Er det flaut eller dumt å måle ulikhet mer presist? SV og Klassekampen mener det.

  • 01.08.2017 kl.10:43 i Blogg

Forleden foreslo kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at vi bør forsøke å måle den økonomiske ulikheten mer presist

Det er mange måter å måle ulikhet på, men bakgrunnen for forslaget er den såkalte Gini-koeffisienten, som er det mest brukte målet på ulikhet, og som ikke inkluderer verdien av gratis eller billige offentlige tjenester. Dette forklarte jeg nærmere blant annet i dette blogginnlegget.

Røe Isaksens forslag har vært fremmet før, blant annet av Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, da Arbeiderpartiet var i regjering. Hva de mener nå, vet jeg ikke - men jeg har registrert at SV er negative. Riktig nok mener stortingskandidat Kari Elisabeth Kaski at "det er på tide at verdien av offentlige ytelser inkluderes i ulikhetsmålene i Norge", men advarer også mot å tro at "fattigdommen virkelig blir redusert", dersom Røe Isaken får det som han vil. Sjefen hennes, derimot, virker mindre positiv. Ifølge Lysbakken er ikke SV opptatt "av å telle annerledes, men av å prioritere annerledes", samtidig som han forteller hva som er SVs viktigste forslag, nemlig en kraftig økning av barnetrygden. Lysbakken syns det er "flaut" at Røe Isaksen kommer med et slik forslag nå.

Lysbakken får følge av Klassekampen, som på lederplass i dag  skriver følgende: "Det er i ferd med å avtegne seg et mønster i ulikhetsdebatten. Mens venstresida forsøker å løfte problemene med økt ulikhet øverst på den politiske dagsorden, forsøker høyresida å dysse dem ned eller nyansere dem i hjel. Isaksens ellers betimelige påpekning av velferdsstatens betydning for små forskjeller må også forstås i denne sammenhengen. I livene til dem det gjelder, spiller det ingen rolle om fattigdommen lar seg halvere med en ny regnemåte, eller om det står verre til i våre naboland. Uansett hvordan man snur og vender på det er bunnlinja denne: Ulikhetene har økt betydelig og vil øke videre. Det er et problem som ikke bør løses i statistikken, men i politikken."

Kaski og Klassekampen har selvsagt helt rett i én ting: Det skjer ingenting med de fattigste, bare fordi forskerne eventuelt begynner å måle ulikhet på en annen måte. Men det kan hjelpe de fattige likevel: Jo mer presis kunnskap vi har, jo lettere er det selvsagt å føre god og målrettet politikk. Det er igrunnen oppsiktsvekkende at noen kan være mot å diskutere og føre politikk basert på så god kunnskap som mulig.

Klassekampen beklager seg over at "høyresida" forsøker å "nyansere" problemene med økt ulikhet. Jeg antar at Civita muligens er en del av den høyresiden Klassekampen kritiserer. Men kanskje Klassekampen og andre deler av venstresiden burde gå i seg selv og spørre hvorfor det er behov for nyanser? Kanskje det har noe med venstresidens måte å "løfte problemene" på? La meg bare ta ett eksempel: Klassekampen har i hele sommer hatt en rekke oppslag, intervjuer og reportasjer om ulikhet - senest en serie intervjuer med partilederne på venstresiden. Et etterlatt inntrykk er at ulikheten har økt ekstra mye under den blåblå regjeringen, at høyresiden ikke er så opptatt av å bevare små forskjeller, og at høyresiden i hvert fall ikke er opptatt av å bruke skatt som et virkemiddel i fordelingspolitikken. 

Klassekampen har rett i at høyresiden er mindre opptatt av skatteprosenter enn velferd i fordelingspolitikken, ettersom skatt er langt mindre viktig enn velferden. Men Klassekampen underkommuniserer et svært viktig element i ulikhetsdebatten, nemlig skattereformenes virkning på ulikheten på henholdsvis kort og lang sikt.

Norge har i løpet av de siste 30 årene gjennomført tre store skattereformer - på begynnelsen av 1990-tallet, i 2005/06 og for et par år siden. Disse har hver gang ført til en relativt sterk kortsiktig økning i den målte ulikheten uten at dette reflekterer endringer i den reelle ulikheten. Etter den forrige reformen sank ulikheten igjen, og det er det sannsynlig at den vil gjøre denne gangen også.

Økningen i den målte ulikheten i forbindelse med innføring av skattereformene er ikke et uttrykk for at forskjellene vokser i Norge eller for at det skjer noe usunt i norsk økonomi - det er tvert om. Skattereformene har gitt oss bedre skattesystemer og synliggjort formuer og inntekter på en bedre måte - og, på sikt, ledet til større økonomisk likhet enn vi ellers ville fått. Norge har i dag et bedre, mer rettferdig og sunnere skattesystem enn de fleste andre land, også noen av våre nærmeste naboland.

Skattereformene kunne gjennomføres, fordi det ble inngått brede kompromisser i Stortinget på tvers av tradisjonelle skiller, og fordi det hver gang har vært nedsatt et svært kompetent offentlig utvalg for å forberede reformene. Ingen av reformene har blitt nøyaktig slik utvalgene foreslo, men de har i høy grad fulgt opp de prinsippene utvalgene la til grunn. Og til Klassekampens orientering: "Høyresiden", ikke minst partiet Høyre, har deltatt fullt ut, i likhet med blant annet Arbeiderpartiet, i både utrednings-, forslags- og vedtaksfasen. Når det gjelder den siste reformen, som er under gjennomføring nå, var det SV som meldte seg ut - mens Fremskrittspartiet er med. 

