Er Osloskolen omstridt, eller er den populær?
Jeg tror veldig mange tror at Osloskolen er veldig omstridt. Mediene har vært så opptatt av “testhysteri” og påstått “juksing” med nasjonale prøver, at mange har fått inntrykk av at det er noe galt med Osloskolen som veldig mange er opptatt av. Inntrykket står riktig nok i sterk kontrast til det inntrykket man kan få når man snakker med foreldre til barn i Osloskolen, som ofte er svært positive. Men slike inntrykk kan jo være tilfeldige.
Selv følger jeg nok litt mer enn vanlig med på skoledebatten og det som skjer i Osloskolen, siden jeg har vært utdanningsminister og dessuten bor i Oslo. Mitt inntrykk har hele tiden vært at det er noen få – ofte med sterke politiske (side)motiver – som målbærer kritikken av Osloskolen. Den kritikken de kommer med, har dessuten vært vanskelig å forholde seg til, bl.a. fordi den ofte er anekdotisk, og fordi det mangler åpne kilder og dokumentasjon. Men samtidig er det altså mitt inntrykk at mange andre tror at det er mange som målbærer denne kritikken.
Jeg fikk en liten test på om inntrykket mitt er riktig, da jeg forleden skrev en artikkel i Aftenposten som spekulerte i om Osloskolen kan være verdens beste skole.
Allerede da jeg hadde skrevet utkast til artikkelen og lot den sirkulere blant noen kolleger, var tilbakemeldingen at jeg måtte kommentere “testhysteriet” og “juksingen”, siden dette var et så veletablert bilde av Osloskolen. Jeg kunne umulig skrive en så positiv artikkel om Osloskolen, fikk jeg vite, uten eventuelt å tilbakevise disse påstandene, dersom de altså lot seg tilbakevise. Jeg tok rådet og føyde til et par setninger, men gikk ikke i detalj.
Etter at artikkelen sto i Aftenposten ble det debatt – men det skyldtes ikke bare min artikkel. Det skyldtes også at Aftenposten, omtrent samtidig, publiserte en annen artikkel om Osloskolen, som hevdet at noen av de svakeste bydelene i Oslo gjør det bedre enn mange store kommuner ellers i landet, og deretter en artikkel der forskere kommenterte funnet.
Debatten som kom, fulgte i litt ulike spor:
* Det var noen få som, på sosiale medier, harsellerte litt med min påstand om at Osloskolen kanskje kunne være verdens beste, siden jeg ikke kunne bevise det. Men det kan jeg altså ikke. Det er ikke gjennomført noen undersøkelser som sammenligner Osloskolen med skolen i andre, tilsvarende byer i andre land. Og selv om slike undersøkelser fantes – f.eks. i form av en by-PISA – så ville ikke den fortelle alt.
* Enkelte andre mente at jeg tok feil, siden Osloskolen ikke alltid er best i Norge engang. Sogn og Fjordane, for eksempel, skårer bedre enn Oslo på enkelte områder. Men poenget mitt var ikke å sammenligne Osloskolen med en hvilken som helst annen skole – men med skoler i store byer med en tilsvarende andel minoritetsspråklige elever. Det finnes f.eks. ingen andre byer i Norge med en så høy andel minoritetsspråklige elever, så det var altså byer i andre land jeg tenkte på.
* En tredje gruppe kritikere, var – rundelig sagt – Ap-politikere fra Trondheim eller mer presist: Trond Giske og Tore O. Sandvik. De avla også meg en visitt, men de var mest sinte på Aftenposten, noe de lot gå utover Oslo Høyre. Bakgrunnen var at Aftenposten hadde sammenlignet noen av de svakeste bydelene i Oslo med Trondheim og funnet ut at bydelene i Oslo gjorde det best. Dette fikk Sandvik til å påstå at Oslo Høyre og Osloskolen “jukset”, mens Giske mente at de bare “tullet med tall”. Giske argumenterte stadig spakere ettersom debatten utviklet seg i bl.a. Dagsnytt 18 og Politisk kvarter, men enden på visa var at Giske mener det er feil å bruke nasjonale prøver til rangering, og det er nok de fleste enige i. Men at de ikke kan brukes til sammenligninger overhodet, og at man ikke kan lære noe av slike sammenligninger, er i hvert fall jeg uenig i.
* Den fjerde gruppen kritikere besto av “the usual suspects”, dvs. de som alltid kritiserer Osloskolen, og som er veldig synlige i mediene. Magnus Marsdal, som har skrevet boken Kunnskapsbløffen, var riktig nok fraværende – men Simon Malkenes, som har skrevet Bak fasaden i Osloskolen, twitret litt. Den aller ivrigste på twitter var Øystein Imsen, som ikke hadde noe håndfast eller positivt å bidra med – annet enn å rakke ned på Osloskolen og min artikkel. Et par nedlatende tilrop kom også fra professor Kristian Gundersen, som heller ikke hadde noe saklig å bidra med.
Til denne siste gruppen hører også VGs journalist Shazia Sarwar, som skrev en meget kritisk og hardtslående artikkel som angrep både Aftenposten og meg. Problemet med denne artikkelen var at den hvilte på feil faktum, noe VG måtte erkjenne i en lederartikkel dagen etter. Det er bra at VG rettet opp sine egne feil, men samtidig må det sies at VG også i lederartikkelen brukte tall som gjorde at feilen virket så bagatellmessig som overhodet mulig. (Oppdatert: Sarwar har gjort meg oppmerksom på at dette ikke var en lederartikkel, men noe som sto på kommentarsidene.) (Selve debatten om juks og fritak fra nasjonale prøver har jeg skrevet om her og her.)
