De som sier at norske vaner og verdier er under press, har selvsagt rett.
Jeg har merket det hele livet.
Mine norske matvaner, for eksempel, er helt annerledes i dag enn de var da jeg var ung. Moren min lagde riktig nok noe som het risotto, men det var det ingen andre som visste hva var. Men ellers holdt vi oss til urnorske retter som kjøttkaker og fiskekaker, og kanskje koteletter og vafler på søndag. På lørdag fikk vi en liten brus.
Men de norske matvanene ble gradvis satt under press. Da jeg var 17 år, spiste jeg min første pizza. Da jeg ble litt eldre, smakte jeg for første gang en gresk salat. Og deretter gikk det liksom slag i slag: De norske matvanene ble satt under stadig større press.
Også reisevanene har endret seg. Da jeg var barn, ferierte familien stort sett i Norge. Jeg var ikke utenfor Norden før jeg ble 17 år, men fra da av ble også ferievanene satt under press. Jeg begynte å reise på Interrail, og fra da av har det bare gått én vei: Jeg har reist og sett stadig mer av verden.
Vi hadde også andre vaner i familien den gangen. De norske familieverdiene sto tross alt sterkt. Fedrene jobbet, mens mødrene var hjemme sammen med barna. Vi spiste til faste tider, og det var en “nabokjerring” i hver oppgang. Vi hadde viktige fellesarenaer som i dag har gått tapt: Alle mødrene og barna som var sammen i blokken der jeg bodde – eller i fellesvaskeriet i kjelleren, der man kunne vaske og rulle tøy sammen. Men også disse verdiene ble satt under press. Mødrene begynte å jobbe, barnehagene ble bygget ut, og alle fikk sin egen vaskemaskin.
Noe av det mest uvanlige vi hadde i min familie, var søsteren min. Hun var lesbisk. Den gangen var det ikke en norsk verdi at homofile skulle være likestilt og ikke diskrimineres. Så det er veldig bra at dette er blitt en norsk verdi nå.
Da jeg var ung, handlet vi bare på hverdager mellom klokken ni og fem, og det ble stor strid da noen foreslo at det skulle være lov til å selge brød og melk etter klokken fem på hverdager og på søndager. Mange mente at de norske verdiene ble satt under press. Det var liksom noe unorsk ved ikke å ha et tydelig skille mellom arbeid og fritid, hverdag og helligdag.
Medievanene var også helt annerledes. Vi hadde én radiokanal og én TV-kanal, selv om noen av oss også fikk inn svensk TV, slik at vi kunne se Hylands Hörna. Og avisene var partiaviser, som enten støttet Høyre eller Arbeiderpartiet eller for eksempel KrF. Vi hadde et fellesskap, fordi alle så og hørte det samme og kunne diskutere det under formiddagsmaten dagen etter. Det er riktig nok ikke helt sant, siden avisene mer fungerte som ekkokamre, men slikt er lett å glemme. Disse norske medievanene – NRK-monopolet, for eksempel, som stort sett ble styrt av en kringskastingssjef fra Arbeiderpartiet – ble av mange sett på som ekstremt viktige for å ta vare på det norske. Men som alle vet: Medievanene ble satt under press, og i dag kan nesten alle lage sin egen avis og like og dele så mye de vil.
Ytringsfriheten sto sterkt den gangen også, men på mange måter står den sterkere i dag. Det er i hvert fall ingen forfattere som blir trukket for retten, fordi de har skrevet bøker vi ikke liker, slik Agnar Mykle ble omtrent da jeg ble født. Men både da og nå er det tendenser til selvsensur, og det er ikke alle politikere som er like støe i argumentasjonen når de skal forsvare ytringsfriheten.
Det var ikke like mye innvandring da jeg var ung. Jeg traff riktig nok noen av de første pakistanerne som kom til Norge, fordi jeg bodde i nærheten av Spigerverket, der de jobbet. Men jeg hadde ikke nærkontakt med en skikkelig “neger” (ja, vi sa det den gangen) før jeg var nesten 20 år – og da i USA. I dag er det flere i min familie som har mørk hudfarge, og de er norske.
Den gangen hadde vi også skikkelige statsbedrifter, og vi drev med aktiv næringspolitikk. Flere bedrifter og bransjer ble praktisk talt styrt fra et kontor i Industridepartementet. Næringslivet var gjennomregulert – ikke med generelle rammebetingelser, men med spesielle betingelser for de enkelte bransjer og bedrifter. I dag ville nok noen anse dette styringsregimet som både illegitimt og korrupt, men det var veldig norsk den gangen. Men etter hvert gikk det så dårlig at noen mente vi måtte deregulere, delprivatisere og liberalisere markeder og bedrifter. Det var sterkt omstridt. Det var som å tråkke på de norske verdiene. Men Kåre Willoch gjorde det likevel, og etter han tok Gro Harlem Brundtland steget videre.
