Jeg beklager å måtte si det, men når jeg leser Lena Lindgrens artikkel om Pisa i ukens utgave av Morgenbladet, får jeg en bestemt følelse av at hun ikke vet hva OECDs Pisa-undersøkelse egentlig er.
Hun skriver om “tester” som “vi holder oss med” i norsk skole, om OECDs “testregime” og om “Pisas testvelde” – og hun mener at vi bør “insistere på at det finnes et nasjonalt handlingsrom og momentum for å bryte ut av Pisa-regimet”, “hvis norske politikere mener det er best”. Vi kan nemlig “slutte med Pisa-testing den dagen vi ikke vil lenger”, skriver Lindgren, som også harsellerer litt med professor Sten Ludvigsen, som har ledet utvalget som har sett på Fremtidens skole, fordi han ser overrasket ut når Lindgren spør om ikke Norge bør “gå vekk fra Pisas tester”. “Bare å ta opp problemstillingen er helt virkelighetsfjern, kan jeg se på ham”, skriver Lindgren.
Mon det? Kanskje var Ludvigsen overrasket av helt andre grunner?
Enhver som leser Lindgrens artikkel, og som ikke selv har kunnskap om Pisa, må få inntrykk av at Norge har sluttet seg til et “regime” som innebærer en masse testing av elevene i norsk skole. Uttrykket “testvelde” etterlater inntrykk av at det foregår overdrevent mye testing, fordi vi har blitt et “underbruk av OECD” etter at “testregimet” til Pisa og OECD “ble innført” – men at disse testene er noe vi kan slutte med, hvis vi vil og er litt mindre servile overfor OECD.
Men OECDs Pisa-undersøkelse er ikke først og fremst testing – det er forskning.
Det går til enhver tid cirka 600.000 elever i norsk grunnskole. Å være med på OECDs Pisa-undersøkelse innebærer at det hvert tredje år blir trukket ut 4 – 5000 elever som gjennomfører en to timers prøve og deretter fyller ut et spørreskjema om forhold som kan ha betydning for prestasjonene. Hvert tredje år går altså forskerne inn i norsk skole og “tester” godt under en prosent av elevene, og siden det alltid er 15-åringer som testes, er det umulig for en elev å bli trukket ut til å være med i Pisa-undersøkelsen mer enn en gang. Godt over 97 prosent av elevene i norsk skole får altså aldri noen befatning med Pisa-undersøkelsen overhodet.
Tre fagområder er valgt ut som gjenstand for undersøkelsen, nemlig lesing, matematikk og naturfag. Lesing er en ferdighet som ligger til grunn for all annen skolefaglig kompetanse – mens matematikk og naturfag er viktig for å greie seg i et moderne og høyteknologisk samfunn. Alle tre områder er viktige for allmenndannelsen.
I tillegg til dette forsøker Pisa å kartlegge elevenes læringsstrategier, motivasjon og selvoppfatning, samt elevenes syn på skolen og arbeidsmiljøet i klassen.
Pisa er en komparativ undersøkelse, som gjennomføres i mange land, både i og utenfor OECD, og det står et team av fremragende forskere bak hvert lands bidrag. I Norge er det Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo som har ansvaret for det norske bidraget til Pisa-undersøkelsen. Funnene som gjøres, publiseres i de enkelte land året etter at undersøkelsen er gjort, ettersom det tar tid å bearbeide materialet fra så mange land. Den norske hovedrapporten er som regel på 3 – 400 sider.
“Hvem tvinger oss til å holde oss med testene fra Pisa?”, spør Lena Lindgren, og svaret er selvsagt at det gjør ingen. Norge bestemmer selv om vi vil være med på denne forskningsbaserte undersøkelsen, eller om vi ikke ønsker det. Første gang vi ble spurt, var Gudmund Hernes utdanningsminister, og det var dermed han som første gang sa ja til at Norge skulle delta. Siden har alle utdanningsministre sagt det samme – enten de har kommet fra SV, Arbeiderpartiet eller Høyre. Og da Tora Aasland (SV) var minister for høyere utdanning og forskning, bestemte hun at Norge også skal delta i den første “Pisa-undersøkelsen” i høyere utdanning.
Den første Pisa-undersøkelsen ble gjennomført i 2000 og publisert i 2001. Siden har det kommet fire undersøkelser til, og de er selvsagt i utvikling, etter hvert som forskerne vinner erfaring eller ønsker å undersøke nye områder. I den siste Pisa-undersøkelsen, som ble gjennomført i 2012 og publisert i 2013, deltok 65 land, hvorav 34 OECD-land, dvs. at alle OECD-land var med.
At Norge kan “gå vekk fra Pisas tester”, slik Lindgren formulerer det, er altså helt klart. Men bør Norge gjøre det?