Det er denne typen reformer som får norsk økonomi til å fungere bedre enn mange andre lands økonomier, og som på lang sikt bidrar til å holde ulikheten nede, også før man regner inn de mer umiddelbare omfordelende effektene av velferdsstaten og skattesystemet. Men slike svært vesentlige forhold synes nærmest å være blindflekker for deler av venstresiden. Derfor må debatten nyanseres, dersom vi skal kunne drøfte gode og hensiktsmessige tiltak mot ulikhet.

Men tilbake til Røe Isaksens forslag: Er dette et bedre og viktigere forslag nå enn det var for eksempel da Arbeiderpartiet foreslo dette for noen år siden? Etter min mening ja - og det er tre grunner til det:

For det første: Det kan gi oss en bedre, mer nyansert (!) og kunnskapsbasert debatt om ulikhet - hvilket er viktig for å vite hvilke tiltak vi bør sette inn. Det er lenge siden en av Norges fremste forskere på ulikhet, Rolf Aaberge, påviste hvordan en manglende forståelse av velferdsstatens virkemåte  bragte for eksempel Thomas Piketty på avveie i debatten om ulikhet, særlig i land som Norge: Han forsto rett og slett ikke, eller hadde ikke tatt i betraktning, institusjonenes og velferdsstatens betydning. Og fordi mange på venstresiden, blant annet tankesmien Agenda, slukte nesten alt fra Piketty rått, endte det opp med en fullstendig misvisende beskrivelse av Norges utfordringer. Det ble blant annet påstått at Norge var på vei mot et Downton Abbey- samfunn, hvilket er absurd. Det er vanskelig å forstå hvorfor det er en fordel å være unyansert.

For det andre: Skal Norge sammenligne seg med andre land, må selvsagt målemetoden være lik for alle. Jeg vil tippe at en utfordring er at det ikke uten videre er lett å endre de statistiske metodene for alle. Det er likevel et vesentlig poeng at verdien og omfanget av gratis og billige tjenester er større i Norge enn i de aller fleste andre land, siden dette er et av kjennetegnene ved den nordiske og norske velferdsmodellen. Det er selvsagt viktig ikke å overdrive - offentlig finansierte skoler, for eksempel, er vanlig i alle OECD-land - men på andre områder skiller vi oss ut. Det kan derfor ikke være helt uten interesse å vite at vi har omtrent den laveste målte ulikheten i verden, og at ulikheten, både i absolutt og relativ forstand, vil bli enda mye lavere, dersom vi tar med offentlige tjenester.

For det tredje: Det er en tydelig trend blant fagfolk og eksperter, og i stigende grad blant politikere, at man vil vri velferdsordningene fra kontantytelser og overføringer til tjenester. Dette har vært foreslått av både Brochmann I-utvalget, Brochmann II-utvalget og det såkalte Barnefamilieutvalget. Disse forslagene har mange partier fulgt opp med omfattende interne diskusjoner og delvis også i de programmene som er vedtatt for neste stortingsperiode. Motivene varierer noe, fra for eksempel å ville hindre trygdeeksport til å ville hjelpe fattige barnefamilier eller barn av innvandrere med integrering, men det bærer langsomt i den samme retningen. Det er for eksempel stadig mindre oppslutning om kontantstøtten. Og både det rødgrønne byrådet i Oslo og Høyre/Frp-regjeringen har innført gratis barnehage og SFO for enkelte grupper. Denne utviklingen gjør det enda mye mer relevant å få et bedre mål på den faktiske ulikheten og fattigdommen i Norge. 

Det er, som sagt, mange måter å måle ulikhet og fattigdom på. 

Når FN måler fattigdom i fattige land, bruker de gjerne et absolutt fattigdomsbegrep. Det er ikke lett, og for den som vil fordype seg i det, finnes det rike muligheter i denne rapporten som Nikolai Hegertun og Øyvind Eggen har skrevet.

I rike land, hvor de færreste er fattige i absolutt forstand, bruker vi gjerne et relativt fattigdomsbegrep, som blant annet er beskrevet i dette notatet om tiltak mot ulikhet. Men EU og OECD måler den relative fattigdommen på litt ulik måte, og antallet fattige blir høyest, hvis man bruker OECD-metoden.

Men det finnes også andre tenkelige metoder for å si noe om graden av fattigdom i et land. Professor og filosof i Civita, Lars Fr. Svendsen, tok for noen år siden til orde for en ny fattigdomsdefinisjon, der man tar utgangspunkt i hva folk behøver i et gitt land: "Vi kan for eksempel ta utgangspunkt i en "forbrukspakke" av ulike varer og aktiviteter som man behøver for å leve som en fullverdig borger i et gitt samfunn. De som faller under det inntektsnivået som kreves for å finansiere en slik pakke, vil være å betrakte som fattige."

En slik "forbrukspakke" kunne også inneholde (offentlige) tjenester som det er rimelig at mennesker har i et samfunn som vårt.

Når valgkampen er over blir det kanskje rom for flere nyanser og for å drøfte nærmere hvordan vi kan forstå og måle ulikheten og fattigdommen mer presist, slik at virkemidlene vi setter inn, blir så gode som overhodet mulig. 

 

hits