Den gangen hadde vi et skattesystem som riktig nok var veldig norsk, men som var veldig ineffektivt og potensielt urettferdig. Blant annet var det lettere å skjule inntekter og formue, jobbe svart og betale penger “under bordet”. Dette har norske politikere gjort noe med, gjennom de tre skattereformene som har vært gjennomført på 1990- og 2000-tallet. Jeg tror, hvis jeg skal være ærlig, at verdier som nøysomhet, rettferdighet og likhet for loven, som noen kanskje mener er norske verdier, står mye sterkere med dagens skattesystem enn de gjorde med tidligere tiders systemer. Det er for eksempel ingen som har ment at det har vært unorsk å øke eierbeskatningen kraftig det siste tiåret.
Da jeg gikk på skolen, gikk jeg i ren jenteklasse. Vi hadde håndarbeid, men ikke sløyd. Vi hadde også gym, og da vi ble litt eldre, var det meningen at vi skulle dusje på skolen. Men jeg var så sjenert at jeg stort sett snek meg unna – uten at jeg tror at jeg har tatt noen langvarig skade av det. I dag er jo alt annerledes, og nå er det en norsk verdi at gutter og jenter har svømmeundervisning sammen, og at alle dusjer. Hadde jeg gått på skolen i dag, og vært like sjenert, tror jeg at jeg hadde hatt store problemer med å leve opp til denne norske verdien. Kanskje jeg hadde valgt en friskole i stedet, der toleransen for forskjellighet var litt større.
-o-
Det er, som flere har påpekt, lett å harselere med den verdi- og kulturdebatten som pågår nå. Deltakerne i debatten berører mange viktige og interessante spørsmål. Men jeg tror også de begår noen feil, som jeg har forsøkt å illustrere i teksten foran:
De skiller i for liten grad mellom det som er verdier, og det som er fenomener og tradisjoner.
De skiller i for liten grad mellom uttrykk som er forskjellige, simpelthen fordi de er preget av situasjon, tid, sted og livsbetingelser.
De skiller i for liten grad mellom det som er norsk, og det som er universelt, som f.eks. ytringsfriheten.
De overdriver truslene mot det norske, og de blander for mye partipolitikk inn i diskusjonen. Det er selvsagt ikke annet å vente når det er valgkamp, men det gjør lett at man tilbyr smålige svar på store spørsmål.
Første gang jeg et holdt et foredrag om globalisering, var på 1990-tallet. Noen hadde begynt å problematisere globaliseringen, og det gjorde at vi ble provosert til å tenke. Konklusjonen min er den samme i dag som den var da: Globaliseringen og den teknologiske utviklingen har samlet sett vært til stor fordel, både for rike Norge og for mange av verdens fattige. Den har gitt oss en enorm velstandsvekst og gjort det mulig med en kraftig utbygging av velferdsstaten. Men den er ikke uten problemer. Vi kan ikke vente å få alle fordelene uten å få noen av ulempene. Derfor har vi også utfordringer i dag, som vi var lykkelig forskånet for da jeg var barn: Det kommer noen mennesker hit som har andre vaner og verdier enn oss. Vi utfordres blant annet av mennesker med et annet syn på demokratiet og behovet for integrering. Vi må konkurrere med bedrifter i mange flere land. Vi må møte folk som er villige til å jobbe for lavere lønn enn vi er, eller som til og med er villige til å tigge. Vi må håndtere et større mangfold i befolkningen. Vi må takle et folk som har større kunnskap og økte forventninger blant annet til velferdsstaten. Vi må håndtere nye typer kriminalitet. Og vi må erkjenne at noe kanskje også går tapt i familiene og sivilsamfunnet når så mange velferdsoppgaver overlates til staten.
Men løsningen er ikke bare å lengte tilbake. Nesten alt er tross alt bedre i dag enn det var før. For hvert år som går, får flere mennesker muligheten til å leve gode liv.
Så fremfor bare å påstå at det finnes noen norske verdier som er truet, kan vi diskutere de utfordringene og problemene vi faktisk har. Det har jo vist seg at vi stort sett finner gode løsninger i Norge – hvis vi vil.
