sammen med barna sine, eller som ikke har mulighet eller rd til ta ferie nr alle andre har ferie, og som derfor tar barna ut av skolen utenom skoleferiene- bare for feriere.

* Det finnes dessuten en del menn som ikke tar (full) pappapermisjon etter at barnet er fdt- og det finnes til og med noen kvinner som ikke tar full permisjon. Noen av dem mener at jobben de har, er for viktigeller umulig vre borte fra s lenge -mens andre mener at de kan f like god kontakt med barna sine ved vre sammen med dem p en annen mte. Det er allerede avslrt at en del meglere ikke tar full pappaperm, men om det samme gjelder bilmekanikere og bakere, er visstnok ikke kartlagt.

*Og: Det finnes foreldre som kombinerer permisjon og ferie p en slik mte at de kan vre sammen med hverandre og barnet, enda modellen tilsier at det bare er n av dem som skal vre sammen med barnet, mens den andre skal jobbe.

Det er heldigvis mange som kan gripe inn nr mediene eller NAV avslrer umoderne holdninger ellerutilsiktet bruk av modellen.

Politikerne, som harskaptsystemet, er ofte veldig raskt ute med fordmme dem som ikke innordner seg, f.eks. fordi de er "gammeldagse". Nesten alle medier mener det samme og skriver derfor syrlige kommentarer om de som velger annerledes, som enten tror de er noe, eller som ikke vet sitt eget beste. Likestillingsombudet, som vet veldig mye om hva som er best for oss, har en pdriverrolle, s hun kan f.eks. omtale folk som bakstreverske. Forskere deltar ogs og slr raskt ned p dem som reiser sprsml ved om modellen virkelig er den beste for barna. Og arbeidslivets organisasjoner er ogs sterkt til stede, fordi de mener det er usolidarisk og dessuten umulig at ikke alle som har muligheten til det, jobber full tid. Og det siste er unektelig et poeng: Dersom vi vil ha billige barnehager til alle, godt betalte permisjoner og alle de andre velferdsgodene vi har i dag, m vi jobbe mye- og det er dette modellen forutsetter at vi gjr. Ingen politiske partier har til n stilt sprsml ved dette premisset.Partiene vil, som vanlig, ha bde i pose og sekk.

Det er ikke rart at debatten om tvang dukker opp igjen nr det avslres av det finnes folk som ikke lever opp til modellen. Likevel er det nok fortsatt flertall for bevare et skinn av valgfrihet og heller innfre mer kontroll og flere sosiale sanksjoner overfor dem som ikke gjr som staten sier. Fremfor tvangsstaten, velger vi pekefingerstaten - den som moraliserer, latterliggjr og kontrollerer.

Men staten er ikke helt konsekvent. P noen omrder er bde staten og de fleste politikere, kommentatorer og forskere veldig enige om at man ikke br blande seg for mye inn i menneskers private liv, fordi vi skal kunne levelivene vre og utfolde oss slik vi vil. Hvis to av samme kjnn, for eksempel, vil gifte seg og skaffe seg barn p en mte som hittil har vrt betraktet som litt annerledes, br man ikke blande seg bort i det- med mindre man selv vil bli fordmt. Hvis to av forskjellig kjnn, derimot, velger ta ut pappaperm mens de er sammen om vre sammen med barnet sitt, eller kanskje velger droppe pappapermen,er det noe vi alle kan vre med p fordmme og ta avstand fra.

Det er,tross alt,forskjell p privatliv.

PS: For ordens skyld: Denne teksten er skrevet i en ironisk tone. Jeg tror jeg kan rose meg av ha vrt tidlig ute med sttte bl.a. homofiles soleklare rett til leve livene sine slik de vil. Men jeg trodde ikke at jeg, mange r senere,skulle oppleve en s utbredt intoleranse overfor vanlige familier som ikke innordner seg det trange og "moderne"A4-samfunnet som politikerelitenog kommentariatet n er i ferd med skape.

hits