Shazia Sarwar har vært på tokt mot Osloskolen før, så også hun tilhører gruppen “the usual suspects”.
Det er også oppstått en aksjon som heter “Foreldreopprør mot Osloskolen”, men opprøret virker ikke veldig omfattende. Omlag 1300 “likes” på facebook – inkludert personer som formodentlig hverken er fra Oslo eller er foreldre til barn i Osloskolen.
Dermed tror jeg at mitt opprinnelige inntrykk stemmer ganske godt: Kritikerne består av en liten gruppe mennesker som gjentar og gjentar påstander de ikke dokumenterer.
Jeg ønsker ikke med dette å si at det ikke skjer kritikkverdige hendelser eller at det ikke finnes kritikkverdige forhold i Osloskolen. Det finnes garantert både elever, lærere og foreldre som har svært god grunn til å være misfornøyd. Noe annet ville nesten vært naturstridig i en så stor organisasjon som vokser så mye, og der det stadig kommer til nye elever og foreldre. Spørsmålet er bare om dette er det gjengse bildet, og det er det vanskelig å se. Osloskolen har tross alt både undersøkelser og annen dokumentasjon om skolemiljø og arbeidsmiljø som indikerer at trivselen og tilfredsheten blant lærere, elever og foreldre gjennomgående er svært høy.
Min artikkel var spekulativ. Jeg spekulerte i om Osloskolen, sammenlignet med tilsvarende skoler, kanskje kan være blant verdens beste. Ut fra det vi vet, er det nemlig ikke usannsynlig. Og det er ingen, som har deltatt i debatten etter at jeg skrev min artikkel, som har kommet med argumenter som gjør det mindre sannsynlig.
Så la meg repetere noen av “indisiene”, basert på den kunnskapen vi har:
* Osloskolen gjør det like godt, bedre eller aller best i Norge – enda andelen minoritetspråklige elever er langt høyere i Oslo enn alle andre steder i landet.
* Osloskolen har skoler med en svært høy andel minoritetsspråklige elever. På tre skoler i Oslo begynte det ingen elever med norsk som morsmål i 2010, og på et titalls andre skoler begynte det bare noen få. I 2010 hadde 40 prosent av Oslos grunnskoleelever minoritetsspråklig bakgrunn. På 58 av byens daværende 137 skoler hadde mindre enn 50 prosent av elevene norsk som morsmål. Likevel har ingen av disse skolene karakter av å være “inner urban schools”, dvs. skoler som har brutt sammen, er forlatt eller gjør det elendig. Mange av dem er tvert om så gode at de gjør det like godt eller bedre enn gjennomsnittet i landet.
* Siden Osloskolen gjennomgående gjør det mye bedre enn landsgjennomsnittet på nasjonale prøver og eksamen, har det formodningen for seg at Osloskolen også ville gjort det langt over middels, dvs. over Norge, på PISA.
* Det er likevel ingen grunn til å tro at Osloskolen ville gjøre det best på PISA. Aller best ville antagelig enkelte asiatiske byer gjøre det, men da er det viktig å huske to ting: PISA måler ikke alt. Det er mange sider ved de asiatiske skolene vi ikke ville ønske å kopiere – og motsatt: Det er mange sider ved skolen i Norge som vi verdsetter, og som neppe er like fremtredende i mange asiatiske skoler.
* Det er mest relevant å sammenligne Oslo med andre byer i Europa. Mange byer har en høy andel innvandrere – men det er vanskelig å se at mange har en like god skole som Oslo. Ofte er det problemer knyttet til skoler i visse forsteder eller i indre by. Store byer, som Paris eller Berlin, har åpenbart store problemer i deler av byen. Men også svenske og danske byer har problemer med det de selv omtaler som ghettolignende tilstander, og noen har til og med begynt med bussing. Så hvor finner vi byer på Oslos størrelse og med en like høy andel minoritetsspråklige elever, som gjør det like bra?
Ingen har så langt kunnet besvare dette spørsmålet, men det hadde vært interessant om noen kunne. For i så fall ville det være enda mer å lære for alle dem i Osloskolen som arbeider så hardt for sine elevers fremtid. Samtidig er det selvsagt ikke slik at det bare er skolens egen fortjeneste at den gjør det bra. Dersom Osloskolen har mindre problemer enn tilsvarende skoler i andre land, skyldes det naturligvis også andre forhold. Ett slikt forhold, som Civita har skrevet om før, kan f.eks. være boligpolitikken.
Til slutt: Debatten om Osloskolen berører også en annen debatt, nemlig debatten om forholdet mellom forskning og politikk.
For tiden pågår det en debatt i Aftenposten mellom skoleforskere, bl.a. Svein Sjøberg og Johan From. At svært mange forskere er kritiske til Sjøberg, er vel kjent blant mange av oss som er tett på den skolefaglige og -politiske debatten. Jeg har også selv debattert mye med Sjøberg.
Derfor er det bra at debatten nå også tas i det åpne rom.
Forskning er nemlig ikke alltid bare forskning.
Av og til er det også personkonflikter og politikk.