Medienes enorme interesse for Pisa-undersøkelsen – og artikler som den Lena Lindgren har skrevet – kunne kanskje tale for det. Hun og andre journalister etterlater ofte inntrykk av at Pisa er noe som beslaglegger masse tid, som har ført til et “testvelde” i skolen, og som fører til at elevene lærer for mye av noe (hvilket forutsetningsvis må være lesing, matematikk og naturfag) og for lite av noe annet – fordi skolen har blitt mer opptatt av å lykkes i Pisa enn av å nå andre mål. Hun og enkelte andre påstår også at Pisa nærmest har blitt styrende for innholdet i norsk skole, men dette er en beskrivelse som verken den nåværende eller tidligere utdanningsministre kjenner seg igjen i. Det vises ofte til professor Svein Sjøberg, som er blitt kritisk til Pisa-undersøkelsen, men dessverre sjelden til de mange forskerne som står bak selve undersøkelsen.
Er så Pisa-undersøkelsen en faglig sett god undersøkelse?
Å bedømme det, krever i seg selv omfattende kompetanse, som jeg personlig ikke har. Men det var professor Svein Lie som ledet arbeidet med de første Pisa-undersøkelsene i Norge. Svein Lie er anerkjent som en fremragende ekspert på vurdering av slike undersøkelser og testers “godhet”, dvs. deres gyldighet, reliabilitet, validitet, metodebruk osv. Dessuten har forskerne vært ganske entydige og klare på ett punkt: Det er vanskelig å foreta komparative studier, men med Pisa lyktes man langt på vei med å overkomme de metodiske problemene som bl.a. følger av at landene for eksempel har ulike læreplaner.
Det er ingen som påstår at Pisa måler alt en skole bør måles på eller bør være. På den annen side syns jeg det er underlig at noen synes å mene at lesing, matematikk og naturfag ikke er viktig eller sentralt – eller bare er nyttig for “kremmere” og ikke for “medborgere”, slik Lindgren skriver. Jeg har et helt motsatt syn: Jeg mener at lesing og regning ikke bare er nyttig og nødvendig – det er også veier til dannelse, til historien, til kulturen og til våre muligheter til å delta i demokratiet. Jeg har aldri hørt noen med svake leseferdigheter fortelle meg hvor tåpelig det er at man undersøker om elevene i norsk skole kan lese. Det er det bare svært lese- og skrivekyndige personer som gjør.
Alle land holder seg med (ja, her kan uttrykket passe) ulike typer prøver som elevene må ta. Mange land har for eksempel nasjonale prøver og ulike kartleggingsprøver, slik også Norge har.Hensikten med disse prøvene er først og fremst å gi lærerne, elevene og foreldrene et godt grunnlag for å kunne hjelpe den enkelte elev til å oppnå forbedring og mer læring. I tillegg kan slike prøver brukes til statistikk som kan fortelle skoler, kommuner og velgere noe om kvaliteten på og kvalitetsforskjeller innad i skolen. Ethvert slikt prøvesystem kan bli bedre og bør derfor være gjenstand for diskusjon – men jeg går ikke nærmere inn på det her.
Pisa-undersøkelsen, derimot, kan ikke hjelpe den enkelte elev. Pisa-undersøkelsen er, som jeg har forklart, en utvalgsundersøkelse som inngår i et større forskningsprosjekt, hvis hensikt er å fortelle oss noe om hvordan det generelt eller gjennomsnittlig står til i norsk skole (eller mer presist: blant norske 15-åringer) innenfor noen få, men viktige områder – sammenlignet med andre land. Dette kan først og fremst være til hjelp for nasjonale myndigheter, som for eksempel kan danne seg et inntrykk av hvordan det generelt står til med matematikkferdighetene hos 15-åringer i Norge sammenlignet med andre land, og av hvordan utviklingen er, dersom man deltar i flere undersøkelser. Nærmere studier av funnene i Pisa – og annen kunnskap – kan deretter bidra til å si noe om årsakene til at situasjonen eller utviklingen er som den er og hvilke tiltak man eventuelt bør sette inn.
At Sten Ludvigsen ble overrasket da han ble spurt om Norge burde “gå vekk fra Pisas tester”, er ikke rart. Det ville i seg selv være uvanlig, dersom en forsker ga uttrykk for at vi ikke trenger mer forskning. Dessuten har han selvsagt rett i at et slikt spørsmål ligger langt utenfor utvalgets mandat.
Det er Regjeringen som bestemmer om vi fortsatt skal være med i Pisa-programmet, og så langt er det lite som tyder på at vi skal melde oss ut. Ingen politiske partier har tatt til orde for at vi ikke skal være med. Dessuten ville det se litt rart ut, dersom Norge – som eneste land i OECD og mange andre land – ikke vil delta. Da er det bedre at man er på innsiden og bidrar til å gjøre studien så god som overhodet mulig.
Lena Lindgren ønsker seg en faglig sterk skole.
Det er jeg enig med henne i.
Vi trenger mer kunnskap i skolen.
Men vi trenger også mer kunnskap om skolen.
