Tidligere i dag twitret VG-journalisten Shazia Sarwar link til artikkelen sin i VG i dag – om Osloskolen.
Den inneholder en sterk kritikk av meg og den artikkelen jeg skrev i Aftenposten forleden, som Sarwar mener er “misvisende”. Ifølge Sarwar “trikser” Osloskolen, Oslo Høyre og jeg med tall for å fremstille Osloskolen som bedre enn den er.
Hele artikkelen til Sarwar hviler på et “bevis” som hun serverer til leserne slik:
“Elever i Bydel Søndre Nordstrand, en bydel med en befolkning med lav høyere utdanning og sosial status, påstås å være bedre enn elever i andre storkommuner. Hensikten med påstanden er klar: Dette er bevis på at Oslo-skolen utligner sosiale forskjeller. Kroneksemplet som løftes frem er Prinsdal skole. Det som ikke fortelles er hvor mange elever ved de andre skolene i bydelen fritas fra nasjonale prøver.
Det kan du få vite av meg: Bjørndal skole fritok 35,5 prosent av alle som kunne fritas ved nasjonal prøve i lesing ved 5. trinn i 2014, Toppåsen skole 30 prosent, Seterbråten 21 prosent. Landssnittet for fritak er fem prosent. Utdanningsforskere mener at jo flere som fritas, dess bedre resultat. For man holder de svakeste utenfor.”
Men “beviset” er feil. Sarwar sammenligner nemlig to helt forskjellige ting. Tallene fra Osloskolen er andelen elever som ble fritatt i forhold til de som kunne vurderes for fritak. Landssnittet er andelen elever av den totale elevgruppen.
Her er de korrekte tallene for den nasjonale prøven i lesing, 5.årstrinn i 2014:
Andelen som kunne vurderes for fritak nasjonalt på bakgrunn av vedtak om særskilt norsopplæring: 8,1 prosent
Andelen som ble fritatt nasjonalt: 5 prosent. (Man må anta at det er dette tallet Sarwar viser til som “landssnittet”, og det har hun senere også bekreftet og tydeliggjort i en ny versjon av artikkelen.)
Det betyr at ca. 61 prosent av de som kunne vurderes for fritak, ble fritatt.
Andelen som kunne vurderes for fritak i Oslo på bakgrunn av vedtak om særskilt norskopplæring: 25,2 prosent
Andelen som ble fritatt i Oslo: 7,9 prosent.
Det betyr at ca. 31 prosent av de som kunne vurderes for fritak, ble fritatt. (Dette tallet varierer selvsagt mellom skolene, og Sarwar nevner tre eksempler: Bjørndal 35,5 prosent, Toppåsen 30 prosent og Seterbråten 21 prosent.)
Tar man med de elevene som ikke deltok uten å være fritatt, forrykkes bildet enda mer i Oslos favør:
Nasjonalt var det 2,5 prosent av elevene som ikke deltok.
I Oslo var det 0,5 prosent av elevene som ikke deltok.
Det er ingen grunn til å tro at bildet ville endret seg vesentlig om man også tok hensyn til elever som får spesialundervisning, men ikke særskilt norskopplæring.
Etter en runde på twitter innrømmer nå Sarwar at det hun skriver “kan” misforstås, fordi hun har sammenlignet helt forskjellige ting. Men hun syns ikke det gjør noe, for som hun skriver: “Tallene er så små utenfor Oslo at de uansett har lite påvirkning på sluttscore. Som er kjernen.” Hun har etter hvert twitret mye annet også, men jeg må innrømme at ikke alt er like lett å forstå – og hun har endret litt i det angjeldende avsnitt, slik at det blir tydeliggjort hva hun sikter til med et “landssnitt” på fem prosent.
Men fortsatt har VG og Sarwar et problem, for fortsatt sammenlignes to tall som er uttrykk for helt forskjellige ting. Det relevante tallet å sammenligne 35,5 prosent, 30 prosent og 21 prosent med, er ikke 5 prosent, men 61 prosent.
Det kan sies mye om selve systemet for fritak, og det tror jeg trygt kan overlates til fagfolk. Det som nå diskuteres, er om Osloskolen har en mer eller mindre streng fritakspraksis enn landet for øvrig og om Osloskolen “trikser” med tall.
VGs kommentator påstår at det “trikses”, og hun mener at Osloskolen fritar flere av de som kan fritas, enn gjennomsnittet for landet.
Men det er altså feil.
Veldig feil.
